Sponsede produkter


Det er lenge siden jeg har skrevet om hudpleie, men det er ikke fordi jeg ikke har noe å melde. Tvert imot har jeg fått meg jobb som skjønnhetsredaktør i Stella siden sist, og snart er det ikke plass til meg i leiligheten på grunn av alle produktene som strømmer inn. Det er helt drømmen, jeg får teste produkter, velge ut det beste, finne på gøyale saker og ikke minst skrive. Jeg ber iallefall ikke om mer. For å ta igjen har jeg samlet noen nye favoritter i alle kategorier; jeg så muligheten til å fargesortere og grep den selvsagt med begge hender. Har spart det beste til slutt så les hele innlegget (eller bare scroll ned).

Brume solaire hydrante fra Biotherm er solproduktet du har drømt om hele livet: En mist med faktor 50 som du kan spraye over sminken uten at du en gang merker at du har noe i ansiktet. Den er helt tørr, helt usynlig, men gir likevel beskyttelse. Har vært åtte timer på Sørenga med denne som eneste solbeskyttelse bortsett fra dagkrem med spf 35 som jeg tok på om morgenen uten å brenne meg det minste. Har ikke notert noe kviseutbrudd etter bruk heller. Eneste minus er eventuelt at den ikke er det minste økologisk og har kjemisk filter.

Den perfekte mimosagule neglelakken kommer fra Chanel og heter Giallo Napoli. Du trenger to lag men den er ganske lett å legge og holder seg godt en liten uke. Gult er jo årets farge og greier.

Life radiance fra Decléor er en ganske standard ansiktsskrubb, men jeg har brukt den jevnlig det siste halve året og vært veldig fornøyd. Skrubb er egentlig ikke min greie, jeg foretrekker kjemisk eksfoliering (blant annet fordi det er mer skånsomt for huden), men med tiden kommer jeg ikke unna at det synes det er ganske digg å skrubbe huden ordentlig innimellom. Den inneholder både grovere korn, finere korn og fruktsyre, men føles likevel skånsom. Og så lukter den veldig behagelig.

Jeg har hatt merkelig tørre hender i vår, og det eneste som hjalp var å smøre dem inn med L’Occitanes klassiske sheabaserte håndkem. Det er ikke for ingenting at det er bestselgeren deres skjønner jeg, den er tykk og myk og digg i konsistensen, men blir ikke klissete på huden og trekker ganske raskt inn, samtidig som den gir hendene en beskyttende hinne.

En annen favorittneglelakk er Kinetic blue fra YSL. Man kan gå hele livet og være classy og bare bruke rouge noir, eller man kan helbleke håret, få seg en hvit bikini og kødde det til med gul og turkis neglelakk. Har åpenbart falt ned i sistnevnte hull. Jeg tenker hele tiden at jeg skal gå over til snille, giftfrie neglelakker, men jeg er så sjukt tiltrukket av de glossy dyre neglelakkforpakningene, og klarer ikke la være å gi etter. Kvaliteten på YSL er også godt over middels synes jeg.

I det gammelrosa hjørnet finner vi Retexturizing Mask fra Origins, som er en rosa leiremaske jeg alltid drar fram fra hylla etter flere harde netter på rad. Jeg liker ikke å bruke leiremasker for ofte fordi de er uttørrende, men et par ganger i måneden kan de virkelig gjøre forskjell synes jeg. Leire trekker urenheter ut av huden og får porene til å se mindre ut, og jojobaperler gir en lett skrubb når du vasker den av. Ofte bruker jeg den bare i t-sonen og rett på kviser, og har heller en mer fuktgivende maske i resten av ansiktet.

Patê lavante volumisante au rossoul pur et extraits de rose fra Christophe Robin er akkurat det, hvis du kan fransk, og hvis ikke: Et lite mirakel for håret? Det er ikke ofte jeg blir imponert av hårprodukter, jeg holder meg til Shu Uemura og Oribe synes liksom ikke noe kan leve opp, men dette er noe helt annet. Det er en sjampo, en hårmaske, en leirerens, alt i ett, og jeg kan ikke forklare det, men håret mitt ser fantastisk ut etterpå. Den påstår å gi volum, jepp, det gjør den, den lukter sjukt godt av rose, og den får håret mitt til å legge seg på en veldig flatterende måte når det lufttørker, i samlede bølger, som om jeg har bada i havet, bare ikke like messy. Den har konsistens som bløt leire, og når du masserer den inn i hodebunnen skummer den lett og blir enklere å fordele. Det er kanskje hakket mer jobb å vaske håret med denne enn med en vanlig, flytende sjampo, men det er det verdt, og dessuten holder det med én sjamponering fordi den er så grundig (til vanlig såper jeg det inn to ganger). Selv om det er en slags maske også følger jeg alltid på med balsam. Den har 85 % prosent naturlige ingredienser men føles veldig luksuriøs. En digg kombo.

Til sist har jeg lagt min elsk på en lipgloss. Er jo skjønnhetsredaktør nå. Korres har kommet med noen veldig digge som lukter godis og føles bra på leppene. Fargen Honey nude er min soleklare favoritt, en seminaturlig, peachy nude som ser veldig bra ut til rød øyeskygge og min hudtone. Eneste minus er at applikatoren gir etter når man trykker den mot leppene, ganske irriterende.

Post comment

Over natta blomstret kirsebærtrærne, kastanjene, syrinene og magnoliaen. Og heggen.

Det er ikke så mye hegg i byen, den er et skogstre, men der jeg vokste opp i kanten av Østmarka er det masse. Vi hadde et stort tre i hagen, veien hjem var kantet med hvite, fluffy trær noen uker i mai, jeg snuste meg høy på duften på vei til skolen. Jeg har et tydelig minne fra mai i fjor, av at jeg skulle besøke foreldrene mine, jeg var alene og det var nok ikke tilfeldig, jeg satt på t-banen og følte at livet løp fra meg og da jeg kom opp bakken der den første heggen står så jeg at den allerede hadde avblomstra. Det brast helt for meg, jeg klarte ikke å slutte å gråte, og noe mer husker jeg ikke fra dagen men jeg vet hvor takknemlig jeg hadde vært hvis jeg kunne se meg selv ett år senere, liggende på skogbunnen omgitt av nye og gamle venner, dunkende musikk og den trygge duften av hegg om natta.

I over halvannen måned nå har jeg holdt det gående, gått fra den ene utskeielsen til den andre, har alltid støv på teppet, alltid rent sengetøy. Fyller rommet mitt med syrinkvister og våkner av at fuglene slutter å synge. Kan man ha det så bra, har jeg tenkt, er det lov, og det er det kanskje ikke. Jeg har dansa i gresset med utsikt over byen til horisonten lysnet over Oslofjorden, begynt i min første ordentlige jobb, tatt årets første, andre og tredje bad, sykla hjem under et tak av syrin, halvsovet i Stensparken om dagen, nattbada på bassengfest i Holmenkollen, våkna med klor og glitter i håret – og sittet på stentrappa mi i begynnende dagslys og hylt lydløst inn i genserermet.

Våren har alltid et skår av smerte i seg, når som helst er den over. Om kanskje bare noen timer blomstrer heggen av igjen, men i år er jeg klar. Jeg har fått min dose.

Post comment

Sko og cardigan er sponset


Jeg henger ikke helt med om dagen, for tre uker siden var det snø på bakken, forrige uke var dette et befriende lett antrekk og nå er det helt utenkelig å gå med bukse.


Uansett, denne cardiganen fra Dagmar er mitt nye favorittplagg, den passer til aboslutt alt jeg har.


Buksa er en gammel favoritt, perfekte 501 som sitter som støpt.


Og skoene er en slags erstatning for de ihjelgåtte COS-skoene jeg har tråkka rundt i to somre på rad. Disse er enda litt finere synes jeg, med skrå skjæring og mykt mykt lammeskinn. Fra Marimekko.

Takk til bestegutten Fredrik Austad som har tatt bildene.

Post comment

Reklame


På tirsdag hadde jeg invitert en gjeng til Munchmuseet for å spise frokost og se den nye utstillingen, Mellom klokken og sengen, som åpnet denne uka.


De hadde dekket på så fint i kaféen, med croissanter og boller og kaffe og eplemost.



Først spiste vi.


Så tok Tove som jobber med formidling på museet oss med inn i utstillingen. Mellom klokken og sengen har fokus på Munch som maler, og inkluderer mange av mine egne favoritter. Her er tittelmaleriet, det siste selvportrettet Munch malte.


Så mye fint. Det er ingen kronologi eller historiefortelling i utstillingen, man står helt fritt til å gå rundt som man vil, stoppe opp ved noe og bare gå forbi annet.


Dessuten er det ingen informasjon om tittel eller årstall ved bildene, for å oppfordre publikum til å bare se på maleriene og tolke dem som man vil selv, ikke henge seg opp i hva «kunstneren har ment» eller lignende. Det kan jeg like.



Snøhetta har laget noen digge sitteinnretninger så man virkelig kan slå seg ned og nyte kunsten fred og ro.


Jepp.



Masse fint å se på! Utstillingen står fram til september og du kan lese mer om den her.



Etterpå satt vi i sola og glemte tiden og nå er det sommer og det holder på å klikke for meg.

Post comment

Paris er lett og vanskelig på en gang; det er vakkert overalt men det er umulig å se hvilke restauranter som er bra og hvilke som er turistfeller. Noen ser hyggelige ut men er dritt og vice versa. Her kremen av stedene jeg besøkte denne gangen, i tillegg til å sitte langs Seinen til alle døgnets tider:

La Favorite, 4, Rue de Rivoli
Det første jeg gjorde da jeg kom fra flyplassen var å sette meg på La Favorite og bestille eggs benedict, det er jo ikke så lett å få tak i en god versjon i Oslo. Og så har de en god blanding av annen brunsjmat, pizza «detox juice», tjukk vond fransk kaffe, delikate bakverk, burgere og drinker, og er med andre ord et sted man kan gå til når som helst på døgnet og bli fornøyd. Det er hyggelig New York-bistro-steming men også veldig fransk og de har en nice uteservering midt på Saint-Paul. Og internett, selv om det ikke funker så bra, så jeg satt her og jobba en del gjennom uka.

Medici-fontenen i Parc Luxembourg
På østsiden av den ellers litt slitsomme Luxembourg-parken ligger en stille liten oase som krones av en renessansefontene. Det er merkelig stille her, man hører nesten bare klukkende vann og fugler som synger, selv om boulevardene ligger rett ved siden av. Foran fontenen ligger et langt basseng, omkranset av stoler og skulpturelle busker, der man kan sitte og lese ganske i fred.

Au Pied de Cochon, 6, rue Coquillière
Her spiste jeg forrige gang jeg var her, og da vi tilfeldigvis gikk forbi en varm ettermiddag og var sultne satte vi oss ned for å snackse litt. Dette stedet er så snodig, og på en måte en turistfelle, men også skikkelig bra. De har åpent hele døgnet, hver dag, og menyen er klassisk fransk. Østersfat, griseføtter, charcuterie. Vi delte en «sommerplanke» med burrata, bruschetta, litt salat, makrellfylt paprika. Mmmm. Interiøret er dessuten helt koko.

Picasso-museet, 5 Rue de Thorigny
Paris sitt Picasso-museum holder hus i et gammelt hôtel particulier, dvs huset til en drittrik person for lenge siden, og med andre ord er selve bygget i seg selv verdt besøket. Da jeg var der var to av etasjene viet til en omstendelig Guernica-utstilling som ærlig talt ikke var så interessant, men i de to øverste etasjene er det masse fint, inkludert Picassos egen samling med andre kunstnere.

Martin Boire et Manger, 24, boulevard du Temple
Martin er på en måte Brutus bare at i Paris og bare bedre, med drittgod naturvin og små enkle retter som består av typ en brokkolistilk og noen frø men som smaker helt fantastisk. Helst vil man sitte ute, selv om hele restauranten er åpen ut mot gata med skyvedører og vinduer på vidt gap, men det er fullt hver dag så kom tidlig (det fyller seg opp innen 7). Det er ganske billig og. Mitt beste tips, tror jeg.

Marmottan-museet, 2, rue Louis Boilly
Monet-museet, som også ligger i et gammelt rikinghus. Her har de verdens største Monet-samling, men også verk av blant annet Berthe Morisot, Manet, Degas og Henri Rouart. Hvis du liker tidlig modernisme er dette museet for deg. Rett ved ligger også Bois de Boulogne, en helt enorm park der man enten kan ha det skikkelig chill eller rote seg bort og bli sliten og sulten.

Buttes-Chaumont, 1 Rue Botzaris
Pakk piknikkurven og ligg her hele dagen. Byens fineste park, med endeløse grønne enger, fluffy trær, en hyggelig bar (Rosa Bonheur), og et lite kunstig fjell med en karakterisk paviljong på og små fossefall. Total idyll.

Merci, 111, Boulevard Beaumarchais
Et typisk «kvalitetsbevisst turist»-sted, men jeg elsker å gå hit og spise varme, bløtkokte egg med grilla brødstrimler og fransk smør som man kan dyppe i den rennende plomma. Ferskpressa juice, cafe creme, verdens beste frokost.

Muji, 47, Rue des Francs Bourgeois
Jeg var overhode ikke i Paris for å kjøpe ting, men en butikk måtte jeg innom. For å fylle på med verdens beste penner som man ikke lenger får tak i i Norge, og stå lenge i undertøysavdelingen og vurdere om jeg trenger en rutete bomullspysj. Muji ligger midt mellom masse andre fine butikker i Marais, og de har en avdeling for klær og en for kontorrekvisitta, baderomsting og annet stæsj. Klesavdelingen er nydelig, fylt med myke basisplagg og fine enkle truser og bher og trøyer, jeg ville kjøpe alt men kjøpte ingenting, for jeg bruker heller pengene mine på mat.

Jardin des Tuileries, 113, Rue de Rivoli
Man kan jo vanskelig unngå Tuileriene, men det er faktisk skikkelig nice å sitte i de dype grønne metallstolene på våren og sommeren og sikkert også høsten, og drikke en drittdyr øl som de selger i kiosken ved siden av og sole seg litt. Har fremdeles skille på leggene etter at jeg satt her med litt korte bukser et par timer.

 

Post comment

Pressetur med VisitDenmark


Siste dag i Aarhus tilbragte jeg i Den Gamle By, deres versjon av Folkemuseet. Som dere kanskje vet elsker jeg Folkemuseet, så jeg var gira.


I den eldste delen av byen ligger bygninger fra 1550 til 1900, blant annet et overklassehjem der lyset falt inn gjennom 400 år gamle blyglassvinduer.


Mørke rom med små vinduer og tunge møbler plassert langs veggene.


Og påmalt tapet på gamle tømmervegger.


I en bygård fra tidlig 1900-tall har de innredet ulike leiligheter med ulike temaer, fra 70-tallskollektiv til en utstilling med gamle, vakre baderomsmøbler. På gateplan ligger bakeriet der man kan kjøpe seg noe godt.


Fin mønstermiks.


Elsker gamle kjøkken i bygårder fra århundreskiftet. Så sørgelig at nesten ingen er bevart her i byen.


Den Gamle By ligger rett ved Botanisk hage, der jeg møtte Julie og Anne for å spise lunsj (de selger gode smørbrød) og gå en tur i palmehusene. Disse vannliljene tåler vekten av et middels barn.


Sommerfugl!


Etterpå hang vi rundt og tok nok en kaffe i bakgården til Great Coffee. Fin fargeskala på disse jentene.


Og spiste salt karamellis i vaffel på Olufs. Mmmm.


Det siste jeg gjorde var å nyte synet av krokushavet, og så var den Aarhus-turen over. En fin liten by.

Post comment

Reklame

Jeg er veldig glad for å fortsette samarbeidet med Munchmuseet i 2018. I forbindelse med åpningen av utstillingen Mellom klokken og sengen, som fordyper seg i Munchs malerier, får jeg invitere venner og lesere til frokost og omvisning neste uke. Vi blir de aller første som får se utstillingen, med tid til å nyte dagens beste måltid, lære mer om Munch som maler og bli vist rundt i utstillingen i fred og ro. Tror det blir skikkelig hyggelig!

Mellom klokken og sengen har allerede vært vist på på SF Moma i San Francisco og på The Met i New York, med stor suksess. Utstillingen viser mange av Munchs ubestridte mesterverk, og er en unik mulighet til å fordype seg i Munch som den enestående maleren han var.

Utstilingen åpner 10. mai, men vi får se den et par dager tidligere. Har du lyst til å være med? Jeg trekker tre stykker som får ta med seg en venn hver, bare legg igjen en kommentar på dette innlegget (du må være tilgjengelig på formiddagen den 8. mai). Vinnere trekkes på fredag. Lykke til!

Post comment

Jeg teller alle gangene jeg har vært i Paris: 15 år og henført, 17 år på skoletur (kjøper Vogue-sigg og Jalouse), 18 år under fashion week (bor på et loft med familien min og sniker meg inn på etterfestene), 20 år på kjærestetur (vi kliner i to timer i Kongens hage i Versailles), 21 år som modell, 22 år for å feire nyttårsaften, 23 år som student (ser 100 timer med kunst og arkitektur og ødelegger livet mitt), 27 år og endelig alene.

Avstanden mellom 23 og 27 virker enorm.

Jeg står på metroen og forsøker å knytte opp øretelefonene mine men hendene fungerer ikke.

Tenker på at ‘wow’ har blitt et negativt ladet ord.

Takker ja til tre Tinder-dater og avlyser alle rett før vi skal møtes.

Tilbringer dagene skrivende på kafe og lesende i alle byens parker: Ranelagh, Bois de Boulogne, Tuileries, Luxembourg, Buttes-Chaumont. Jeg stryker hånda over alle blomstene, puster helt ned i bunnen av lungene. Stopper foran en byste av Henry Murger i Luxembourg-parken: La jeunesse/Ses amis. Sender et bilde til Fred.

På vei ut fra Picasso-museet kjøper jeg et print av en kvinne i stripete kjole og hatt, Marie-Thérèse, tenker at jeg skal henge det opp hjemme og se på det og tenke på den gangen jeg var alene på Picasso-museet.

Den siste kvelden sitter vi ute og drikker amaretto på is, klokka er nesten ett men det er fremdeles 19 grader.

Jeg skriver med macen i fanget hele flyturen hjem og på Gardermoen, rett før midnatt, leverer jeg førsteutkastet til en tekst som skal gis ut i høst. På flytoget inn mot byen ser jeg snøen utenfor vinduet, selv i mørket, men jeg lar blikket gli videre inn i ingenting og når jeg våkner av sola morgenen etter er det vår, ingen snøfonner igjen å kollapse i, jeg spiser frokost ute og ligger på brygga på Tjuvholmen hele dagen mens venner kommer og går. Det blir kaldt om kvelden, men jeg har fått en ny ullfrakk, tar den på og går ut og danser. Jeg elsker å komme tilbake til Oslo, det føles som om hele byen er hjemmet mitt; jeg bor på 21-bussen, på Pauls Boutique, på baksiden av Bislett Stadion. Hver dag popper en ny blomst opp i bedet ved porten min, jeg oppdager et magnoliatre i hagen. Tenker på at å reise er en ufattelig luksus og at å komme hjem igjen er enda bedre.

Post comment

«Jag lever bara för att jag inte är död og det är inte så bara.»

Mitt første møte med Tone Schunnesson var gjennom teksten Fillersfeminism som hun skrev for det sveske tidsskriftet BANG i begynnelsen av 2017. Fy faen så jævlig smart hun er, tenkte jeg. Helvete så bra hun skriver. Siden har jeg fulgt arbeidet hennes, men først nå har jeg lest romanen hun utga i 2016. Tripprapporter er en feberaktig fortelling fra innsiden av hodet til en kvinne jeg antar er i 20-årene, som drar til hetedirrende Thailand for å komme seg bort fra alle hun elsker eller alle som elsker henne eller bare for å kunne drikke og ta drugs i fred.

«Det här är min berättelse om mig själv, men också en berättelse om hur det skulle kunna vara eller hur det kommer att bli. Jag kan inte återvända dit jag kom ifrån men jag kan tända ett ljus i en katedral i Barcelona för de kvarlämnade eller skriva ner deras namn på lappar och lämna de bönerna till människor med större insikt än vad jag har att meditera över i templet Wat Saket. Jag kan skriva Andreas på hundra lappar eller fler, viska namnet i natten, rita hans ansikte med fingrarna i lakanet och ändå kommer vi aldrig träffas igen, jag menar jag svarar ändå aldrig när han ropar.»

Boka er nærmest plotløs, heller en strøm av minner og refleksjoner, fra en ikke helt konvensjonelt lykkelig barndom, fra andre byer, fra andre senger, Berlin Barcelona Bangkok. Mennesker hun har kjent, penger hun har stjålet (ofte), dop hun har tatt (mye). Egenkjærlighet og selvforakt aldri langt unna hverandre. Det er vanskelig å få tak i hva som er nå og hva som er da og hva som er tanker om da nå, men det spiller heller ingen rolle.

«Kvällarna i Stockholm, Berlin, Barcelona kvällarna i Tokyo, Bangkok, Malmö
nätterna i en pool på baksidan av ett hotell i Phuket.
Kvällar med ladd uppblandat med tjack, ipren, hårspray
när vi snortar från en tallirk och ser varandra längst in i jävla ögonen og säger
«Jag tycker så jävla mkt om dig»
«Jag tycker så jävla jävla mkt om dig»
Det er livet och det var det livet jag väntade på.
Det andra livet är ingenting för mig, det fastnar inte här.»

Sunkig er et flott svensk ord, jeg kommer ikke på noen god norsk oversettelse, men noe av storheten i Tripprapporter ligger i kontrasten mellom det sunkige i det som beskrives, og det poetiske i språket det beskrives med. Jeg elsker den fordi den minner meg om friheten i litteraturen, at man kan skrive om en ung kvinne som drar til Thailand og tar masse drugs, verdens minst interessante, klisjefylte situasjon, og at det likevel kan bli fantastisk, for det er ikke hva man skriver om som betyr noe, det er hvordan man skriver det.

«Jag åldras varja dag, men viktigare, jeg åldras varje år. Mitt ingenting blir snart inte längre sprakande, lovande, och vilken befrielse det kommer vara, inte längre ouppfyld potentiala med lovande utsikter, alltid forstått med bakgrund av fast hud på baksidan av låret. Istället ska det vara såhär, något annat, min ensamhet, andras idé om mitt misslyckande, här kan ingen nå mig.»

Lån den på et bibliotek nær deg så fort som mulig.

Post comment

Pressetur med VisitDenmark


Dag to i Aarhus begynte med et besøk på Mosegaard Museum. Mosegaard ligger litt utenfor byen, ved kysten, og forener arkitektur, natur og kultur. Det ligger veldig fint til i landskapet og er omgitt av et flott turområde.


På dette tidspunktet hadde jeg ikke sovet ordentlig på nærmere en uke, men var i perfekt, døsig museumshumør og gled rundt og tok inn det som dukka opp foran meg. Mosegaard er et kulturhistorisk museum, med arkeologiske og etnografiske utstilliger. Jeg ble sittende i et mørkt rom og ha et øyeblikk med Grauballemannen, som ble ofret i jernalderen og er perfekt bevart fordi han har ligget i mose; huden har blitt til lær og har sunket sammen rundt knoklene.


Etter å ha kikka litt rundt tok vi en kaffe i kaféen. 


Og gikk en tur på taket av museet. På klare dager kan man se ut til øya Samsøe.


Lunsjen ble inntatt på Aarhus Central Food market, som er en litt mer upscale restauranthall enn Aarhus Street Food. Jeg spiste en veldig god tang- og fiskesalat og sikla litt på disse kakene.


Neste stopp ARos! Elsker ARoS. Vi måtte selvsagt opp i Olafur Eliasons Rainbow Panorama.


Som vanlig var det masse fint å se, jeg ble helt henført av Rose Eken, som hadde flere verk utstilt. Hun lager fantastiske keramikkskulpturer. Se på dette!


Wow.


Wooow. Installasjonsavdelingen i kjelleren var også veldig fin, mer verk av blant annet James Turell.


Etterpå gikk vi og spiste nutellatoast med banan, mascarpone og hasselnøtter på Toast it i Klostergade. Nam.


Tilbake på hotellet pakka jeg opp dagens fangst, et kort med motiv av Leonard Rickhard og et mikadosett jeg kom over i museumsbutikken på ARoS og bestemte meg for at jeg trengte i tilfeller der jeg har besøk og besøket spør «hva skal vi gjøre?» og jeg skal svare «spille mikado».


Da kvelden kom var det tid for turens høydepunkt: middag på Gastromé, som har én stjerne i Guide Michelin.


Det var fantastisk! Vi begynte med litt ‘snacks’, skulle ønske snacksen min alltid så sånn ut.



Bare litt hvit trøffel som rives over en delikat liten rett med slethvar og jordskokk.


Vi spiste så mye godt og drakk så mye god vin.


Ti retter tror jeg vi fikk, der de to siste hovedrettene var kjøttbaserte. Vi prata litt om at det føles litt utdatert å legge opp måltidet på den måten, at kjøtt liksom skal være stjerna, fordi man uansett begynner å bli ganske mett så langt ut i måltidet, og ikke har så lyst på tungt kjøtt og rødvin. Men godt var det.


Desserten med sitron, marengs og dill gikk rett hjem hos meg pga elsker dill, marengs og sitron. Takk til Gastromé for et fantastisk måltid!

Post comment