Jeg vet ikke om noen av dere la merke til at jeg nesten utelukkende leste bøker om ekteskap i oppløsning i fjor, men som nevnt har jeg en tendens til å søke meg mot litteratur som speiler mitt eget liv. Det er forsåvidt sikkert både naturlig og vanlig. For noen uker siden, en dag jeg egentlig skulle gjort noe annet, slukte jeg Ellen Sofie Lauritzens Snakkes til uka, en slags feltrapport fra ett år på Tinder.

Første gang jeg lasta ned Tinder var ganske nøyaktig en måned etter at jeg ble singel, jeg var på en veldig posh middag på den svenske ambassaden og var veldig skjør og ustabil, fem timer senere sletta jeg appen igjen i panikk. Det føltes som å bli sugd inn i et sort hull av skrekkelige valgmuligheter.

En måned senere prøvde jeg igjen, og plutselig syntes jeg det var kjempegøy. Den følelsen la seg derimot ganske fort.

Laurtitzen oppdager det samme når hun laster ned appen i begynnelsen av boka, og går forventningsfullt på sine første dater. Hun har dårlige opplevelser og gode opplevelser, og møter etterhvert en hun liker på ordentlig. De møtes jevnlig noen uker, men en dag skriver han «snakkes til uka» og siden hører hun aldri fra ham. Og hun begynner å oppdage baksiden med Tinder og hva uendelige valgmuligheter gjør med oss. Det er en god gjennomgang av datingappenes kick, nederlag og konsekvenser, krydra med erfaringene til Lauritzen og vennene hennes.

Jeg har vært heldig og utelukkende møtt hyggelige, fine folk, og de fleste datene må kunne klassifiseres som vellykka. Likevel har jeg bare sett på det som en slags lek som ikke er på ekte, og det er kanskje trikset. Eller fella. Jeg sklei rett inn i en datingkultur jeg hater intenst, men like fullt bidrar til selv; hvis alle andre ghoster og bencher og holder på er det vel ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det samme.

Jeg følte meg spesielt truffet av en anekdote fra Lauritzens venninne Ingeborg: «Jeg klarer ikke opparbeide interesse for noen jeg ikke har møtt i det virkelige liv. Jeg synes ikke det å gå på date er noe gøy i utgangspunktet, så jeg sliter veldig med å motivere meg til å møte en jeg ikke vet hvem er. Hvorfor skal jeg bruke tid på deg, liksom? (…) Jeg liker ikke hva det gjør med meg som menneske. Jeg blir så fiendlig, så dømmende, føler at mitt eget syn på andre mennesker krymper.»

Det er helt surrealistisk hva slags krav man plutselig setter når man sveiper gjennom folk på den måten, samtidig som man har veldig lite å basere utvelgelsen på. I virkeligheten er det jo typ bare kjemi det handler om, et fenomen helt utilgjengelig for internett.

Sissel Gran snakker om at vi ikke er laget for å ha «alle faner oppe, alle muligheter tilgjengelige». Og dette: «Med appene risikerer man å bli valgt bort ufattelig mange ganger. Det til sammen kan svi veldig. Og så skal man liksom tåle det» og jeg føler meg som en liten dritt, som klager fordi jeg ikke blir tatt med storm annenhver uke, som tillater meg å vifte bort folk med et skuldertrekk.

Vel vel. Appen ligger der i telefonen min fremdeles, men jeg har iallefall funnet en motgift mot Tinder-nummenheten: Gå på kino og se Call me by your name. Nå kan jeg ikke høre på denne sangen uten å begynne å gråte en gang, takk for meg.

Post comment

«Jeg tror jeg har blitt vant til å ha det kjipt,» sa jeg til noen i går og innså at det stemmer, med kjipt mener jeg at vinteren har satt seg i knoklene, for å overleve har jeg bare akseptert at man må snuble og kjempe seg fram på gatene uansett hvor man skal, gå hjem i snøstorm klokka fire på natta, alltid være kledd i klumpete sko og tunge jakker. At livet kan være så mye mer behagelig, men at jeg har glemt det.

Likevel føler jeg en slags lettelse over at dette er livet mitt, uansett hvor omveltende og forvirrende ting har vært de siste månedene; friheten, leiligheten, at jeg har laget dette til meg selv. At det hele tiden skjer noe nytt. Virkelighetsoppfatningen justerer seg ørlite hele tiden. Dagene går i en blanding av orden og kaos, havregrøt og klubbstempler, jeg oppsummerer uka for meg selv: en natt sov jeg 11 timer, en natt sov jeg typ ingenting, en kveld dansa jeg toppløs på Internasjonalen og en annen lå jeg i en snøfonn i Stensparken med kaldt vann i ørene. I går var jeg i Operaen og så Tosca, jeg synes opera er krevende, men så plutselig får man frysninger over hele kroppen og det er lett likevel. Vi dro videre til Dansens hus og så en performance med Stina Nyberg, blir dette en dødelig dose kulturell kapital spøkte vi, syv dansere beveget seg til techno som hver sin lyd, som om lyden kom fra bevegelsen, ikke omvendt. Det var helt fantastisk, etterpå gikk vi til Tranen der vi fikk bord ved den store, runde hjørnesofaen selv om det var fullt og vi bare var to og det føltes som om universet var friksjonsfritt.

Og selv om snøen raser tungt ned fra taket utenfor merker jeg at våren lusker et eller annet sted der framme, lyset kommer sakte tilbake. Det kan bare bli bedre. Det må det.

Post comment

Reklame


Å spise mat er jo livets høydepunkt, men etter at jeg ble singel har det blitt litt nedprioritert. Jeg har blitt mer opptatt av å få i meg sunn mat så billig og enkelt som mulig, men det må såklart smake godt også. I steden for å lage middag til bare meg selv hele tiden pleier jeg å invitere noen på hverdagsmiddag hver uke, for hvorfor spise alene når man kan spise sammen. I forbindelse med lanseringen av Santa Marias nye serie, inspirert av ulike land i Latin-Amerika, inviterte jeg meg selv hjem til Julie for å teste en av rettene.


Serien består av to typer smakssatt ris og fire typer sauser inspirert av henholdsvis Peru, Karibia, Cuba og Costa Rica. Man varmer ganske enkelt opp risen og heller sausen over valgfritt protein og grønnsaker. Vi valgte en peruansk rett, med yellow lemon & garlic rice og garlic & tomato sauce over kylling og squash, og slang sammen en peruansk grønn aji og pico de gallo til. Tok typ et kvarter.


Jeg var kledd i striper, elsker denne genseren. Passer perfekt inn i min nye stil «Margot Tenenbaum på tropisk ferie».


Klare for middag! Det var supergodt, jeg lager så mye europeisk mat til vanlig, så det var nice med en avveksling. Alle oppskrifter finner du på bloggen til Julie.


Vil du også smake? I forbindelse med lanseringen arrangerer Santa Maria pop-up restaurant på Nedre Løkka Cocktailbar & Lounge, og jeg får dele ut tre gavekort à 600 kroner! De har åpent i to uker fra og med 19. februar, og i tillegg til texmex og asiatisk mat serveres de nye latinamerikanske rettene med cocktails som passer til. Legg igjen en kommentar for å delta i trekningen, og husk å skrive inn mailen din (kun synlig for meg). Vinnerne blir kåret fredag 16. februar og kontaktet på mail. (Konkurransen er avsluttet.)

Post comment

Sponsede produkter


Det var først for noen uker siden at jeg innså det: Jeg har ikke hatt tørr hud i vinter. Det har vært den lengste, kaldeste, sureste vinteren i hele mitt liv, føles det som i alle fall, men jeg har knapt merka det på ansiktet. Det er det som er gøy med hudpleie, man blir liksom flinkere og flinkere. Kommer til å se fantastisk ut når jeg er 60. Akkurat nå er huden min riktig nok litt i ubalanse, men det skylder jeg på livvstilen. I mellomtiden holder jeg meg til superrutinen, som er som følger:

Først, fuktserum. Jeg er tom for både Evolves hyaluronserum og Clarins’ Double Serum, så nå veksler jeg mellom disse to. Daily Hydration+ Fra Glo Skin Beauty er hyalurontungt serum du bare trenger en liten dråpe av. Enkelt, effektivt. Golden Krocus Elixir fra Korres inneholder håndhøstet safran som blomstrer kun en kort periode hvert år i Hellas. Det er superrik på antioksidanter som er fint nå som eksosen omtrent står stille i den kalde lufta, det beskytter nemlig huden mot forrurensning. I produktbeskrivelsen står det ganske enkelt «Behandler alle hudproblemer for alle aldre». Jeg liker det fordi det demper rødhet og jevner ut huden i tillegg til å binde fukt. Ingen av de to er derimot ikke nok alene, hvilket bringer oss til steg to:

Fuktighetskrem. Her spiller hudtype en stor rolle, det gjelder å finne balansen mellom å gi huden nok fukt uten å overmette den så den blir fet eller kvisete. Skin food fra Weleda er et kurrant alternativ her, særlig hvis du ikke har fet hud (ikke alle har godt av å bruke den daglig), men nå bruker jeg mest disse to. Ginseng Infusion fra Erborian er tykk og deilig i konsistensen, men likevel ikke for fet på huden. Den er ganske rik og egentlig beregnet på eldre hud. Eleni & Chris sin Ultra Hydrating Night cream – ja jeg bruker nattkrem på dagen ARRESTER MEG – inneholder det de kaller ‘sea3oil’, og jeg kan ikke finne noen ingrediensliste, men det er vel en form for omega3-olje. Flotte greier! Også denne føles veldig rik, men likevel ganske lett på huden. For å være ærlig gleder jeg meg til det blir så varmt i lufta at jeg kan droppe dette trinnet, og gå rett fra serum til:

Nok en dagkrem, med solfaktor denne gang. Disse to er seriøst de beste jeg noen gang har prøvd. Josh Rosebrook har jeg skrevet om før, den får ekstra pluss for å være øko og ha fysisk filter. Sheer Refining Fluid fra Exuviance har derimot kjemisk filter, hvilket gjorde at jeg overhodet ikke var forberedt på å like den, men wow. Den lever virkelig opp til navnet ‘refining’, for den får huden til å se fantastisk ut, finporet og nesten-matt, og sminken holder seg pen hele dagen og hele natta (jeg bruker til info mineralpudder). Og jeg får ingen negative reaksjoner av den. Fikk ekte panikk da jeg trodde den forsvant i kofferten.

Og sånn holder man huden fin om vinteren. I tillegg tar jeg ansiktsmasker annenhver dag, og har en rullerende kveldsrutine i stadig utvikling, men det er en annen historie.

Post comment

Reklame


Da jeg flytta inn på ettromsen min, blakk og desp etter å reetablere meg fort som faen, gjorde jeg det enhver god blogger ville gjort; jeg kontakta Jotex og spurte om de ville gjøre et samarbeid og hjelpe meg å inrede leiligheten. Det ville de! Jeg har jo skaffa meg det jeg trenger av møbler, men ville gjerne få inn masse tekstiler for å gjøre det så hyggelig som mulig.


Jeg ville ha lange, hvite gardiner med litt transparens for å slippe inn lyset og utnytte det høye taket. COLOR mulitfunksjonsgardin er i tynn, ren bomull kommer i 3 meter lengde. Perfekt.



Etter et helvetes styr fikk jeg meg ny og større seng, som jeg gjør om til en slags sofa på dagtid. Føler det er så voksent med sengekappe? Denne er i økologisk bomullSengeteppet med vaffelmønster finnes her, elsker vaffelmønster.


Jeg ville ha mest mulig hvitt og nøytrale farger fordi rommet er så lite, og heller la småting og kunst stå for fargene. Fylte senga med puter, de har alt mulig.


BARLETTA-teppet er 2×3 meter og dekker dermed store deler av gulvet, et mål ettersom jeg har linoliumsgulv (men gamle tregulv og fliser i resten av leiligheten). Det er laget av resirkulerte PET-flasker! Det er mykt å gå på og har skikkelig fint mønster. Fargen er mye kaldere i virkeligheten enn det ser ut som på produktbildet forresten.


Kommoden og stolen har bytta plass for å gi mer plass til spisebordet.


Orkidéen klamrer seg fast så godt den kan uten pinnen sin.


Og bordet står langs vinduet nå. Jeg har bestemt meg for å beholde det inntil videre, og har heller duk over. Den er alltid flekkete.


Sengesett i lin, mmmm.


Har fortsatt ikke hengt opp noen bilder ordentlig, hoppsann. Mye annet å finne på her i livet.


Men forrige uke kom sola inn på morgenen! Velkommen tilbake.

Post comment


Jeg tok portrettfoto i drivhusene i Botanisk hage i går, og fikk en påminnelse om hvor chill det er å henge der når byen er bunnfrossen. Se noe som lever og lukter og kjenne litt fuktig varme.


Så jeg bare tenkte å videreformidle påminnelsen, tropevarmen finnes! På Tøyen!


Noen av rommene er så varme at linsa dugger igjen. God helg!

Post comment

Jeg husker ikke når jeg ble oppmerksom på Maggie Nelson, men hun festa seg i bevisstheten min for alvor da hun besøkte Munchmuseet i oktober, og deltok i en samtale med Karl Ove Knausgård. Tema for samtalen var jeg-et i litteraturen og skillet mellom det såkalt ekte og det oppdiktede, og jeg ble helt oppslukt av det hun sa. Den finnes som podcast hos Morgenbladet, hør det her.

Siden har jeg hatt hennes siste bok, Argonautene, på leselista. Boka kom i norsk oversettelse i fjor på nettopp Knausgårds forlag Pelikanen og er oversatt av Anne Arneberg. Selv om den er en oppvisning i sjangerblanding og -overskridelse har boka fått merkelappen memoir, dog kvier Nelson selv seg for å bruke begrepet. Hun skriver i alle fall om seg selv og forholdet til partneren Harry Dodge, som er transkjønnet, og om å bære fram og oppfostre sønnen deres, Iggy. Underveis filosoferer hun rundt tematikker som kjønnsnormer, kjærlighet, familieliv og om hvordan det personlige blir politisk. Det er en sånn bok man føler seg opplyst etter å ha lest. «Glassklart» står det på baksiden om formuleringene hennes, og det er akkurat det de er. Hun ser ting fra uvante vinkler, og siterer Judith Butler og Deleuze i hytt og pine, men får alt til å høres enkelt ut. Enkelt som i tydelig, ikke som i simpelt.

For det er en rikdom og overflod i tankegodset hennes som gjør boka til en fryd å lese. På samme måte som det stilistiske i boka flyter mellom det teoretiske, filosofiske og det poestiske er tanker om flytende identitet gjennomgående. Hun skriver om sin egen flytende identitet, som kvinne, som gravid («Er det noe iboende skeivt med graviditet, i den grad det så dypt forvandler ens «normale» tilstand, og medfører en radikal intimitet med – og fremmedgjøring fra – ens egen kropp? Hvordan kan en så rar og vill og omveltende erfaring også symbolisere den ultimate konformitet?»), og kjæresten Harrys testosteroninnsprøytinger og masektomi.

Kjønnsidentitet er et tema folk ser ut til å ha problemer med å forstå og dermed akseptere, og derfor burde denne boka være grunnskolepensum. Det er ikke mange år siden folk nekta å skjønne at det finnes mennesker som ikke følte seg som verken mann eller kvinne, og lagde masse bråk når hen kom inn i ordboka. At kjønn og seksualitet ikke nødvendigvis kan settes i klare kategorier, at man ikke nødvendigvis vil velge ‘mann’ eller ‘kvinne’, ‘streit’ eller ‘skeiv’. Som Nelson skriver: «Hvordan skal man, i en kultur som er totalt hekta på løsninger, forklare at noen ganger må ting bare forbli akkurat så rotete som de er?»

Jeg synes også det var fint å lese det hun skriver om graviditet. Det er jo det vanligste i verden, og ikke akkurat et høyverdig motiv i litteraturen, men det er jo som sitatet over sier så sjukt koko og omveltende for den enkelte kvinne. Har snakka en del om dette med venner som nylig har fått barn. Nelson skriver om forelskelsen man kjenner til barnet sitt, «Dette minner ikke om en kjærlighetsaffære. Det er en kjærlighetsaffære. (…) Jeg har barnet mitt, og barnet mitt har meg.»

Post comment


Nok en mandag, men endelig februar. Jeg får Klassekampen på lørdager, og de siste par helgene har jeg ikke orka å åpne den en gang. Men i dag leste jeg et helt intervju med Philip Roth mens jeg spiste frokost. Godt tegn.


På fredag ringte en sprudlende dame fra Flytoget og kunne fortelle at det lå en uidentifisert koffert og slang på flyplassen i Vadsø. Og det var min! Det lønte seg med andre ord å bli igjen på Gardermoen og gjøre et gråtkvalt inntrykk på de som jobba der. Jeg hadde egentlig avfunnet meg med at de var tapt, favorittjeansen min og rivieraskjerfet og alle produktene og kameraet. Å få det tilbake føltes som en presang. Feirer ved å gå med alle klærne som lå oppi, feks denne blå genseren som matcher så bra med mormors gamle beret.


I dag har jeg hatt masse energi og fått gjort alt på lista mi og mer til, kan ha noe å gjøre med at jeg faktisk har hvilt meg i helgen. Spennende konsept.

Post comment

For noen uker siden fikk jeg endelig ut fingeren og bestilte meg noen produkter fra The Ordinary. Det er et undermerke hos amerikanske Deciem, som fører til sammen ni (?) merker med forskjellige konsepter. The Ordinary er vel det som ser mest interessant ut, synes jeg, og også det som gjør det best. Deres nisje er enkle, rendyrka produkter med vitenskapslook, der en eller to ingredienser er i fokus med veldig enkle baser. Min type produkter, med andre ord. Dessuten er det himla billig, du får riktignok bare 30 ml produkt, men det er jo ikke helt uvanlig heller.

Jeg kjøpte fire produkter og tok med meg alle sammen i toalettmappa for å ta noen fine bilder av dem på marmorbadet på Nobis hotell, det vil si at alle forsvant i koffert-tragedien. Heldigvis hadde jeg fotografert dem såvidt fra før, og testa nok til å kunne gi en kjapp vurdering.

Mange har spurt hvordan man finner fram i produktutvalget deres, som kan virke overveldende. Men det er egentlig veldig ryddig synes jeg, delt inn i kategorier og underkategorier som mest går på styrke. Jeg var interessert i retinol og syrer, og plukka ut det som så interessant ut. Jeg har høy toleranse, så gikk for høye doser. Begynn på det laveste hvis du er ny med syrer og retinoider (ulike former for a-vitamin). De har også produkter for fukt, antioksidanter, solpleie og sminke («colours»). Antioksidanter er jo bra, men jeg får aldri til å inkludere det i rutinen min uten at det fucker den opp, og i de to siste kategoriene har jeg allerede favoritter som funker. I fuktkategorien er det derimot mange fine produkter, som ren nyperoseolje (min favoritt i ansiktet), enkle hyaluronserum (ikke testa, men sikkert helt streit) og noe jeg er veldig keen på å prøve, nemlig ren squalane. Det er et plantebasert hyrdrokarbon, som skal bevare fukt og smøre huden. Det er akkurat sånne produkter jeg er på jakt etter, som gir nok fukt og likevel er veldig enkelt satt sammen.

Over til de jeg har testa:

Lactic Acid 10% + HA. En enkel, 10 % AHA-peeling for fjerne døde hudceller i det øverste hudlaget. 10 % er egentlig ganske sterkt, men jeg merker ærlig talt ikke så stor forskjell. Jeg synes jeg har hatt bedre effekt av lignende produkter tidligere (altså samme styrke AHA), men det kan hende jeg bare har utvikla høyere toleranse siden da. Skal kjøpe en av de sterkere AHA-løsningene neste gang.

Granactive Retinoid 5% in Squalane. En ny form for retinoid som skal være enda mer effektiv, og dessuten uten å forårsake irritasjon. Høres jo magisk ut? 5 % vanlig retinol hadde vært altfor sterkt, men det tilsvarer nok 1-2 % retinol hvis jeg skal gjette. Den ga ganske gode resultater for meg. Ingen magi, men absolutt forbedring i hudtone og -kvalitet. Bruker den alene om natta, typ en gang i uka. Obs merk at jeg har høy toleranse for retinoider, så det er mulig den er for sterk for din hud. De har også en med svakere styrke.

Alpha Lipoic Acid 5%. Dette var nytt for meg, så var gira på å teste. Det er en potent antioksidant som visstnok skal ha lignende effekt som retinol, det vil si fornye og forbedre hudtone og -tekstur. Det synes jeg den levde opp til. Fikk dessverre ikke testa den så lenge, men skal helt klart bestille meg en ny. Bruker den på samme måte som retinoiden. Anbefalt bruk er over enklere serum og under nattkrem, men jeg liker i ikke å bruke aktive produkter lagvis. Da fyller jeg heller på med fukt morgenen etter i form av en maske, og neste natt med en rik nattkrem.

Niacinamide 10% + Zinc 1%. Niacinamide (B3) er en ganske godt dokumentert ingrediens som skal redusere urenheter og nuppete hud. Problemet er at det ikke er et instant gratification-produkt, og da mister jeg interessen. Hvis et produkt ikke gir resultater over natta, som retinoid og visse syrer gir, går jeg videre til neste. Men har du problemer med feks nupper i panna kan det være verdt et forsøk.

Post comment

Ikke det

8 Comments | Post comment

I går sto jeg opp tidlig, vanna orkidéen og tok ut søpla, slepte den ordinære sorte trillekofferten min mot Nationaltheateret og satte meg på flytoget. Klar til å gå av på Gardermoen, sjekke inn med et kvarters margin, kjøpe meg en kaffe og sette meg for å spise de tre appelsinene jeg hadde kutta opp og putta i en boks kvelden før, fly til København, bli plukka opp og kjørt til Nobis og ha det chill i tre dager.

I steden reiste jeg meg for å løfte ned kofferten min og fant bare en tom hylle. Jeg løp panisk etter alle de sortkledde menneskene med ordinære sorte trillekofferter og prøvde å spotte min, ga opp da jeg kom til sikkerhetskontrollen og innså at folk allerede var spredd for alle vinder. Jeg tenkte: Er det kødd. Dette kan ikke skje. Kvarteret tikka av gårde mens jeg henvendte meg til alle tenkelige instanser, og ganske fort måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle prøve å få igjen kofferten min eller rekke flyet. Jeg tenkte på kameraet mitt og alle de dyre klærne jeg har lånt og bestemte meg for sistnevnte, var hos politiet, informasjonen, hittegodskontoret, flytoget, men det var faktisk 0 % hjelp å få og da ingen annen koffert dukka opp måtte jeg innse at idiotpersonen som tok feil, antar jeg, må ha sjekka den inn og flydd av gårde.

Så jeg satte meg på toget tilbake til byen. Uten koffert. Sjukt at en helt fremmed i løpet av to sekunder kan fucke opp livet mitt uten at det er noe jeg kan gjøre med det.

Men det går bra, det er jo bare ting, og jeg har heldigvis en venn som kom med en gang, fora meg med mandelboller og lot meg ligge på gulvet og klage, før vi dro og akte i Stensparken og spiste lunsj på Litteraturhuset. Favorittforeldrene mine tok meg med ut på middag og det ble i grunn en fin dag.

Nå blir det detox-uke i Oslo i steden, jeg skal jobbe og trene og spise ordentlig mat, ikke bare energibarer og kanelboller og champagne. Jeg har en fin sak i Stella denne måneden, der jeg har snakka med Gisella Francisca, Andrea Pharo Ronde og Maria Pasenau om å tørre å tøye grensene for hvilke utseender det er plass til i offentligheten. Elsker å ha mulighet til å kunne løfte fram folk jeg liker. Hater meg selv som ikke har navnelapper på koffertene mine.

Post comment