Litt materialisme hjelper som kjent på humøret. Forresten går det litt bedre, jeg har klart å komme meg opp og ut relativt tidlig siden fredag og satt meg på biblioteket for å jobbe, da kan man i det minste lure seg selv til å tro at man er effektiv. Pluss jeg hadde en veldig nice helg. Er det snart helg igjen? Her er uansett noen ting jeg har tenkt på:

Hvorfor er det så vanskelig å finne fine stålamper? Selv de dyre er stort sett stygge, bortsett fra Rottatino-lampene til Eileen Gray, som mest sannsynlig er umulige å få tak i. Orkidéer er jo veldig fine på sin vaginaaktige måte, det gjelder bare å befri dem fra de skrekkelige pinnene med små hårklyper på. Jeg fikk en rosa en i gave da jeg hadde innflytningsfest i helgen, takk gjengen. En dag kom jeg over et bilde av to syregrønne stearinlys tatt av Amanda Wall og fikk akutt lyst på det samme. Man må lete litt for å finne noe annet enn hvite, grå eller pastellfarga stearinlys, men samme dag fant jeg dette i favorittbruktbutikken min. Noen ganger fungerer universet. Alt jeg vil er at det skal være sommer så jeg kan gå med små kjoler og assymetriske hvite skjorter, fortrinnsvis fra SS18-kolleksjonen til Jacquemus. Jeg har endelig gått over til digital kalender, men er fremdeles avhengig av å notere og skrive to do-lister på papir. Trenger en rød notatbok fra Smythson for å motivere meg selv. 2018 er året jeg blir brunette igjen, kanskje ikke med en gang, men når det skjer vil jeg gå litt mørkere enn min naturlige, som Liv Tyler, og begynne å gre det daglig og kultivere litt glans for første gang i livet. Det er kanskje vinter, men jeg har varmekabler i gulvet og strøm inkludert i leia, ergo har jeg det jævlig varmt hjemme så jeg kan gå rundt halvnaken. Gjerne i rutete shorts fra Sleepy Jones.

Post comment


Jeg har ennå ikke drukket alkohol så langt i 2018, og det er helt sjukt hvor stor forskjell jeg merker på huden min. Den har gått fra julekatastrofe til klar og jevn og lysende som snøen på bakken utenfor vinduet mitt, med litt hjelp av syrer og retinoid fra The Ordinairy, som jeg endelig har begynt å teste litt (topp én ting dere har spurt om det siste året).

Dessverre har ikke det hindret meg i å bruke enda en uke på å sove, surre og lengte etter å legge meg under et pledd. Forrige uke føltes det deilig og spaaktig, denne uka bare angstfremkallende. Jeg har sannsynligvis spist for mange østers i mitt liv til å noen gang få B12-mangel, så det er vel bare vanlig vinterfatigue. Tenker på sammenhengen mellom produktivitet og lykkefølelse og tiner meg en ny kanelbolle. Dette er baksiden av frilansmedaljen. I går kveld satt jeg i den enorme senga til Roscoe og beklagde meg over at jeg ikke klarer å slappe av når jeg vet at jeg burde tjene mer penger, hvorpå hun, mens hun satt som en dronning i vinduskarmen med hårruller og perfekt sminke, svarte «for en kapitalistisk tankegang». Hun har et poeng. Snart snur det vel igjen, som det alltid gjør. Jeg krysser fingrene for i morgen.

Post comment


Lørdag våknet jeg uthvilt til sol og pakka meg inn i ull og lammepels for å handle ferskt brød og aviser som jeg fortærte med bløtkokt egg og plommesyltetøy til. Dette tar jeg som et svært godt tegn.


I klassisk januarånd har jeg satt meg selv i festkarantene og på dobbel dose d-vitamin, etter en høst med mange lange netter og konstant forkjølelse. Denne uka har vært behagelig seig, i steden for å gå ut har jeg forskansa meg i leiligheten og invitert folk hit. Stikkord for 2018 er lat vertinne. Fråtser i søvn, overtenker ingenting, plotter inn ting i kalenderen og aner konturene av en lys vinter.

Post comment

Sponsede produkter er merket med *


Jeg har testa sjukt mye produkter i 2017, og nå er det på tide å kåre favorittene. De trygge kortene som alltid gir gode resultater og jeg alltid kan strekke meg etter når alt annet feiler. Flere av dem har jeg skrevet om før, men det er også noen nye godbiter her, så følg godt med.

Evolve hyaluron-serum*: verdens beste fuktserum wow. Enkelt, ukomplisert og effektivt, sånn jeg liker det. Er ikke så glad i alt for aktive serumer, det blir som regel for mye for huden min. Jeg liker det fordi det ikke tetter porene, men gir nok fukt til at jeg kan bruke det alene på natta vår-sommer-høst. Konsistensen er litt slimete, men det er bare fordi det er aloe vera-basert, så frykt ikke. Om vinteren tyr jeg heller til:

Double serum fra Clarins*. Innså ikke at jeg er helt avhengig av dette før det plutselig var tomt rett før jul. Double serum er en klassiker fra Clarins, som nylig kom i ny utgave. Akkurat hva som er forskjellen kan jeg ikke si noe om, da jeg ikke har prøvd den gamle varianten, men det supre er at det er både vann- og oljebasert, og dermed gir litt ekstra pleie. Huden min vil ha olje om vinteren. Selve serumet ligger i to kapsler inne i beholderen, ett vannbasert og ett oljebasert, og så blandes de ved bruk. Fiffig, og gir også mening i mine ører. (Anektode: Dispenseren har to innstillinger, en som gir en mindre dose som skal passe fet hud og varmt klima, og en som gir en større dose til tørr hud og kaldt klima. Jeg bruker fire av den store dosen…)

Begge disse tyr jeg til når jeg trenger pause fra mer aktive nattkremer, de er de hvite t-skjortene i baderomsskapet mitt, basics som alltid funker. I tillegg bruker jeg dem alltid under dagkremer, som jeg ikke synes gir nok fukt alene.

Pâte au ginseng-maske fra Erborian*. Den perfekte før-fest-masken, som får huden til å gløde, strammer opp, fjerner rødhet og gir fukt. Bruker den hver gang jeg skal noe spesielt og er nede i min andre boks på få måneder. Sminke glir på som en drøm etterpå.

Dagkrem fra Josh Rosebrook. En ubrukelig pumpeinnretning, men en perfekt dagkrem. Fysisk filter, spf 30, ingen utbrudd, ser nydelig ut under sminke. Kan gi meg litt tørre partier nå som det er så kaldt, men litt Skin food under fikser det. Det jeg liker ekstra godt med den er at huden min holder seg, ikke matt, men bare lett dewy, lenge, fremfor å bli for oljete, noe den gjerne blir.

Min egen oljerens: Finnes ikke bedre. Enkel å lage, behagelig i bruk, fjerner all sminke og gir en god dyprens hvis man masserer lenge. Blander en liten flaske i ny og ne. Oppskriften finner du i boka m, som kan kjøpes her.

Lumene Dew drops. Skrev nettopp om denne, som har fått meg til å gå fra å ikke helt skjønne poenget med øyekrem til å ikke skjønne hvordan man kan klare seg uten. Ukomplisert fukt uten irritasjon.

Tørrbørsting! Dette har jeg nettopp begynt med, og er helt frelst. Tørrbørsting går rett og slett ut på å børste kroppen med en tørr børste før man dusjer, i lange dynamiske strøk fra føttene og oppover. Det skal liksom stimulere lymfesystemet og hjelpe til med å skille ut avfallstoffer, men først og fremst gjør det huden utrolig myk og får den til å se sunnere ut. Jeg børster et par ganger i uka, og bruker en kobber- og hestehårbørste (!) fra Karmameju*.

Glo Skin Beauty Perfecting Powder*. Er fra før superfan av mineralfoundationen Pressed Base fra Glo (som nylig har bytta navn), og nå har dette lille pudderet også vunnet meg over. Det er et mattende pudder som gjør porer nærmest usynlige og er alltid med i veska. Aller best blir resultatet hvis man presser det inn i huden med en svamp, synes jeg.

Signature Moisture mask fra Oribe*. Verdens beste hårkur. Konsistens som en tykk krem, lukter skikkelig godt. Boys love it.

Post comment

Godt nytt år, venner. Da jeg våkna i dag var det allerede mørkt, alt jeg har rukket å gjøre er å spise ravioli og skrive dette innlegget. 2018 begynner heldigvis ikke før i morgen.

Jeg har problemer med å oppsummere fjoråret, som var både tåkete og helt krystallklart. Jeg kan skrive: Jeg har skrevet og gitt ut en bok, fullført min andre bachelorgrad, besøkt Göteborg og København og Costa Brava, en finsk skog. Eller: Etter en lang vår og en turbulent sensommer avslutta jeg mitt første og eneste forhold. Eller: I 2017 dansa jeg inn 25 000 skritt i helse-appen i løpet av en natt. Men det lyder litt hult.

Jeg har nok ikke helt fordøyd det ennå, eller er jeg bare trøtt, men jeg får ikke tak i hva som har skjedd. Verden er snudd på hodet men likevel er alt rundt meg likt. Jeg har frigjort et osean av tid, kan gjøre akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil for første gang i livet. Jeg øver. Midt i alt det nye tar jeg meg ofte i å lete bakover, høre på musikk jeg likte som tenåring, lese gamle favorittbøker om igjen. Sist jeg var alene var jeg faktisk bare 18. Er det noe jeg var da som jeg har glemt å være de siste årene? Jeg har laget en spilleliste for 2018, dere kan høre på den her. Dette med nye år er jo bare en konstruksjon, men jeg synes det er deilig å se det for meg, 2018 som en hvit, tom seilduk som bølger framover. Hva skal jeg jobbe med? Hvem skal jeg dra på sommerferie med? Jeg aner ikke, og tanken gjør meg rolig.

Etter å ha dansa i timesvis med bare ben og en stjerne i panna jeg ikke husker hvor kommer fra avslutta jeg nyttårsaften på toppen av Blåsen, med hele byen under meg i morgenlyset. Horisonten var svakt rød og tåkete, og over meg så himmelen ut til å klarne opp, jeg tenkte: Jeg har alt jeg trenger.

Takk for all støtte, råd, konstruktiv kritikk, fine kommentarer og hyggelige samtaler på jentedoen på div klubber i 2017! Dere er en topp gjeng.

Post comment

God jul!

5 Comments | Post comment

Jeg har forlatt den sparsomt julepyntede leiligheten min (teller denne helleborusen jeg fikk av mamma?) og inntatt pikerommet som er svampmalt i min favorittfarge mintgrønn. Snart skal lillebror og jeg pynte treet og så er det vel jul på ordentlig. Har ikke så mye julestemning foreløpig, men jeg koser meg. Jeg legger alltid dekadente planer for juleferien, jeg skal ta lange bad, gå i pysj hele dagen, omhyggelig lakkere neglene røde, lese en bunke med bøker og kanskje skrive litt mens jeg spiser konfekt og drikker portvin. Vi får se hva det blir til. Ønsker alle en fin feiring, snakkes om noen dager.

Post comment

Pond

14 Comments | Post comment

Noen bøker må man lese så fort som mulig, man bare må se hva som skjer videre, hvordan det går med karakterene. Pond er ikke en sånn bok. Det har tatt meg mange timer med konsentrert lesing å komme gjennom den, men det er likevel en av de beste bøkene jeg har lest i år. Kanskje den beste.

«I feel quite at a loss for about ten minutes and it’s a sensation, I realise, that is not entirely dissimilar to indifference. So, naturally, I handle it rather well.»

Pond er Claire-Louise Bennetts første utgivelse, en samling korttekster fra 2015, der alle eller de fleste handler om samme kvinne. Hun bor alene i et hus hun leier på landsbygda, og i de ulike korttekstene utforskes tingene rundt henne i vanvittige tankerekker om alt og ingenting. Bennett formulerer seg veldig uvanlig, liksom komplisert og enkelt på en gang, og setningene renner av gårde uten komma og ender ofte opp et helt annet sted enn de begynner. Hvis tankene begynner å vandre mens man leser faller man helt ut og det man leser virker meningsløst, man blir nødt til å lese alt om igjen og da skjønner man at det tvert i mot er like essensielt som tannpasta. På samme måte som jeg er glad jeg slipper å legge meg uten å pusse tennene hver kveld er jeg glad jeg slipper å leve uten å ha lest denne boka. Den er snodig, skarp, fryktelig morsom og sann på en måte bare litteratur kan være.

«Sometimes a banana with coffee is nice. It ought not to be too ripe – in fact there should be a definite remainder of green along the stalk, and if there isn’t, forget about it.» Slik åpner en av de første tekstene, som fortsetter med å beskrive noe jeg kjenner meg så godt igjen i at man nesten kan begynne å gråte:

«A splendid deep wide sill with no wooden overlay, just the plastered stone, nice and chilly: the perfect place for a bowl. Even a few actually, a few bowls in fact. The sill’s that big it can accommodate three sizeable bowls very well without appearing the least bit encumbered. It’s quite pleasant, then, to unpack the pannier bags and arrange everything intently in the bowls upon the sill. Aubergine, squash, asparagus and small vine tomatoes look terribly swish together and it’s no surprise at all that anyone would experience a sudden urge at any time during the day to sit down at once and attempt with a palette and brush to convey the exotic patina of such an irrepressible gathering of illustrious vegetables, there on the nice cool windowsill.»

Faktisk mener jeg å huske at flere minutter av bryllupstalen som en gang ble holdt for meg handlet om hvordan jeg kjøper frukt og grønt på Grønland og arrangerer dem i ulike boller på kjøkkenbenken. At jeg en gang måtte legge avokadoene i kjøleskapet hvilket gjorde ham irritert for da modner de jo ikke, så jeg måtte forklare at det var fordi de ikke passet i noen av bollene og da sluttet han å være irritert. Det var en nydelig tale.

Visse setninger krøller seg så flott i øregangene at jeg ofte har gått og tenkt på dem i dagesvis: «(…) regrettably I don’t think my first language can be written down at all. I’m not sure it can be made external you see. I think it has to stay where it is; simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs.» Simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs. Betwixt my flickering organs? For et flott språk engelsk er. Jeg er misunnelig.

En annen favorittekst, kalt «Finishing touch» handler om at hun planlegger og deretter arrangerer en liten fest: «I think I’m going to throw a little party. A perfectly arranged but low-key soirée. I have so many glasses after all. And it is so nice in here, after all. And there’ll be plenty of places for people to sit now that I’ve brought down the ottoman – and in fact if I came here for a party on the ottoman is exactly where I’d want to sit – I’d want to sit there, on the ottoman.»

Noen ganger plukker man opp en bok på akkurat riktig tidpunkt. Jeg har lest Pond samtidig som jeg selv har opplevd hvordan det er å bo alene for første gang i livet, lagd nye tradisjoner rundt den; på lørdager går jeg alene til Kaffebrenneriet i Frognerveien, den ved Odinsgate, mitt første hjem, og spiser et stykke quiche som jeg spiser mens jeg leser. Helst vil jeg bare sitere hele boka, men det kan jeg jo ikke, så her kommer et siste sitat og en innstendig oppfordring om å sette seg på venteliste på biblioteket (den kom på norsk i år, og det er sikkert en god oversettelse, men les den likevel på engelsk):

«So even though it sometimes feels as if one could just about die from disappointment I must concede that in fact in a rather perverse way it is precisely those things I did not get that are keeping me alive.»

(Takk til Eline Lund Fjæren for tips!)

Post comment

2017 har blant annet vært øyekremens år, jeg har testet og forkastet, fått utslett og funnet favoritter. Én av dem skrev jeg om her, og den andre fant jeg på flyplassen i Helsinki i august. Pure dew drops fra finske Lumene er en fuktgivende øyekrem i gelform. Den er parfymefri og inneholder kildevann, glyserin, vitamin B5 som tiltrekker seg og holder på fukt, og bjørkesevje. Usikker på om det egentlig har noe for seg, ifølge Lumene skal det bidra med fukt, men hva vet jeg.

Det jeg derimot vet er at jeg har brukt denne hver eneste dag siden jeg kjøpte den, fordi den faktisk får området under øyet til å se friskere og våknere ut, den skaper null irritasjon (foretrekker øyekremer uten aktive ingredienser, det gir meg som regel røde flekker), og er veldig behagelig i bruk. Dew drops er et veldig godt navn, det beskriver liksom opplevelsen av å bruke produktet. Fukt. Mmm.

Apropos øyekrem så har jeg visst endelig funnet min nisje i bloggverdenen – jeg er nominert i kategorien årets beauty-influencer i det som nå heter Vixen Influencer Awards. Rått. Hvis du vil stemme, feks på meg, kan du gjøre det her.

Post comment

Pastel

5 Comments | Post comment

Div sponsa ting på denne kroppen

Dere lurer nok veldig på hvordan jeg ser ut som dagen. Ja. Det kan jeg tenke meg at dere gjør. En dag så jeg for eksempel sånn ut. Det var den dagen temperaturen plutselig gjorde et ti graders-hopp, og all snøen havna i en svær, grå dam nede i Pilestredet, jeg benyttet sjansen til å gå med bare ankler for siste gang i år. For å matche de bare anklene tok jeg på kun pastellfargede klær og en parfyme som lukter dyrt godteri, og dro til Nighthawk Diner i Bygdøy Allé for å spise lunsj med Julie og gjøre opp for at jeg bare fikk i meg chips og rødvin til middag dagen før. Ganske lite chips og mye rødvin, jeg sov veldig dårlig etterpå og det ser man kanskje. Men jeg må si at jeansene er fantastiske, det er en veldig bra passform på gang her, dessverre ser det ut til at de nå, etter en vask, begynner å vide seg ut på ustrategiske steder. Grunnen til det litt snodige lunsjstedvalget var at Julie fikk betalt for å teste menyen før de åpna, jeg fikk i alle fall gratis pannekaker, de var veldig gode. Et smart klestriks jeg liker er å la alle plaggene man har på seg ha forskjellig farge, så lenge ingenting matcher, matcher alt. Enten det, eller monokrome strømpebukse/skokombinasjoner. Synd man bare kan gå i termodress nå.

Kåpe fra Dagmar (sponsa), genser fra Studio Bazar, veske fra A.T.P. (lånt), jeans fra Jeanerica (sponsa), sko fra Puma.

Post comment