Om bare noen dager forlater jeg dette redet jeg har brukt de siste 19 månedene på å sette i stand. 27 kvadrat i den hemmelige delen av Pilestredet, her ingen går forbi med mindre de bor her, besøker noen. Følelsen av å komme hjem og være alene, å vite at ingen andre skal være her med mindre jeg inviterer dem, at jeg kan gå rundt i åpen morgenkåpe og spise pasta med olivenolje til middag tre dager på rad, det har vært uvurdelig. Å plassere tingene mine på kommoden og inn i skap, bare mine produkter på glasshylla under speilet på badet, ha full kontroll på hva som er i kjøleskapet. Jeg har hatt det så bra her.


For noen uker siden kjøpte jeg et nytt bord på Finn, henta det i Groruddalen med t-banen, plukket de siste blomstene fra hagen og satte i vase. Så kom snøen, hagen er død og snart skal bordet bæres ut igjen og plasseres på kjøkkenet vårt.



Jeg er veldig nostalgisk om dagen, dette året har vært så mye, jeg har aldri hatt det så bra eller så dritt. Og det er vemodig å forlate leiligheten, men den har ganske enkelt utspilt sin rolle.


Å innrede trangt har vært en morsom utfordring heller enn et problem, jeg har ikke savna noe, men nå som jeg får mulighet til å spise frokost på kjøkkenet, ha en sofa, vaske klær inne i leiligheten, kunne ta søndagsbad fremstår det som en drøm.


Speilet er også fra Finn og åpner liksom rommet, dessuten er det et perfekt selfiespeil, jeg henta det en klam augustdag og dagen etter ble alt annerledes. Og nå skal jeg flytte og gi plass til en ny, nysingel ung kvinne som skal finne ut av hvordan det er å bo alene, mens jeg tar med meg kjøkkenbordet og speilet og kunsten og bøkene og flytter til St.Hanshaugen. Det kommer til å bli minst like bra, ikke på grunn av badekaret eller plassen eller en gang de to balkongene men fordi jeg skal bo med henne.

Post comment

Reklame: I samarbeid med Samsung


Hei fra Hemsedal! Jeg og Julie har fått låne en veldig lux hytte av Samsung for helgen, og tok med hver vår babe for å chille og lage mat og få julestemning denne første desemberhelgen. (Det kan du og, forresten, hvis du følger med helt til slutt i innlegget.)


Hytta er utstyrt med smarte Samsung-produkter i alle rom, som snakker sammen og kan styres fra enten kjøleskapet (!) eller telefonen. Det vil si at man kan skru på ovnen mens man er i bakken, sette på en vask fra sofaen og følge med på middagen mens man sitter i badstua. Vi har fått hver vår Samsung Galaxy S9+ for anledningen, en nett telefon til å ha såpass stor skjerm, utstyrt med et skikkelig bra kamera.


Utsikten fra hytta er så fin, med fjell på begge sider og gåavstand til alpinbakken.


Kjøleskapet Family Hub er ikke bare smart på innsiden, med egne soner for ulike typer matvarer så de holder seg lengst mulig, det har også en touch-skjerm i døra der man har internett og kontroll over alle hyttas hvitevarer. Samt et kamera på innsiden så man kan se fra telefonen sin hva man trenger å handle. Fremtiden er nå folkens!


Kveldene har gått med til å lage god mat og spise foran peisen. Fredag ble det klassisk ørret med agurksalat og poteter, oppskrifter finner du på Julie sin blogg.


Lørdag hadde vi hytta full av folk for å spille inn litt film der vi tester alle de ulike produktene.


Du tror kanskje det er en helt vanlig bildevegg man ser i bakgrunnen, men hehehe nope! Ett av bildene er tven The Frame. Man kan velge motiv selv, enten det er bilder man har tatt selv eller foto og kunst som ligger inne.


Jeg valgte meg et litt abstrakt sitronbilde.



I dag våkna vi til snø og første søndag i advent.


Vi har spist sen frokost med tente lys.


Holdt oss inne, lest, skrelt klementiner.


Jeg har begynt å lese Rachel Cusk, så langt liker jeg det veldig godt.


Noen har tatt badstue og bada i snøen.


Nå takker vi for oss og kjører hjem til byen igjen. Vil du vinne en helg her med vennene dine i desember? Gå inn på samsungopplevelsen.no for å lese mer og bli med i trekningen!

Post comment


Å være nyforelska i november og ta en uke ferie og låse seg inne i et atelier i skogen. Ikke det dummeste jeg har gjort i mitt liv. Man trenger ikke dra så langt for å dra på ferie, vi leide huset på AirBnB, det var helt nydelig, her er linken.


Vi kokte egg hver morgen og klarte aldri å få dem ordentlig bløte, hjemme blir de perfekte hver gang.


Luksuriøst å starte den slitsomme delen av året med fri til å bli inne hvis man vil, sove når det trengs, drikke vin hver dag.


Og gjøre ting som å sette en bolledeig og la den heve foran peisen.


For et halvt år siden dro vi til Hovedøya sammen selv om vi ikke kjente hverandre, heller ikke det dummeste jeg har gjort, nå ler hun i søvne ved siden av meg hver natt og teller alle fregnene mine med jevne mellomrom for å passe på at ingen forsvinner. Det gjør de jo, men det går bra. Snart skal vi bo sammen i byens fineste leilighet.

Post comment

Produktspons

Jeg finner ikke helt ut av det om dagen. Huden min kommer aldri helt i balanse. Den har vært periodevis fin og kranglete de siste månedene, men alltid litt tørr, litt rød, jeg har ikke klart å lande i en rutine som sitter. I mellomtiden prøver jeg å holde det så enkelt som mulig – rens, fukt, en sjelden eksfoliering. Mitt viktigste produkt nå er den helt enkle fuktighetskremen, den som ikke gjør så mye ut av seg, men gir fukt og fett, funker morgen og kveld. Et basisprodukt. Det er overraskende vanskelig å finne riktig; den skal gi nok fukt, såklart, men ikke føles fet på huden, ikke gi kviser. Jeg har prøvd utallige i løpet av høsten, og har etterhvert utviklet et tillitsforhold til Rich Moist Soothing Cream fra Klairs. Jeg elsker Midnight Blue Calming Cream fra samme merke, og brukte den masse i sommer, men nå gir den ikke lenger nok fukt. Denne, derimot, kan jeg trygt smøre meg inn i både før jeg legger meg og mellom serum og solkrem om morgenen, og vite at den holder tørrheten borte, uten at jeg risikerer urenheter. Den har blant annet høyt innhold av fuktgivende glyserin, beta-glucan som styrker hudbarrieren og holder på fukt, og aloe-ekstrakt. Minus for en del sitrusoljer i slutten av ingredienslista, men det er nok snakk om veldig lite, jeg merker i alle fall ikke til noen irritasjon.

I disse dager kommer aller siste Stella med en ordentlig redaksjon ut, og jeg har skrevet en lang sak der jeg undersøker om hudpleie egentlig fungerer. En av tingene jeg lærte (eller visste fra før) er hvor lett det er å overbehandle huden, vi er jo bare noen stakkars forbrukere stilt ovenfor et marked som oppfører seg som et middels univers og utvider seg konstant. Jo flere utfordringer du har med huden jo færre produkter bør du egentlig bruke. Ikke stresse den. Først når huden er i balanse bør man begynne å eksperimentere med mer avanserte produkter, introdusere ett av gangen, gradvis. Tiden som skjønnhetsredaktør er over for nå, leiligheten min flommer ikke lenger over av produkter, og jeg ser egentlig fram til å eksperimentere litt mindre fremover. Finne tilbake til favorittene mine. Lover å skrive om dem når jeg finner ut av det.

Post comment

Det er tiden for å bli inne, leve saktere. Det passer meg egentlig ganske bra, men man skal jobbe hardt for å ikke bukke under for mørketiden. Første steg er å gi slipp på sommeren; ikke dvel ved at man en gang kunne gå i små kjoler og kaste seg i sjøen fordi man var så varm. Glem det for nå. Klarer man det tror jeg det er mange små og store ting man kan gjøre for å gjøre vinterdvalen mer utholdelig.

Konkrete tiltak som funker: Stå opp og legg deg til samme tid på hverdager. Gå en liten tur i lunsjen. Slep deg til treningssenteret og løp eller gjør noe annet du liker. Ha det ryddig og hyggelig hjemme. Kjøp dagslyslampe. Ta vitamin D-tilskudd.

Bullshit-ting jeg tror litt på: Ingefærshots. Ansiktsmassasje (skal i allefall ikke se trøtt ut). Kaldbad og badstue (feks på KOK Oslo eller Bislet Bad). Gi deg selv prosjekter; få ting til å skje. Sorter alt du eier, lag system. Oppsøk nye ting som får deg til å føle noe.

Kast inn litt av dette: Les bra bøker om livsomveltende temaer (god årstid for Alexandria-kvartetten). Lag veldig gode pastaretter. Tenn stearinlys. Drikk mange varme drikker. Ta mange ansiktsmasker. Fordyp deg i jobb, men gi deg selv slack. Ligg mye (om ikke annet med deg selv).

Vi skal nok klare det i år også.

Post comment

I skogen

8 Comments | Post comment








Vi har rømt november og leid et hus i skogen, for å lese, sove og fyre i peisen syv dager i strekk. Tatt oss fri fra jobbene våre, plassert et hav mellom oss og byen. Det skal regne hver dag, men det gjør ikke noe, vi skal ingenting. Om formiddagen spiser vi frokost i timesvis og om kvelden skriver vi på hver vår mac med klinepause hver halvtime. Føler oss utrolig lure og kommer kanskje aldri tilbake.

Post comment

Jeg ligger så etter med å skrive om bøkene jeg har lest at jeg like gjerne kjører på med tre på en gang. Alle passer bra å synke ned i en høstkveld. Ja, jeg har alltid flekker på duken.

Du visste det kanskje ikke, men Torborg Nedreaas er en av våre viktigste forfattere. Hun har skrevet romaner siden begynnelsen av etterkrigstiden, og Av måneskinn gror det ingenting kom ut i 1947. Nedreaas skriver om klasse- og kjønnskamp, gjennom historien om en arbeiderjente som faller for en gift mann som ikke egentlig vil ha henne. Fortvilende kjærlighet, selvpåførte aborter, ensomhet, ikke en veldig lystig bok, men både velskrevet og engasjerende. Den var nok ment mest som et manifest for kvinners rett til å bære frem ønskede barn, men kan like gjerne leses som et forsvar for abortrett. Et tilbakelagt kapittel, tenker man kanskje, men fremdeles sitter de der, styrende politikere, og pirker borti abortlovene. Kvinners rett til egen kropp er skjør, det visste Torborg Nedreaas.

Da jeg var i Paris satt jeg på ulike benker og uteserveringer og leste The year of magical thinking. Hvis du ikke har lest Joan Didion før er dette et fint sted å begynne, synes jeg. Didion beskriver med sårhet og presisjon året som fulgte etter at hun mistet mannen sin, brått – you sit down to dinner and life as you know it ends – og hvordan sorgen utarter seg, alltid til stede. Hun ser tilbake på livet de har hatt sammen, dveler ved detaljene, registrerer hvordan hun slås helt ut av ting som sjekkheftet hans, eller en skuff med sokker hun ikke lenger trenger. Hvordan hun følger med sykebilen etter at han får et hjerteinfarkt ved middagsbordet, prøver å løse problemet, hva var det hun gjorde galt, hva burde hun gjort i steden? Venter på at han skal, ikke våkne igjen, men slutte å være dø, han døde vel ikke, hvis hun bare klarer å tenke seg ut av situasjonen, selv etter at han er begravet klarer hun ikke å skjønne det. På sitt gjentakende, nesten messende vis registrerer hun sin egen sorgreaksjon, og som leser skjønner man hvordan hun må ha det, bare at vi egentlig ikke gjør det, det gjør man ikke før man opplever det selv.

Overveldende mange av favorittforfatterne mine har gitt ut bøker i høst, og jeg begynte øverst, med Vigdis Hjorths nye roman, Lærerinnens sang. Ikke hennes beste, viste det seg, men verdt å lese. Hun skriver om KHiO-læreren Lotte Bøk som blir objekt for en avgangsstudents filmprosjekt, og som en konsekvens ser sitt eget liv rakne foran seg. De første sidene syntes jeg famla litt, hva er det du driver med Vigdis, tenkte jeg tidvis, hang meg opp i luggete setninger, men det glemte jeg fort, lot meg trekkes med i voksen kvinnelig akademiker-sfæren som er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt, det er liksom litt hyggelig. Derimot opplevde jeg den som litt for opptatt av å diskutere forholdet mellom liv og lære; litt for opptatt av å være en kommentar og litt for lite opptatt av å være en roman.

Post comment

Reklame


Marlene Dumas, Ondskap er banalt, 1984.

Jeg har tilbragt helgen på fjellet, sovet masse og lest litt og gått tur i skogen. Kløyva ved. Tent bål og hatt på tre lag ull. Akseptert høsten. Det er viktig å huske at man må gjøre ting, selv om det er høst, det naturlige er jo å tulle seg inn i et pledd og bli der, se noen filmer og en million episoder av Ex on the Beach, men det blir man deppa av i lengden. Det er tid for å gå på kino, gå i Operaen, se utstillinger. For eksempel Måneoppgang: Marlene Dumas & Edvard Munch, som nettopp åpnet på Munchmuseet.


Sør-Afrikanske Marlene Dumas er blant vår tids mest betyningsfulle malere – hun har hatt separatutstillinger på både MoMa og Tate Modern – og i Måneoppgang har hun, som mange før henne, forsøkt å sette sitt eget kunstnerskap i sammenheng med Munchs. Og jeg synes hun gjør det ganske vellykket.

Edvard Munch, Omega og blomsten og Omegas øyne, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

«Dumas ønsker at den besøkende skal ‘gå gjennom utstillingen som om den var et dikt, og forstå at hvert verk er atskilt og alene, men likevel forbundet ved hjelp av fantasien. Begynnelsen er slutten.’» skriver medkurator Trine Otte Bak Nielsen i boken som er utgitt i forbindelse med utstillingen. Den tar i stor grad utgangspunkt i Munchs snåle litografiserie Alfa & Omega, som gjennom tekst og bilde forteller kjærlighetshistorien mellom de to første menneskene på en øde øy, Alfa og Omega. «Omegas øyne skifter. Vanlige dager var de lyseblå, men når hun betraktet sin elskede ble de sorte med karmosinrøde flekker, og da kunne det hende at hun skjulte sin munn bak en blomst.»

Edvard Munch, Amaryllis, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

Jeg har aldri sett denne serien før, men ble liksom sugd inn i den. Rar og fin liten historie, rare og fine tegninger. De andre rommene i utstillingen har fått tema etter de ulike delene i fortellingen.

Jeg synes utstillingen bærer seg selv uten å insistere på likheter mellom de to kunstnerne som føles tvungne, men det er likevel interessant å se at de er der, både tematisk og teknisk.


I rommet kalt Måneoppgang har Dumas inkludert malerier av kunstnervennen René Daniëls. Det var han som lærte henne å se Munch som en moderne maler, ifølge henne selv, og de nesten abstrakte månene hans gjør seg definivt ved siden av Munchs mange månerefleksjoner.

Marlene Dumas, Dorothy D-Lite, 1998.

Marlene Dumas, Genetisk lengsel, 1984.

Andre rom viser verk av begge kunstnerne, under temaer som Å være ung, Naken, og Å dø (alle hentet fra Alfa & Omega). Det er en utstilling man fint kan gli rundt i og velge hva man vil ta inn, høstmeditere litt over vannaktige penselstrøk eller fnise av Dumas rare titler.

Helt til slutt i utstillingen, som et speil til Alfa & Omega, står Dumas’ illustrasjonsserie Venus og Adonis, som hun laget på oppdrag fra og med utgangspunkt i Hafid Bouazzas sammendrag av Shakespeares episke dikt fra 1593. Begynnelsen er slutten. Jeg tenker på kjærlighetshistorier. Ikke dumt om høsten.

Utstillingen står fram til 13. januar 2019.

Post comment

Jeg har en ny favorittleppestift, en myk oransje fra Sisley, men den havner bare på kinnet, på haka. For nøyaktig ett år siden var jeg på visning i leiligehten min, med røyklukt i håret og alle klærne, to dager senere flytta jeg inn. Er det allerede ett år siden, er det ikke hundre år siden. Du kommer ikke til å være singel lenge, sa folk, jeg visste at de tok feil, men jeg visste ikke at denne magiske drittsommeren kom til å ende godt. ‘Går dette an? Er dette ekte?’ spør vi igjen og igjen og presser oss inntil hverandre, men vi vet. Det gjør det. Det er det.

 

Post comment

I vinter en gang ble jeg kontakta av en av mine favoritter innen norsk samtidslitteratur, Marie Aubert. Hun lurte på om jeg ville bidra i en feministisk antologi. Jeg hadde sikkert sagt ja uansett hva Marie Aubert ba meg om, men dette hadde jeg i tillegg veldig lyst til. Jeg skrev i hjørnet mitt på Åpent Bakeri de neste ukene, og i april dro jeg til Paris og skrev det ferdig. Sendte nervøst inn det jeg tenkte var et førsteutkast fra en benk ved bagasjebåndet på Gardermoen. Fikk svar etter noen dager: Perfekt! Vi sender det rett til korrektur.

Deilig, tenkte jeg. Men også: Hjelp. Jeg har vært veldig personlig i denne teksten, som handler om det mannlige blikket og om det ikke preger livet mitt litt mer enn det behøver. Om å iscenesette seg selv og bli singel og hele tiden være en kropp med et hode på, ikke omvendt. Jeg hadde hatt lyst til å gå tilbake og sensurere meg selv bare bittelitt, men isteden gjorde som jeg alltid gjør, ignorerte det og gikk videre med livet.

Frem til lanseringen nærmet seg og jeg innså at folk faktisk skal lese det. Ikke bare folk, men typ mamma. Hjelp. Men forrige uke kom den, Det skjer nå: Fortellinger fra en feministisk revolusjon, og jeg satt på lanseringsfesten omgitt av venner og familie og kjente at det går bra, dette er en fin bok. For blant bidragsyterne er også drømmekvinner som Ida Jackson, Tove Nilsen, Åsa Linderborg. Jeg er veldig glad for å ha fått være med på prosjektet, og håper dere har lyst til å lese.

Post comment