Hva skal du i Paris, spør folk, jeg vet ikke, svarer jeg, se på blomstene og sitte på fortauskaféer. Det er umulig å ikke falle inn i klisjeene i Paris, man drikker rødvin av breddfulle små glass og spiser baguetter og ost og små bakverk og sukker henført mot alle de vakre bygningene. Jeg bor hos en jente jeg møtte på toalettet på The Villa i høst, vi snakka sammen en stund i den blomstrete sofaen og hun sa ‘kom og besøk meg i Paris’ og jeg sa ‘ok’ og for et par uker siden bestilte jeg flybilletten. Hun lager frokost til meg og viser meg favorittstedene sine og forteller om hvordan Dag Solstad alltid spør om hva slags fisk hun liker best.

I Aarhus dokumenterte jeg alt, her lar jeg jeg kameraet ligge hjemme (derimot er jeg aktiv på instagram hvis du vil følge med). Jeg har tatt ett bilde, av frokosten min tirsdag morgen: havregrøt og appelsin, akkurat som hjemme, på en måte har jeg bare flytta hverdagen min litt lenger ned i Europa, nærmere sommeren. Overalt blomstrer det, klorofyllen tyter fram, vårlukta blander seg med eksoslukta. De siste dagene har det vært godt over 20 grader og jeg har gitt opp å jobbe, heller lagt meg i ulike parker og prøvd å begripe at det virkelig er sant. Ligger jeg her i gresset og synes det er i overkant varmt? Jeg gjør visst det. Det er jo derfor jeg er her, for å se blader på trærne og gå i småsko. Skrive på franske uteserveringer istedenfor Kaffebrenneriet på Bislet, lese på en benk under et blomstrende kirsebærtre istedenfor i senga mi, løpe langs Seinen istedenfor på treningssenteret.

En annen Paris-klisje jeg stadig opplever som sann er at byen fucker deg over når du minst venter det, i dag ligger jeg inne med et blått kne og gnagsår fra helvete og jobber febrilsk i varmen, angster over en slunken bankkonto. ‘Hvordan har du råd til dette?’ spør folk og jeg tenker tja, hvordan har man råd til noe, man jobber, man tjener litt penger, man bruker dem på å spise og drikke godt fordi det ikke er noe bedre å bruke penger på her i livet, og så blir man blakk og spiser havregrøten uten appelsin. I morgen kveld drar jeg hjem.

Forresten vil jeg minne om at det er Oslo Open i helgen: Benytt sjansen til å besøke atelieret til kunstnere over hele byen! Programmet finner du her.

Post comment

Sponset antrekk


For ikke så lenge siden ble jeg introdusert for det norske merket Aphru – navngitt etter den etrustiske Afrodite – som drives av en rå dame dame ved navn Anita og produseres i Italia med så lite miljøavtrykk som mulig. De har spesialisert seg på enkle basics i kvalitetsjersey, og ved første øyekast tenkte jeg at dette var kanskje litt for damete for meg, men så fort jeg prøvde et plagg var jeg solgt. Fikk med meg denne skjorta, som både passerer som formell og er perfekt løstsittende og avslappa. Det beste er at den er så myk at det føles som å gå med en sky eller en marshmallow; man ser ut som man er kledd for kontoret, men egentlig har man på pysj.


Kan jeg gå med sånne bukser, er ikke det litt for babe-aktig, tenkte jeg, tok dem på og tok dem aldri av igjen. De er ikke bare behagelige, men sjukt flatterende, når jeg står er lengden perfekt. Stoffet holder formen godt, det er tykt og tåler vask og utvider seg overhode ikke. Forresten brukte jeg resten av Steen & Strøm-gavekortet mitt (som jeg vant på Blog Awards for over ett år siden haha) på nye sneakers til våren, det ble et par mørkt begie Gazelle. Solbrillene er fra FWSS.


Det var dagens norsk design-tips, kan vi snakke litt om hvor bra glow jeg har fått? Det er nok våren.

Post comment

Pressetur med VisitDenmark i samarbeid med SAS


Mandag morgen for en uke siden tok Anne, Julie og jeg jomfruturen med SAS fra Oslo til Aarhus. Det er den første direkteruta mellom våre to beslektede byer, og skal man først fly er det hvertfall best med korte turer. Iblant må man hive prinsippene på båten og leve litt kjente jeg da jeg takka ja. Vel vel.


Vi spaserte rett ned til Latinerkvarteret for å utforske.


Fant blant annet butikken Naturskøn, som har et superbra utvalg økologisk hudpleie, nisjeparfyme og dyre hårbørster. Ligger midt i Klostergade.


Vi ble kaffesugne, kjøpte med oss hvert vårt danske bakverk og satte oss i bakgården til Great Coffee, som er ganske beskjeden men veldig rolig og digg, føltes litt som å sitte i sin egen bakgård. Også det ligger i Klostergade, sammen med masse andre hyggelige steder. Kunne sikkert holdt oss i den gata hele turen (det gjorde vi vel egentlig når jeg tenker meg om).


Etterhvert kasta vi jakkene, og bare satt der og sugde til oss sol en god stund.


Kjøpte inn neglelakk til sommern på & Other Stories.


Spiste lunsj på Aarhus Street Food, som minner litt om Vippa. Jeg spiste en carbonara som ikke var så god dessverre, men de andre var mer fornøyd. De har alt mulig, fra ugandisk mat til danske klassikere.


Avslutta med en hjemmelaget rosa is med bladgull fra Popsicle.


Resten av dagen tilbragte vi med å dele en flaske cava på Drudenfuss og bli ettermiddagsbrisne. Her var jeg sist jeg var i Aarhus og, hyggelig sted i, hold deg fast, Klostergade.


Så tok vi en kjapp hvil på hotelrommet. Elsker å bo alene på hotell. Vi bodde på Hotell Oasia, som er et helt streit boutiquehotell med overkommelige priser og perfekt beliggenhet midt i mellom alle spennende områder, og veldig nærme ARoS.


Ved middagstid gikk vi over broa til Gorms, et italiensk pizzasted som etterhvert finnes i flere danske byer. Denne ligger i Jægergårdsgade, der et er flere fine steder å spise og drikke.


Vi fikk så. mye. mat. Jeg var mett allerede etter antipastien, med gode oster, skinke og tilbehør.


Vi smakte på mange ulike pizzaer og jeg måtte hele tiden ta meg en tur ut for en fake røykepause for å samle meg, har typ aldri vært så mett.


Klarte likevel et stykke av desserten, en nutellapizza med marshmallows, banan og hakka nøtter, som faktisk var skikkelig god. Etterpå måtte jeg rett i seng og det var den første Aarhus-dagen.

Post comment

Videre

1 Comment | Post comment

Det går i ett dette livet. Jeg har levd på lite søvn og mye av alt annet den siste halvannen uka, vært hjemme i to dager og fiksa alt som må fikses, møtt alle som må møtes. I Aarhus var det vår, uendelige krokushav og varme solvegger. Jeg har spist og drukket og sett på kunst og kost meg, men mer om det senere, for nå drar jeg videre. Etter åtte flyfrie måneder brenner jeg av to turer på en uke.

Denne vinteren har vel vært helt ok, tenker jeg iblant, men den har også vært seig, det føles som jeg har venta mye, venta ut folk, jeg har lært meg å lage omelett og jeg har lært meg å aldri forvente noe som helst. Svette kvelder på Naboens og Villa og Hærverk som glir over i hverandre, våkne til nysnø igjen og igjen. Løpe, skrive, vaske badet. Ukene har vært så like, og når ukene er like merker man ikke at de går og forsvinner, få ting gir meg mer angst. Derfor har jeg bestemt meg for å ha en fantastisk vår. Vinteren har vært seig, men i morgen tidlig drar jeg til Paris.

Post comment

Sponset produkt


Jeg har oppdaget rouge, igjen. Rouge er en av de tingene jeg aldri oppsøker selv, men som av og til oppsøker meg, som det er når man er blogger folk vil gi deg ting. Denne gangen var det min favoritt-Martine på Glo Skin Beauty som sa «denne rougen ser helt koko ut, men den er sykt flatterende på», så jeg tok den med hjem for å prøve. Hun hadde rett. Ser jeg ikke utrolig frisk og uthvilt ut kanskje? Og med et blikk som sier «jeg elsker å posere foran selvutløseren, det føles veldig naturlig».


Fargen heter Passion, og visst ser den merkelig lillarosa ut, men børstet lett over kinnbeinet gir den bare et naturlig flush av farge. Glo er mineralbasert, og har en helt egen mykhet i de pudderbaserte produktene sine som jeg elsker. Denne er også veldig pigmentert, bruker nesten ingenting av gangen.

Jeg påfører rouge helt øverst på kinnbeinet, nesten opp mot øyet, og ut og opp mot tinningen. Det funker best for meg, jeg ser fort litt klovnete ut hvis jeg har det midt på kinnet, som man liksom skal. Flaks man kan gjøre akkurat som man vil med sminke.

Post comment


Det er lenge siden jeg har tatt med kameraet ut, liksom kvia meg for å være blogger i dagslys, men vi vet jo alle at det er sånt det blir bra blogginnlegg av (takk for påminnelsen). Så på torsdag bråbestemte jeg meg for å dokumentere dagen, etter å ha surra bort morgenen i vanlig mail- og havregrøtånd. Alltid appelsin i kjøkkenkarmen.


Det var en av de grå dagene med duskregn, men i gata mi er det alltid fint uansett.


Jeg trengte å slå opp en kilde, så jeg gikk til hoveddeichman for å jobbe for dagen. Jeg skriver på noe veldig skummelt men veldig gøy nå.


Her satt jeg noen timer og skrev og leste og spiste knekkebrød med makrell i tomat, jepp der har du meg.


Gikk hjem over St.Hanshaugen og ble fascinert av hvor sorte stammene på hekken langs gravlunden er.


Da jeg kom hjem hadde jeg plutselig litt dårlig tid og lagde min beste kjappe middag, pasta med masse parmesan og eggeplomme og brokkoli stekt med løk og hvitløk. Mmmm.


Tok jeg meg en kjapp dusj og en kjapp kaffe før jeg stakk ut for å gå på lanseringsfesten til Bitch City, en liten feministsatire to venner av meg fra Westerdals har laget for P3. Det er gøy, se det! Hans Olav Brenner blir drept bl.a. Kameraet ble hjemme, mens jeg hadde en kveld som fikk bli offisiell åpning av yolo-våren og starten på verdens lengste helg. Herregud. I morgen drar jeg til Aarhus!

Post comment

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Lina Wolffs augustprisvinnende bok De polyglotte elskerne, som ganske nylig kom på norsk, men det var først da jeg kom over et intervju med henne under research til en tekst at jeg fikk ut fingern. Boka er delt i tre deler, fortalt av hver sin karakter, som flettes gradvis inn i hverandre og danner en sirkel. Den var ganske annerledes enn jeg hadde forventet, uten at jeg vet helt hva jeg hadde forventet.

Boka går gjennom en snål klassereise; fra Ellinor, en bygdedame fra ukultivert arbeiderklasse, via Max, Stockholms-kulturelite, til Luctrezia, som er vaskeekte italiensk adel, men har mistet hele formuen. En dame jeg møtte på en kafe fortalte at hun ikke syntes den levde opp til forventningene, men at hun likte siste del best, jeg synes første del er klart mest interessant. Den fortelles av Ellinor, 36, som søker en øm, men ikke for øm mann, og ender opp i skjærgårdshuset til en litteraturkritiker hun møter på internett som behandler henne vekselvis bra og veldig dårlig, og hvordan hun finner sine egne måter å hevde seg på, å ta igjen.

I intervjuet jeg fant snakker Wolff om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom det seksuelle og åndelige, at #metoo kanskje er et tegn på at vi har overseksualisert blikket vårt på bekostning av noe annet. Et gjennomgående tema i boka er maktkamp og seksualitet i forholdet mellom menn og kvinner, og det noe litt ynkelige ved det. Det jeg ikke hadde forventet ligger kanskje i at det er en så klassisk roman, med omhyggelig historiefortelling og karakterbygging og et plot som gradvis og hemmelighetsfullt utfolder seg. Det føles liksom litt gammeldags, men med et moderne blikk på kjønn og seksualitet som gjør den veldig lesverd.

Post comment


Et halvt år har jeg bodd her nå og jeg ligger i senga der jeg har laget meg et rede av puter og dyner og tepper og studerer hvordan lyset faller over veggene. Gjør jeg noen gang noe annet, tenker jeg iblant, men det føles ekstra betydningsfullt nå. Min første vår her, min første vår alene. I oktober, da jeg flytta hit, kom sola inn en halvtime på ettermiddagen, oransjegul og varm, men nå står ettermiddagssola rett inn hele siste del av dagen.


Det er nesten for lyst, hele rommet blir gult, jeg trekker for gardinene, myser over boka jeg leser. Jeg har flytta spisebordet ut fra veggen så man kan sitte ovenfor hverandre og spise, tenker at man nok oftere får gjester hvis man tilrettelegger for det. I løpet av våren vil jeg få meg nytt bord, det blir sikkert fint med litt treverk i alt det hvite.


I dag føltes det helt ok at ferien er over, jeg våkna tidlig av meg selv, har hatt ett møte og lekt frilanskontor med Julie (klamre deg fast til venner med samme hverdag som deg). I mellom leser jeg Tripprapporter og spiser opp påskesjokoladen. Tusen takk for tilbakemelding på forrige innlegg forresten, jeg noterer meg alt.

Post comment

Jeg skulle bare samle meg litt og plutselig var det april.

Påsken har vært helt nydelig, selv om jeg innledet den med omgangssyke. Etter at jeg frisknet til har jeg holdt meg i byen og hos foreldrene mine, sugd til meg sol, flere timer om dagen, kroppen må ha fått sjokk. I en hage på Bygdøy, bål på stranda, tur langs Hvervenbukta, der jeg som liten helst ville dra hjem fordi det var så mange folk, mammas vafler i solveggen, bare traske rundt i byen til man havner på en uteservering, Skillebekk, St.Hanshaugen, Lovisenberg, Adamstuen, årets første glass rosé i kveldssol. Det er kveldssol nå, jeg myser forvirret mot klokka og tilbake på sola, fremdeles høy på himmelen. Snøen forsvinner sakte men sikkert og igjen ligger byen som en slagmark av grus og søppel, hele Bislet lukter hundebæsj. Men det gjør ingenting.

Midt i mars var det 11 år siden jeg begynte å blogge. Siden da har jeg blitt voksen et par ganger, noen ganger føles det som å ta ett skritt fram og to tilbake, jeg har tatt to og en halv utdannelse, flytta fire ganger, gifta meg, skilt meg igjen. Jeg oppdaget nylig at jeg har omtrent dobbelt så mange lesere som jeg trodde. Jeg skjønner ikke helt hvordan, men det er både gøy og skremmende at det er så mange av dere, selv om jeg ikke merker så mye til det. Kanskje det er på tide å høste inn litt feedback igjen, spørre dere hva dere liker best å lese, om dere har noen ønsker? Jeg gjør jo som jeg vil, men det er fremdeles dere jeg skriver for.

Post comment

Sponsede produkter


Den lille våren som har vist seg denne uka har gått til hodet på meg, jeg har tillatt meg å flyte rundt og gjøre det jeg har lyst til og glemt alle fornuftige planer jeg har lagt for meg selv. Derimot har jeg veldig sterkt øyepleie-game om dagen. Jeg har tatt steget fra å bare sørge for fukt, til å gå anti-age. Tror ikke på anti-age en gang? Jeg mener ikke at jeg prøver å fjerne rynker, men at jeg har funnet produkter som gjør litt mer, uten å irritere huden. Skincity (som har et vb utvalg merker) sendte meg Peter Thomas Roths 24 k Gold Hydra-gel Eye Patches for litt siden, og jeg har meldt meg inn i fanklubben. De inneholder rett og slett ekte gull, som visstnok har antioksidante egenskaper og evne til å løfte og berolige huden, samt gjøre den fastere. Og litt fordi det høres fett ut i et markedsføringsperspektiv tenker jeg. Uansett vil jeg hvertfall tro at det bidrar til å gi huden glød i timene etter bruk, og det er nettopp askepotteffekt dette produktet imponerer meg med; det får definitivt huden til å se fast, jevn og ung ut, men det er ingen varig effekt.


Det er med andre ord et produkt for spesielle anledninger. Du får 60 små gelemasker, det vil si nok til 30 påføringer, og de er ikke akkurat billige. Hvis du har stramt budsjett kan du holde deg til isbiter. Eller ingenting. Jeg står for at ringer under øynene er sexy. Jeg bruker dem typisk hvis jeg virkelig har gått hardt ut en natt og skal noe dagen etter også, eller jeg kan synes at det er deilig dekadent å sose rundt hjemme med dem uten at jeg skal noe spesielt, ikledd morgenkåpe mens jeg leser litt, skriver litt, spiser litt. Det er kanskje noe av sjarmen med både øyemasker og dukmasker, at det er tilfredsstillende bare å ha dem i ansiktet. Hyaluronsyre, glyserin, koffein og kollagen er, sammen med gull, ingrediensene som gir huden fukt og minsker hevelse. Når jeg tar dem av etter 15 minutter føles huden jevn, glatt og liksom lysende, linja som går mellom øyehuden og kinnet forsvinner nærmest, mørkhet i huden under øyet reduseres definitivt. Men igjen, effekten er midlertidig.


I det daglige har jeg gått over til å bruke Korres Black Pine 3D Super Eye Serum. Jeg var på en pressefrokost for Black Pine-linja til Korres for noen uker siden, der en glatt, gresk dame forklarte oss hvordan produktene hindrer at huden mister elasitet med alderen. “Beauty has no age,” sa hun, og rundt bordet snøftet damebladjournalistene ned i kaffen, for de vet at det ikke er sant. Dedikasjon til skjønnhet innebærer som oftest å hindre et eller annet aldringstegn, og selv om jeg motsetter meg ideen har dette lille serumet lokka meg inn i anti-age-segmentet. Kliniske før- og etterbilder av øyelokk viste hvordan noen måneders bruk får hengende øyelokk til å trekke seg sammen igjen. Jeg har ikke hengende øyelokk og er alt for ung for å ha dette sorte sylinderet på badehylla, men jeg elsker produktet likevel, bruker det som en form for primer rundt øyet. Det gir fukt, det får huden til å se friskere ut, og det gjør at sminke gir på sømløst og nydelig. Når jeg glemmer det ser jeg forskjell. Sannsynligheten for at det forsinker vekstkurven til en og annen rynke er også til stede, men jeg tviholder på at det ikke er så viktig.

Post comment