Monthly Archives: september 2015

Luksushår

14 Comments | Post comment

PRODUKTSPONS
IMG_6206
IMG_6231b

Det gjelder å bunkre opp med små gleder mens vi beveger oss ubønnhørlig mot mørkere og mørkere dager. Digge, dyre hårprodukter for eksempel. I så fall har jeg et tips.

Som nevnt har jeg byttet frisør til Gevir, og på mitt første besøk fikk jeg velge hvilke produkter jeg ville teste ut. Jeg gikk for et sett fra Shu Uemura, et merke jeg har vært nysgjerrig på en stund. Den blå serien, som jeg har prøvd sjampo og balsam fra, er for «fint hår». Dere vet det begrepet en eller annen markedssjef fant på at «folk i norden» har. Jeg har ikke fint hår, men ble likevel anbefalt dem av frisøren min. Funker bra, jepp, får rent hår av sjampoen og mykt hår av balsamen. I tillegg kan man vel si at håret ikke blir tungt etterpå, men lett, og kanskje til og med voluminøst? Jeg har volum fra naturens side, så det er ikke så godt å si. Jeg vil dessuten påpeke hvor utrolig lett sjampoen glir gjennom håret; det er superenkelt å skumme inn hele skallen uten å måtte gnukke for mye. Balsamen er ikke nok alene i mitt tykke hår, så jeg avslutter oftest med maske i tillegg. «Moisture velvet nourishing treatment» heter den, man får jo lyst til å spise hele boksen, denne er fra den oransje serien for tørt hår. Den lukter så godt, er så fin i boksen sin, gjør håret så mykt og digg.

Når det gjelder hårpleieprodukter er jeg ikke like nazi på ingredienslista som med hudpleie; hår er jo tross alt dødt. Det gjør derimot at det blir mer plass til ting som duft, følelse og pakningsutseende, ting jeg ellers gir faen i til fordel for produktenes prestasjon. At Shu Uemura kaller hårlinja si for «Art of hair» sier sitt – produktene får ti poeng for sensualitet. Duft, konsistens og utseende on point. Behagelig, diskret, luksuriøst. Alle produktene har dessuten dritbra rating på MakeupAlley, og er det noe jeg stoler på her i livet er det produkter med over 4.0 poeng på MakeupAlley. Hvis det er lov. Å si.

Post comment

Bruntoner

3 Comments | Post comment

 

Foto: Fredrik Austad

Etter å ha innsett at det ikke lenger holder med bare genser, adopterte jeg en brun semsket jakke som hang i gangen hos foreldrene mine. Litt sent å hoppe på det toget hadde jeg kanskje tenkt vanligvis, men faen, jeg synes den er fin jeg. Særlig med røde negler til. Og jeg gidder ikke kjøpe en ny når jeg vet at favorittfrakken min er på vei hjem fra Køben, snart, kanskje.

Post comment

Mini/maxi

4 Comments | Post comment

Uten-navn-1
Bildekilder på Pinterest

Leiligheten er ennå ikke ferdig, men det nærmer seg; det er med andre ord ikke så lenge til vi kan sette i gang å innrede. Jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke kan tenke på det, jeg tror fortsatt ikke helt på at det er sant. Men det er det. Og snart må vi ta stilling til hvilket spisebord vi vil ha, hvilke bilder som skal opp på veggen og hvor den store grønne glassvasen skal stå. Alle små og store ting.

Smaken min ligger et sted mellom varmt, dekadent og detaljrikt, og enkelt, rent og lyst. Det er jo en litt tricky kombo, men jeg tror det kan ende opp med å bli veldig fint hvis vi holder tunga rett i munnen. Samtidig vil jeg ikke overtenke alt; et og annet shabby møbel må til for at det skal føles som et hjem og ikke en katalog. Og så har jeg så lyst på tekstil på veggene (drømmer om renessansegobeliner dere vet). Lars er litt ivrigere enn meg på designfronten, men for det meste er vi enige. Vi har kjøpt en helt fantastisk sofa, og at den produseres i en fabrikk nå til akkurat oss hjelper med å minne meg på at det snart er realitet.

Takk for tilbakemeldingene på Trendguiden forresten! Ble glad.

Post comment

Skjermbilde-2015-09-22-kl.-15.21.54

Skjermbilde-2015-09-22-kl.-15.21.57

I begynnelsen av september spilte jeg inn en episode til MinMotes Trendguiden sammen med Anders Kemp og Danby Choi. Tematikken var hipstertrender, en prøvelse for en som 1. ikke har gjort tv før og 2. kleiner ut av ord som «it-jente», «hipster», og «normcore», men det var også ganske gøy. Fikk dessuten et spennende innblikk i min egen gestikulering. Episoden kom ut i dag, og kan ses her.

Post comment

Syk/frisk

0 Comments | Post comment

Forrige uke leste jeg boka til Kristine Getz, en person jeg ikke visste hvem var før for fire dager siden. Hun har blogga om spiseforstyrrelsen sin i fem års tid, og for tre år siden ga hun ut sin historie i bokform. Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? beskriver anoreksi fra innsiden på en måte som ellers ikke er så lett tilgjengelig  for de som står på utsiden. Jeg leste den først og fremst i research-sammenheng – vi jobber med spiseforstyrrelser på skolen de neste ukene – men det er en bok mange hadde hatt godt av å lese. Glitrende litteratur er det ikke, men det er likevel en viktig bok. Jeg tror den kan hjelpe de som sliter med spiseforstyrrelser selv, og ikke minst de som står utenfor og ikke vet hva de skal gjøre. Getz gir leseren et innblikk i ambivalensen som ligger i en spiseforstyrrelse; hvorfor det er så vanskelig for den syke å gi slipp på sykdommen. Finn Skårderud har skrevet et etterord der han sier typ akkurat det samme som i foredraget ha ga oss på Villa Sult forrige uke: at anoreksi ikke handler om slanking, men kroppsliggjøring av følelser. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse i denne sykt kroppsfikserte verden vi lever i, med triggere rundt hver hjørne, men Kristine Getz gjør det mye mye enklere.

Post comment

  

Jeg har blitt med ny genser. Det vil si, jeg brøt shoppestoppen nok en gang (jada, jeg skal fortsatt liksom holde meg ut året) og kjøpte den på Velouria Vintage. Den er så myyyk og så fin til blå denim eller den røde og blå silkebuksa mi og jeg vil helst gå med den hver dag. 

Post comment

PRODUKTSPONS

Jeg har trukket meg skikkelig inn i skallet den siste uka, det er noe med tidlige morgener, fulle busser og stormregn som gjør meg så ynkelig. Jeg vil bare sitte hjemme og sture, avlyser avtaler hit og dit. I går kom jeg hjem helt kald og forblåst og la meg rett i badekaret der jeg spiste kyllinglår med hendene mens jeg så på Twin Peaks. Haha. En flott ting derimot er at Gant sendte meg en hvit oxford-skjorte med initialene mine brodert inn i ermet. Elsker den. (Her har jeg den på, mens jeg tar dette bildet:)

Forrige fredag var jeg ferdig med å presentere prosjektet vi har jobba med i tre uker, så jeg slo til på en tagliatelle og et glass vin i lunsjen. Har dere sett det lille italienske stedet i Mathallen? De lager enkle, ferske pastaretter til en relativt billig penge som er klare på fem-seks-syv minutter. Så godt.

Post comment

IMG_6157
cIMG_6148

Jeg har ikke hatt så lyst til å blogge denne uka. Trangen til å skrive om overflatiske ting synker natulig nok hver gang verdens brutaliteter kryper nære nok, og jeg synes det er vanskelig å skrive om krig og katastrofer her. Det blir for malplassert. Bølgen av bloggere som har tatt ansvar, informert og startet innsamlinger for flyktningene gjør meg så glad å være vitne til, men jeg er ikke helt komfortabel med å ta den rollen selv. Hvordan kan man forholde seg til alt det grusomme IS gjør, Europas forskyving av ansvar og syrernes dødsferd for livet over Middelhavet? Det går ikke an å forholde seg til, det er for mye. Jeg føler meg like hjelpeløs samme hvor mye penger jeg gir.

Å lese om at IS pulveriserer Irak, Syria og verdens kulturarv, det er derimot en form for brutalitet jeg kan forholde meg til. Da de inntok Palmyra i mai holdt jeg pusten. Det kunne virke som om det gikk bra en stund, men så skjedde det. Halshoggingen. Baal Shamin-tempelet sprengt i biter. Tempelet var oldtidsbyens religiøse midtpunkt, og trakk tusenvis av turister hvert år før IS inntok byen. I dag var jeg på Historisk museum for å se på gravstatuen av en kvinne fra Palmyra. Da tempelet ble ødelagt festet de ansatte et sørgebånd rundt armen hennes som en stille protest. Det var på en måte fint å se henne der, å vite at ikke alt er tilgjengelig for IS å ødelegge.

Post comment

   

Lørdag kveld pynta vi oss og dro ut for å feire bryllupsdag. Jeg hadde på alle de sorte favorittplaggene mine: silkebukser, blondetopp, ullgenser og et par sko jeg kjøpte til skoleballet i tideneklasse. 

   
Vi hadde sikra oss et bord på favorittrestauranten vår, Ylajali, som stenger for godt mot slutten av året. Romantisk stemning. 

  
Der fikk vi servert ting som bløtkokt vaktelegg rulla i sot. 

   

  

Spiste og drakk oss gjennom 19 retter og uvisst antall vinglass og var enige om at det har vært et bra år. Herregud, sykt heldig som får henge et så fint sted med en så fin mann. 

Post comment