Monthly Archives: juni 2014

IMG_7067b IMG_7076
IMG_7085

Forrige onsdag lanserte Personae sitt nyeste nummer med sommerfest på Kunstnernes Hus. Jeg var der og sto en halvtime i barkø, drakk ett glass cava som jeg på mystisk vis ble full av og måtte gå hjem typ 8. Heldigvis rakk jeg å kjøpe med meg bladet, som inneholder en lang, fin bildeserie tatt av Lars Botten og stylet av Pauline Närholm, der en gjeng fine folk poserer i avslappa klær og forteller om sitt forhold til luksus. For eksempel meg. Jeg kjørte Lauren Hutton-stil i hvit herreskjorte og Balenciaga-bukser, og snakker litt om parfyme og å slippe å tenke på hva man skal ha på seg. Det er forøvrig flere interessante saker i bladet, definitivt verdt å sjekke ut!

Post comment

IMG_7065
IMG_7062b

Dere vet jo at jeg er totalt avhengig av tørrsjampo (elsker nå bloggere går ut fra at bloggleserne husker alt de har skrevet noensinne), og at til tross for at jeg har testet det meste av rene, naturlige alternativer, og funnet et par jeg liker, så er det ingenting som slår Batiste på sprayboks. Sist jeg klipte meg på Balanzera (vi er jo sammarbeidspartnere, for ordens skyld) ba jeg om å få med den fra Kevin Murphy, som jeg av en eller annen grunn ikke har testa før. Batiste er ganske billig. Kevin Murphy er dyrt. Jeg vil påstå at begge fungerer like bra, men at Murphy leder på to viktige punkter: Lukt og synlighet. Den lukter friskt, sitrusaktig, og ganske svakt i forhold til Batistes overveldende blomsterpudderduft, og er helt usynlig i mitt mørke hår. Verdt de ekstra pengene? Det er opp til deg.

TRANSLATION
Been testing the dry shampoo from Kevin Murphy lately, and it really is just as good as my baby Batiste, only it smells better and is completely invisible in my dark hair. Worth the extra cash? Up to you.

Post comment

IMG_5702

Endelig tid til å lese hva jeg vil! Er på bok nummer fem alt, har fått masse leselyst tilbake og til og med en ny favorittforfatter, men det kommer jeg tilbake til. For et par uker siden leste jeg John Fantes Veien til Los Angeles, en gritty liten bok om en arrogant ung arbeider som bestemmer seg for å bli forfatter fordi det høres rått ut, typ. Fante skrev boka på 30-tallet, men på grunn av for umoralsk innhold eller lignende ble den ikke gitt ut før etter hans død i 1985. Bukowski er fan. Hovedkarakteren og Fantes alter ego Arturo Bandini er muligens egoistisk og skruppelløs og litt psyko, men fordi usikkerheten og sårbarheten hans skinner gjennom kan leseren likevel stille seg på hans side. Han leser tung filosofi han ikke skjønner noe av, drukner papirkvinner i badekaret og skyter krabber med luftgevær, mens han skulker unna hermetikkfabrikkjobben sin og prøver å skrive en bok. På baksiden står det at den er «brutal og grasiøs». Det stemmer bra.

TRANSLATION
Finally time to read whatever! I’m on my fifth book already and even got myself a new favorite writer, but I’ll come back to that later. A couple of weeks ago I read this gritty little book by John Fante, The Road to Los Angeles. It’s about an arrogant young worker who decides to become a writer because it sounds cool, basically. Fante wrote the book in the mid 30s, but it didn’t get published until after his death, in 1985. Bukowski is apparently a fan. The main character, and Fante’s alter ego, Arturo Bandini, is selfish and kinda psycho, but as a reader I’m still inclined to take his side because Fante lets his uncertainties and vulnerability shine through. He reads heavy philosophy he doesn’t understand, drown paper women in the bath tub and kills crabs with an air gun, while he skips his tin factory job and tries to write a book. On the back it’s described as «brutal and graceful» and that’s pretty accurate. 

Post comment

L1020016
I helgen var vi på sommerens første skikkelige utflukt! Fly til Værnes og leiebil over grensa inn i Sveriges skoger. På ettermiddagen en gang svingte vi inn på gårdstunet til Fäviken, en av verdens aller beste restauranter. 19. plass på lista, for å være nøyaktig (Maaemo ligger på plass 79 til sammenligning).

L1020088
Prikk klokka syv satte vi oss i matsalen, som ligger i en slags gammel låve. Før maten fikk vi en sykt god negroni-variant med rabarbra, før smårettene begynte å komme inn én etter én.

L1020024
Det var så mye godt at jeg ikke husker alt en gang, men aller best var et enkelt kamskjell, einerøkt i smør, som man spiste med hendene. Kanskje det beste jeg har spist noengang.

L1020075
Etter (!) desserten kom denne godteskåla fram. Røkte karameller, søte minikjøttpaier, syltede rotfrukter rulla i sukker, verdens luftigste lille formkake, bringebærsorbetkuler, tørka solbær, anisdrops… Alt var magisk.

L1020095
Etter maten gikk vi en tur i engene rundt og forundret oss over lyset (her var klokka typ elleve), og satt litt i badstua før vi sovna som bebiser. Morgenen etter vanket tidenes frokost (sjekk instagram for bilder, @majacasa) før vi kjørte tilbake til Trondheim og hang med nevøer og nieser resten av helgen. Takk til livet og BSU-kontoen min…

TRANSLATION
Last weekend we did a little trip across the border, to a place called Fäviken in the Swedish woods. What looks like a small farm is actually one of the world’s best restaurants, number 19 on the list, to be precise. All visitors get a small room for the night, and at 7pm dinner is served in the barn. We started off with a rhubarb negroni before the little dishes kept coming in one after the other. My absolute favorite was a simple scallop cooked in butter over burning juniper branches that you ate with your hands, possibly the best thing I ever had. After the desserts a whole tray of goodies came in, everything was so delicious. After the meal we took a walk in the surrounding fields, at this point it was around 11pm and still light out. After breakfast the next morning (posted a couple of pictures of it on my instagram, @majacasa), we drove back home. Possibly the best (and most expensive…) 17 hours of my life.

Post comment

Under eksamensperioden kjente jeg på følelsen av at ett blogginnlegg i uka ikke er nok. Så fort jeg er ferdig skal jeg blogge hver dag, tenkte jeg, endelig, masse tid, ingenting står i veien for at jeg skal kunne levere ett innlegg om dagen. Slik ble det ikke, for å si det mildt. I steden for å sitte inne og skrive, merka jeg fort at det var deiligere å hoppe rett i yogaklærne og ut døra, dra rett for å bade etter timen, møte vennene, drikke vinen, i det hele tatt. Plutselig føltes det som om blogging var det siste jeg hadde tid til. Det jeg derimot har gjort, er å tenke litt på hva en blogg er, eller bør være. Jeg kjenner at det er på tide at bloggen vender seg inn mot seg selv og blir mer selvrefleksiv, som maleriet etter fotografiets inntog i kunsten; hvorfor skal man fortsette å male noe en maskin kan fremstille perfekt, og hva er egentlig poenget med å blogge?

Jeg vet hva som skal til for å skape en stor blogg; kvalitet, selvsagt, men først og fremst hyppige innlegg og nisja innhold. Jeg kunne bestemt meg for å bli moteblogger og kjøpt et dyrt objektiv, posert liksom tilfeldig vandrende over fotgjengerfelt hver dag og linket til nettbutikker som sender meg gratis klær. Eller valgt å kun skrive om hudpleie og naturlig sminke og gjort større samarbeider med kosmetikkprodusenter. Eller jeg kunne blitt en ren bokblogger; skrevet meg inn i anmelderstaben til Morgenbladet. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke velge. Jeg vil skrive en blogg som jeg synes er interessant selv, med variasjon og tematisk miks og et bilde av meg selv her og der, for det er jo min blogg, ikke et nøytralt nettmagasin. Jeg har ingenting imot å gjøre samarbeider med bedrifter jeg liker, så lenge det kan løfte bloggens innhold, men de siste ukene har jeg takka nei til jobb for mange tusen, til tross for at jeg er blakk, fordi det ikke føltes riktig. Integritet er den viktigste verdien jeg har i en blogg som denne, og hvis jeg først mister den får jeg den aldri tilbake. Jeg kommer nok heller aldri til å oppdatere hver enste dag, fordi jeg vet at jeg ikke kan skrive et interessant innlegg hver eneste dag. Når Thomas Moen sier at hvert tredje blogginnlegg bør være ordentlig, og resten bare fyllstoff, har han sikkert rett i at det skaper leserstrøm, men det føles ikke relevant for meg. Jeg kommer aldri til å få 100 000 lesere i uka, og det er helt greit.

Med tiden har jeg blitt mer og mer opptatt av at hvert innlegg skal handle om noe; en bok, en solkrem, en kunstner. Faren er at bloggen blir en paradegang av tips. Jeg fikk en vekker når noen skrev «jeg følger alltid tipsene dine» i kommentarfeltet, og jeg kjente at det er halvveis flatterende og halvveis dritskummelt. Jeg vil jo ikke at alle skal gjøre akkurat som jeg gjør, og det føles ubehaglig å ha bare ørlite makt over fremmede mennesker. Men hvorfor er det ellers jeg deler alle disse tipsene? Kjøp dette, les dette. Jeg skriver med de beste intensjoner, og kan stå for alt jeg tipser om, men en blogg må være noe mer.

Men hva? I mine øyne er styrken i blogg som medium innblikket i en annens liv. En spesifikk annen, en person med et ansikt og en kropp. Derfor vil jeg at bloggen også skal fortsette å være en form for visuell dagbok, og kanskje i enda større grad; et kikkehull inn i et liv som ikke er ditt eget, tekst og bilder, til inspirasjon eller adspredelse eller hva som helst. Det er kanskje ikke viktig i verdenssammenheng, men jeg har endelig innsett at alt ikke trenger å være så himla viktig hele tiden. Hvis dere vil lese det er det hyggelig, og hvis ikke er det greit. Slutte skal jeg hvertfall ikke, ikke med det første.

Post comment

IMG_7035 IMG_7036

Det aller beste med sommeren, Oslo, livet akkurat nå er at man kan bade. Hver dag. Hele tiden. Jeg liker best å bade fra båt, å bare kunne hoppe uti uten å tråkke på masse skarpe ting, men å ta en ferje fra Vippetangen og henge på av øyene er jo heller ikke dumt. På ukedager i juni er det dessuten nesten ingen folk der! Bade bade bade.

Post comment