Monthly Archives: juni 2017

En gang tidlig i vår spurte jeg på Facebook om noen ville være med å starte lesesirkel. Det var det! Alt for mange egentlig, så jeg satte grensa ved de ti første som meldte seg og en kveld i april hadde vi vårt første møte. Vi valgte bok ved hjelp av poll, og vinneren ble I love Dick. Vår tids viktigste bok om forhold mellom menn og kvinner, ifølge The Guardian; skrevet i 1994-95 av Chris Kraus, utgitt og oversett i 1997, og plukket opp igjen rundt 2015 før den eksploderte i popularitet. «It has nothing to do with the literary merit of the book, it just fit into a niche of the moment and I embrace that,» sa Krauss i et intervju med Sleek et par år etterpå. Verden har tatt igjen Chris Krauss.

På overflaten handler boka om hvordan Chris, den mislykkede videokunstneren, forelsker seg i akademikeren Dick på en middag, og begynner å skrive brev til ham sammen med akademikerektemannen, Sylvére. De sender ham ikke brevene, ikke før senere, men forsøker å utvikle det hele til et slags kunstprosjekt. Chris blir besatt av Dick, og gjør alt hun kan for å få en unnskyldning til å ringe eller møte ham. At Dick er moderat interessert i Chris tilbake er en underdrivelse, men hvem Dick egentlig er blir mindre viktig, han er kun objekt, en muse for Chris i det som altså blir en bok. Skillet mellom kunsten og livet er syltynt for Krauss. Måten hun bruker en mann slik menn har brukt kvinner i kunsten sin til alle tider er, eller var, radikal.

Men The Guardian har ikke helt rett, for I love Dick handler ikke først og fremst om forholdet mellom menn og kvinner. For selv om fortellingen om Chris og Dick er interessant i sin grenseløshet, er det det kritiske aspektet som gjør den skikkelig bra. I love Dick er kunstkritikk, feministisk kunstkritikk. Innimellom brevskrivingen består boka av lange og korte utlegninger om Krauss møter med arbeidet til ulike kvinnelige kunstnere. Ikke at jeg hang med hele veien, og iblant kjeda jeg meg fordi jeg falt av, når man først har referansene på plass: wow. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste det hun skriver om Hanna Wilke og jeg innså at jeg hadde glemt henne, en av favorittkunstnerne mine da jeg var 19 og studerte kunstfoto. Hvordan kan man glemme sånt?? Hvor dum har jeg egentlig blitt av å gå på Westerdals? Neida. Men jeg savner akademia, å bli tvunget til å analysere og forstå ting som hele tiden er litt utenfor rekkevidde, før den grensa gradvis tøyes utover.

Da Krauss 10 år før Knausgård skrev om sitt eget liv uten å legge noe i mellom (som falske navn) ble hun truet med søksmål og deretter glemt. Mottakelsen av boka ble på en måte et bevis det hun forsøker å beskrive i den; hvordan kvinner i kunsten ignoreres eller henvises til det personlige, og alltid ses på som mindre viktig enn den universelle, mannlige kunstneren. Jeg tror ikke I love Dick er for alle, og det var delte meninger da vi diskuterte den i lesesirkelen. Men selv om den kanskje ikke er like radikal nå, 20 år senere – mye har heldigvis skjedd – er den fremdeles både relevant og viktig.

Lesesirkler er forøvrig en veldig fin måte å omgås på, en fin mulighet til å bli bedre kjent med folk. Og til å lese mer, og få mer ut av de bøkene man leser. En av de bedre idéene jeg har hatt hittil i år.

Post comment

Tiden går fra meg; først avblomstra heggen og så syrinen og jeg har ikke ligget på et teppe under noen av dem. Men jeg har fullført min andre bachelorgrad, levert inn mitt første bokmanus, vært masse i studio med Anne og tatt alle bildene til boka, fått en ny, morsom jobb, gått på fester og middager og museum, i terapi og på massasje. Og jeg har vært på lunsj med Olympus og fått meg nytt kamera (med blitz!), et lite et som jeg skal ta med overalt i sommer. Tenkte jeg. Nå er det jasmintid og jeg har masse fine blogginnlegg på vent: Mitt sommer-Oslo, I love Dick, hvordan knyte silkeskjerf på 10000 ulike måter, årets solkrem, utstillingstips, før og etter-bilder av soverommet og begge stuene. Snakkes igjen veldig snart.

→ Time slips through my hands but I’ve finished my first book and my second bachelors degree. I have lots of fun blog posts coming up so stay tuned.

Post comment

Pasta Sundays

Kommentarer er skrudd av for Pasta Sundays | Post comment


Rett før jul henta jeg hjem pastamaskinen som har stått i kjellerboden hos foreldrene mine i alle år, og siden har vi lagd pasta hver søndag (typ… kom litt ut av det med den hektiske våren). Verdens beste idé! Nå har vi alltid pastamel fra Dallari stående hjemme, så kan man lage digg middag når som helst.


Å lage deig er egentlig ganske lett; 100 g mel og ett egg per person (jeg synes forresten man trenger litt mindre enn 100 g), pluss en skvett olivenolje og en klype salt. Dessuten veldig meditativt å stå en ettermiddag og kna, sveive og strimle.


Jeg liker best helt enkle pastaretter; knuste, ristede pepperkorn stekt i smør; god parmesan; sprøstekt grønnkål; ferske, gode cherrytomater; edamame og bladpersille. Det viktigste er å spare litt av pastavannet så man kan lage en creamy saus med bare det og parmesan og en eggeplomme. Mmmm.

PS!!! Her kommer et søndagslesetips: 3 eldre kvinner om «what aging is really like» på Man Repeller.

Post comment


Det hender ganske ofte at jeg tar bilder og så aldri publiserer dem. Fordi jeg ikke føler at det er nok mat til et innlegg, liksom, men i ettertid angrer jeg alltid og tenker «men det var jo fine bilder, de hadde jeg likt å gå tilbake til og se på». Så nå gjør jeg det likevel, legger ut disse tre bildene fra da jeg var på champagne-smaking med Moët et Chandon i Mikado-suiten på Grand for et par uker siden. Det er jo fredag.


Vi fikk smake litt forskjellig, jeg lærte hva vintage egentlig betyr (at champagnen er fra druer høstet samme år, mens 90 % av champagne består av blandede årganger), samt at Moët lager rosé-champagne ved å blande rødvin og hvitvin. Så merkelig.


Mikado-suiten er litt rar og litt fin, innredet i 2013 med tema lilla. Nå går jeg inn i sommerens siste jobbehelg, forhåpentligvis, god pinse til dere som driver med sånt!

Post comment