En av de mest oppløftene tingene som har skjedd meg de siste par ukene er at jeg tilfeldigvis plukka med meg Rebecca Solnits ikoniske essaysamling «Men explain things to me» på biblioteket. Så deilig å lese noen som ser så klart, og formulerer tanker så tydelig. Tittel-essayet om hvordan hun på en fest sto og pratet med en mann som fortalte henne overbærende om en viktig bok han hadde hørt om, uten å skjønne at det var hun som hadde skrevet den, fikk stor oppmerksomhet for noen år siden, og ga opphav til begrepet ‘mansplaining’. Og det er et nydelig essay, men resten av boka er kanskje enda viktigere, og setter mektige menns misbruk av kvinner i en større sammenheng.

Jeg har tenkt mye på #metoo-kampanjen de siste ukene, selvsagt har jeg det, tenkt at jeg på mange måter har vært heldig, sammenlignet med andre kvinner, men at det er helt forjævlig at jeg skal føle meg heldig fordi jeg bare har fått grensene mine overskredet en håndfull ganger. Jeg kunne fortalt om han på en fest på ungdomsskolen eller da jeg sto livredd foran en inngangsdør i Havana og hørte skrittene som nærmet seg rundt hjørnet, men jeg tror heller jeg forteller om en situasjon der jeg ikke egentlig var redd. Bare sint. Jeg gikk av nattbussen i Hegdehaugsveien og skulle gå det lille stykket hjem, da en mann i 20-åra fulgte etter meg og proklamerte at han skulle følge meg hjem, for han var en snill mann som faktisk aldri hadde voldtatt noen i det hele tatt, ikke litt en gang? Og da jeg ble irritert og ikke overveldet av takknemlighet ble han sur og kverulerende, og fulgte etter meg hele veien hjem mens han forklarte meg hvorfor det er dritt av jenter å tro at alle menn skal voldta dem. Noen ganger er ting komiske uten at man har det minste lyst til å le. «Skjønner du ikke at vi ikke vet hvem av dere vi skal være redd for og ikke?» nesten ropte jeg til ham til slutt, «skjønner du ikke at vi blir opplært til å være redd for alle menn fra vi går på barneskolen?» – her stoppa han litt opp og sa «men det er jo forjævlig?» hvorpå jeg svarte «eh ja??» – men han skjønte nok ikke egentlig noen ting likevel, og da vi til slutt sto utenfor porten min og han fortalte at han hadde venninner som aldri var redde for å bli voldtatt, og derfor ikke ble det heller, hadde jeg gleden av å himle med øynene til de forsvant opp i hodet og slenge den tunge, gamle treporten hardt i ansiktet hans.

Fortvilelsen over at menn ikke skjønner det. Alle som har skrevet kronikker de siste ukene, om hvordan litt vifting med tissen ikke er så farlig, og at man må lære seg å skille mellom hva som er overgrep og hva som bare er tøysing, de skjønner det jo rett og slett ikke. Det Rebecca Solnit skriver, at voldtekt, trakassering og upassende kommentarer ikke er adskilte fenomener, men grader av det samme, nemlig menns maktmisbruk mot kvinner. At alle kvinner har opplevelser som sitter i kroppen, som mugg. At man aldri kan vite hvem som plutselig finner det for godt å ta seg til rette, og at det går på bekostning av vår frihetsfølelse, ikke bare der og da, men hele tiden.

Men også det svimlende, fantastiske med #metoo-kampanjen, at den ser ut til å iallefall delvis ha dratt teppet til side og anerkjent det vi alltid har visst: Seksuell trakassering er noe veldig mange kvinner lever med. Menns maktmisbruk mot kvinner er et samfunnsproblem. Og plutselig får menns handlinger konsekvenser, de mister jobbene sine, de stilles til ansvar. Byrden er i ferd med å flytte seg fra offer til gjerningsmann. Det er nesten for godt til å være sant.

Post comment

Sponsede produkter


Jeg prøvde å ta noen bilder til et blogginnlegg for Pureskin i går, skulle ha på ansiktsmaske, sitte i stolen min og ustråle zen, men ser heller sjeledød ut på alle sammen. Det går faktisk bra med meg, sier jeg til folk, helt på ekte, og det gjør jo det, men så er det alltid et eller annet som ligger og lurer, en litt hul apati, som skyller fram ved den minste trigger. Men bra ansiktsmasker finnes heldigvis, og i det siste har jeg testa flere av dem.


To merker jeg har testa masse fra de siste ukene er Nip+Fab og Erborian. Førstnevnte er gode på plumping og glykolsyre og har flere bra serumer og masker. Fransk-koreanske Erborian var de første til å introdusere k-beauty og bb-cream i Vesten i sin tid, og finnes nå på Vita. Jeg var på en skikkelig inspirerende frokost med dem for noen uker siden, der den franske grunnleggeren snakka om filosofien bak og hvordan hun vil ha produktene sine. Ofte er sånne produktforedrag ganske uinteressante, men hun var så kunnskapsrik og trygg og inspirerende. Konseptet deres er å gjøre en europeisk vri på koreansk hudpleie, blant annet ved å forenkle noen av stegene (så det til sammen blir typ tre isteden for femten…). Og grundig rens og masse fukt. *Nikker ivrig*


En favoritt er denne ginseng-maska, som er seig og brunsvart og lukter litt funky. Hva er ginseng og hva har det på huden å gjøre? Jo, det fremstilles av en rot som vokser visse steder i Asia, er en hit innen naturmedisin og brukes mye i koreansk hudpleie for anti-age-effekt. Jeg lever jo etter regelen at anti-age er bullshit, men det er likevel noe med denne maska, huden ser helt fantastisk ut etter bruk. Liksom stram, glatt, jevn, mindre rød. Jeg har brukt den mye før jeg sminker meg for en kveld ute, med nydelig resultat. Er frelst.


Dragon’s blood-maska fra Nip+Fab er en gelmaske med hyaluronsyre som fukter, *plumper* og typ fyller ut huden innenfra, og såkalt drageblod, som egentlig er sevje fra et tre ved navn Croton lechleri. Den rødlige sevjen er rik på antioksidanter og beskytter dermed huden fra ytre påvirkning. Det skal visstnok også reparere skadet hud. Men det stopper ikke der, her er det også salisylsyre (BHA), som når dypere ned i huden enn andre syrer, og noe som heter TEGO Cosmo C 250, som stammer fra aminosyrer og skal lysne huden. Yikes. Jeg liker den iallefall for fukten den gir, og liker godt å sove med den.


Denne er også digg, en bambus-sheet mask fra Erborian. Proteiner og lipider fra bambusen er fuktbevarende, og hjelper huden å holde på det den har fra før, mens aminosyrer tilfører ekstra fukt. Bra quick fix, eller før leggetid (ikke skyll av etterpå, bare masser restene inn i huden). Den reddet restene av ansiktet mitt forrige helg, da jeg bestemte meg for å takle november ved å aldri gå og legge meg. Det funka, nå er vi halvveis alt!

Post comment

Jeg sitter på toget til Bergen og kultiverer min tredje forkjølelse på to uker. Utenfor vinduet ligger snøen tungt over fjellet, tenker på at det knapt var snø i Oslo i fjor vinter og at det mest sannsynlig ikke blir det i år heller. Det føles veldig lett å ikke fly om dagen (har feks ikke råd), da jeg var i København tok jeg bussen begge veier, det var helt uproblematisk. Elsker jo å sitte i timesvis og pusle med mitt uten mulighet til å gjøre noe annet, det og å løpe rundt og danse og prate med folk hele natta, mvh ekstrovert introvert.

Noe av det første jeg gjorde i den nye leiligheten min var å spise frokoster i senga mens jeg leste Den andre kvinnen av Therese Bohman. Boka kom ut i Sverige for et par år siden og nå er ute på norsk. Plottet er egentlig ganske banalt; en ung kvinne i en småby jobber i oppvasken på et sykehus, men drømmer om å flytte til storbyen og skrive, hun føler seg både overlegen og underlegen menneskene rundt seg og innleder et forhold til en eldre, gift lege. Gjennom hovedkarakteren sin reflekterer Bohman over klasse og kjønn, hun føler seg ekskludert fra rom og sammenhenger på grunn av hvor hun kommer fra, en arbeiderfamilie som aldri leste bøker, gikk på teater eller museum, mange generasjoner tilbake. Gjennom affæren med legen får hun et glimt inn i en verden hun desperat ønsker å være en del av, tror hun iallefall, en kultuvert verden med vakre leiligheter og utstillingsåpninger og smakfulle klær. Samtidig må hun fremdeles ta bussen til sykehuset og skrubbe svære fat med størknede potetrester og puste inn den mugne, fuktige lukten fra industrioppvaskmaskinen for å overleve, ingen foreldre står klare til å hjelpe til økonomisk hvis hun skulle drite seg ut. Hun identifiserer seg med store, mannlige forfattere som tar for seg av livet, går i for trange, for billige kjoler, kan ikke kle seg som de smakfulle, feministiske studentvennene sine fordi hun ikke har råd til Filippa K og kroppen hennes er for kvinnelig, for vulgær, føler seg begrensa av den gjengse oppfatningen av hva en moderne kvinne skal være. Hun ser gjennom det, hun føler seg smartere enn dem, men likevel føler hun seg fanga av det. Den andre kvinnen er lettlest og spennende og jeg likte den veldig godt. Kan kjøpes her. (Tester å spore linken for å se hvor mange som klikker på den, men får ikke noe betalt av noen).

Om halvannen time ruller toget inn til Bergen, da skal jeg sjekke inn på hotellet, ta meg en dusj og spise middag med fremmede før jeg deltar i en panelsamtale om skjønnhetsidealer på Studentersamfunnet i kveld. Kom hvis du vil! Det begynner 18.00.

Post comment

November

47 Comments | Post comment

Det føles litt som om jeg har masse søstre jeg aldri har møtt, tusen takk for alle fine ord og råd. Spesielt: Å la ting ta tid og at tacolefser kan fryses, det glemmer jeg hele tiden.

De første ukene klarte jeg meg ganske bra på en slags nå skal livet leves-strategi, sov lite, levde på eventmat og skåler med havregrøt. Overskudd på frihetsfølelse men underskudd på alt annet, nedturen kom såklart, med skrekk og feber forrige uke. Så nå hviler jeg.

Og nå er den her, årets verste måned. Jeg misunner alle som blir single om våren. Hvordan skal man orke. November alene. Det kommer jo uansett til å være over om 30 dager, men jeg har tenkt til å prøve å gjøre det så behagelig som mulig, ved hjelp av følgende tiltak:

– Jeg skal fylle leiligheten med tekstiler og henge opp bildene mine, bytte ut noen møbler, det skal bli så fint at det blir umulig å ha det dårlig her.

– Så skal jeg invitere bare folk jeg liker til en trang liten innflytningsfest og ha det dødens hyggelig.

– Jeg skal ta unødvendig godt vare på meg selv. Er i en form for hudpleierus om dagen etter å ha prøvd masse bra, nye produkter (ansiktsmaska i kollasjen! Gode gud!), huden min skal iallefall ikke bære spor av høst. Dessuten; spise nok, spise bra, spise godt, løpe, sove masse, alltid ha rent hår. Lage pannekaker til helgefrokosten selv om det bare er til meg.

– Etter boklanseringen har jeg ikke orka å sette i gang noen store, nye prosjekter, men har gjort enkeltoppdrag her og der. Nå skal jeg ta meg tid til å tenke over hva jeg har lyst til og hva jeg kan få til og brette opp ermene.

– Bøker må erstatte scrolling, ellers blir jeg gal. Nå leser jeg Rousseau fordi vi har fått for oss å diskutere selvbiografien hans i bokklubben min, han er jo søt, men jeg har masse titler på lista jeg gleder meg til. Kom gjerne med tips! Jeg vil lese bøker som får meg til å ville stå opp om morgenen.

Post comment

Det er vanskelig å blogge når man ikke kan skrive fritt, så nå gjør jeg det bare.

I slutten av september dro jeg proppen ut av livets badekar, og siden har jeg brukt tiden på å fylle det igjen. Med en ny leilighet, bare til meg, nye rutiner, lange turer, fester, middager, en helg i København, nye venner, gamle venner, nygamle venner. Jeg har begynt å elske å løpe, jeg skjønner ingenting, jeg bare løper og løper til jeg blir høy på endorfiner. Det har vært verdens lengste oktober, hver uke har føltes som et eget liv. Jeg nyter å bygge noe som er bare mitt, men våkner med jevne mellomrom med kvelende angst for å være alene. Ennå kan jeg ikke oppholde meg for lenge hjemme, men det føles i det minste som et hjem allerede, 27 kvadrat på Fagerborg med en seng, et spisebord og en gammel kommode. En søt nabokatt som følger etter meg hver gang jeg går ut eller inn, et stort vindu, en hage som fremdeles blomstrer: Høstanemoner, syrinhortensia, oktoberormedrue. Fire tallerkener og tre gafler fra Maritabutikken, to vinglass, en lånt, gammel Moccamaster, bare mine bøker i stabler.

I januar leste jeg et intervju med Gro Dahle der hun ble spurt om det beste rådet noen hadde gitt henne. Jeg kopierte det over i et dokument i notater-appen for å ikke glemme dette livsviktige:

Du må ikke være så snill jente. Du må gå dit det brenner. Du må bryte mer stein. Du må være der du er til det går over av seg selv. Du må kaste alt du har, og begynne på nytt.

Post comment

Okei her kommer et tips som er ekkelt men som jeg benytter meg av titt og ofte. Jeg har tro på klemming, i de rette tilfellene – dere vet, white heads, modne blackheads, alt som ser ripe ut – og tror det kan minske levetiden til urenheten med flere dager så lenge man gjør det riktig. Stikkord: Hygiene. Forbered gjerne huden ved å legge en varm klut over, så ting løsner lettere. Desinfiser en skarp pinsett, vask hender og ha bomullsdotter klare; pirk så vidt borti overflaten av urenheten med pinsetten så det blir hull, klem ut innhold med to bomullsdotter (med lett trykk, hvis du må klemme hardt er den ikke klar) og legg en ny, ren bomullsdott over og hold noen sekunder. Og her kommer trikset; desinfiserende salve. Pyrisept på tube. Dekk området med en klatt, og la det sitte til det har lagt seg. You’re welcome.

Post comment

Salty

0 Comments | Post comment


Dagen etter at jeg posta det forrige parfymeinnlegget bestemte jeg meg for at det var på tide med en ny. I flere år har spesielt to parfymer hengt ved meg uten at jeg har kjøpt dem. Jeg vet at jeg elsker dem, jeg har tømt flere testflasker men jeg har liksom aldri fått ut fingern. Men da jeg tilfeldigvis gikk forbi Heaven Scent svingte jeg inn, ba om å få teste begge, fikk vite at den ene var utsolgt og dermed ble valget enkelt. Det ble Tirrenico fra Profumi del Forte.


Det er en marin, salt duft, med noter av blant annet treverk, siciliansk appelsin og fennikel. Den er nok litt hit or miss, på noen lukter den antakelig bare fisk. På meg er den supersalt, men med fennikelen som gir et nesten karamellaktig anisdrag. Den er helt ulik de andre salte duftene jeg har, og et perfekt supplement til samlingen. Jeg bruker den masse, lukten av sommer sitter igjen i alle klærne og skjefene mine.


Den er sinnsykt dyr, 1400 for 75 ml, og sånn i ettertid hadde jeg vel ikke helt råd til den, ville kanskje noen sagt, for eksempel mamma, men sånn er det med parfyme, det er dyrt, det er unødvendig og jeg kan ikke tenke meg noe bedre å bruke penger på.

Post comment


På lørdag tok jeg turen til Kunsternes Hus for å se årets Høstutstilling. Der var det folksomt! Dette er siste uka, så pass på om du vil få det med deg.


Mye fint i år! En god del klassisk pen-å-se-på kunst du vil henge på veggen, skakke kimse av det.


Løp forøvrig litt overflatisk gjennom utstillingen pga ble dratt etter han her. De har robotverksted i rommet over restauranten, det var poppis.


Julie fant et favorittverk.


Her finner du åpningstidene.

Post comment


Velkommen til min høststil, en kåpe fra Dagmar med helhvitt, helsort eller helblått under. Det er alle bloggeres favorittsesong: snuggly kåpe men bare ankler-sesongen.


Jeg elsker disse høstdagene, går lange turer på Bygdøy og Frogner og rundt og rundt på Fagerborg, hører på gamle spillelister og legger nye planer. En oktoberormedrue blomstrer utenfor vinduet mitt, vinteren finnes ikke.

Post comment

Nok en uke dere. Jeg har glemt å dele denne morgenrutinefilmen jeg lagde for Pureskin for litt siden, så her kommer den. I tillegg til produktene jeg bruker om morgenen får dere en titt inn på soverommet og den omstendelige kafferutinen min.

Av produktene jeg bruker vil jeg spesielt trekke fram dagkremen fra Josh Rosebrook. De gjorde om formulaen på favorittsolkremen min for en stund siden, og den nye versjonen funker ikke så bra for meg dessverre. Men nå har denne tatt over; spf 30, nok pleie alene om sommeren, fin med et fuktserum under nå på høsten (bruker dette nå, og elsker det helt på ekte, bruker det morgen og kveld og har ikke antydning til tørr hud). Josh Rosebrook-kremen gir en skikkelig fin, halvmatt finish som holder seg gjennom dagen (obs det skjer aldri med meg). På vinteren kommer jeg sikkert til å bygge ut rutinen med Skin Food under i tillegg.

Post comment