Monthly Archives: november 2017

Sponset produkt

En konsekvens av å blogge og dermed stadig produsere nye innlegg er at man blir litt redd for å gjenta seg selv. Det igjen kan nok føre til at jeg noen ganger går litt fort fram og skriver litt for inneforstått om ting, som bruk av syre i ansiktet. Jeg er jo veldig fan av det, og proklamerer det gjerne, men det er jo sånn at man skal være litt forsiktig med syrer. Det er jo sterkt, alles hud er forskjellig, man reagerer ulikt og man blir vant til produkter over tid.

Du kan flasse. Du kan bli tørr og sår. Huden blir mer sensitiv for sol. Man skal med andre ord bruke syre med omhu, og akkurat hva som passer din hud vet jeg ikke. Men noen tommelfingerregler er: Gå forsiktig fram. Stopp bruk ved negative reaksjoner. Ikke bland flere syreprodukter på en gang. Og hold deg til en eller et par ganger i uka, gjerne på kveldstid. Etter min mening skal et syreprodukt gi gode resultater etter første gangs bruk, hvis ikke er det ikke noe å ha.

Et nytt favorittsyreprodukt hos meg er Glycolic Fix Nights Pads Extreme (puh) fra Nip+Fab. De skal forbedre hudkvaliteten og er dynka i en god blanding av syrer, først og fremst glykolsyre (5%), samt salisylsyre, melkesyre og hyaluronsyre (fukt!). Instruksjonene sier at man skal dra disse over hele ansiktet fra 1 til 3 kvelder i uka, men jeg bruker dem litt annerledes. Jeg har dem aldri i hele ansiktet, men bruker dem til å punktbehandle områder som trenger det. De kan, uten spor av tvil, redusere levetiden til en kvise drastisk. Jeg bruker dem også hvis jeg barberer meg for å unngå inngrodde hår, dette er kanskje mitt beste tips noen sinne: syre mot inngrodde hår. Det tar knekken på dem. 10 % melkesyre (lactic acid) funker best for meg, men disse gjør også susen. Ett siste tips: Klipp padsene i to, så varer boksen dobbelt så lenge.

Post comment

Reklame


Denne uka åpnet en ny utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo nede i Bjørvika. Det er en fryd å jobbe med Munchmuseet igjen, og så luksus å bli vist rundt i en utstilling med både kuratoren og kunstnerne og høre hva de har tenkt. «Når vi døde vågner» tar utgangspunkt i Ibsens siste skuespill, og vel, gjenoppliver de få kvinnelige kunstnerne i Rolf Stenersens samling. Harriet Backer, Else Hagen, Julie de Holmboe Krohn, Teddy Røwde og Joronn Sitje vises frem i dialog med nye verk av Marius Engh, Mai Hofstad Gunnes, Eline Mugaas og Line Bøhmer Løkken.



På en smal hylle står fotografier av Line Bøhmer Løkken, som små objekter man kan plukke opp.


Bildene er hentet fra boka Sameti fra 2014, og dokumenterer gjenstander i hytta til Marcello Haugen – den mest kjente synske personen i Norge gjennom tidene, visstnok. Haugen døde for 50 år siden, men den myteomspunne hytta hans ved Otta i Oppland er åpen for besøkende. Det hender folk tar med seg ting derfra, eller legger igjen nye ting, og sånn skapes en tilfeldig samling som stadig endrer seg.

Ved siden av henger malerier av Joronn Sitje, som debuterte på Blomqvist i 1923 til begeistrede ord fra pressen. “Joronn Sitjes debututstilling er en av de eiendommeligste og mest lovende, vi har hatt her hjemme i de siste aar,” skrev Dagbladet. Kunstnerskapet hennes favnet bredt, fra landskap og portretter til fantasimotiver, og hun tilbragte mye tid i utlandet, blant annet i Kenya. Portrettet til venstre er fra 1926 og viser Jiddu Krishnamurti, som ble adoptert fra India til England av en tilhenger av teosofien, som utpekte han til typ den nye Messias. Krishnamurti avviste derimot bevegelsen da han ble eldre, og ble i steden en viktig skikkelse som fritenker. Marcello Haugen var visstnok tilhenger.


Fargeklatten Eline Mugaas stiller ut fire fotografier som går fra gulv til tak, og viser støttestrukturer i ulike former.


Man kan lese inn høyt og lavt i bildene hennes, fra det man ser konkret (en gipsstruktur som støtter opp en statue) til forhold både i kunstverdenen og samfunnet forøvrig (kvinnene rolle som muse for den mannlige kunstneren, og usynlige støttestrukturer for menn). Bildene er tatt fra et større bokprosjekt hun jobber med.


Else Hagen var opptatt av både det hverdagslige og det politiske i sine malerier, og har gjort flere prestisjefylte utsmykningsoppdrag. I utstillingen kan man blant annet se Familie fra 1950. Elsker det, haha. Så snodig blanding av hverdagslighet og noe helt koko.

Sammen med Teddy Røwdes landskaper viser Marius Engh to metallskulpturer laget for utstillingen. Inspirasjonen bak denne er på den ene siden de rare blokkskulpturene i Røwdes Landskap (hinder) som henger til høyre, og på den andre siden stativene gatekunstnere bruker for å gi inntrykk av å sveve over bakken. Han blander høyt med lavt og kommenterer samtidig materialbruk og hvordan objekter blir til, i måten platen øverst er skåret ut av bunnplaten.

Dettte og mer kan du se i «Når vi døde vågner» på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, fram til slutten av februar neste år. Videoverket B. The second letter av Mari Hofstad Gunnes er for eksempel nydelig. Filmen utforsker en kvinnes oppheng i bokstaven B, og hvordan hun gjør sine egne assosiasjoner til en form for arkivarbeid. Likte den skikkelig godt, se hele.

Post comment


Utsikten fra kjøkkenvinduet var så vakker da jeg flytta inn, helt i begynnelsen av oktober. Jeg plasserte fruktkurven min i vinduskarmen og fylte den med norske epler, hang en plakat av et Munch-litografi på en krok i murveggen, satte vaser i de åpne hyllene. Tok oppvasken mens jeg så ut på klatreplantene som ble litt rødere for hver dag.


En halvtime om ettermiddagen kom lyset inn vinduet i stua, gyldent og mykt. Jeg våkna hver morgen av meg selv rett etter halv åtte, da morgensola ble reflektert inn og la seg over planta på toppen av klesskapet i fotenden av senga. Jeg fulgte med mens det sakte gled over veggen og forsvant før jeg sto opp.


For hver uke avblomstra en ny plante i hagen, og en dag var alt dekket av snø. Jeg våkner fremdeles med lyset, men mye senere, mye seigere. Jeg tar oppvasken med ryggen til vinduet, men jeg tar oppvasken, som regel rett etter at jeg har spist, så det ikke samler seg opp, livet ruller på med en dag etter den andre. Jeg avlyser planer når novemberkvelden blir for mørk og våt, tenker på hvor fint det kommer til å bli her til våren.

Post comment

En av de mest oppløftene tingene som har skjedd meg de siste par ukene er at jeg tilfeldigvis plukka med meg Rebecca Solnits ikoniske essaysamling «Men explain things to me» på biblioteket. Så deilig å lese noen som ser så klart, og formulerer tanker så tydelig. Tittel-essayet om hvordan hun på en fest sto og pratet med en mann som fortalte henne overbærende om en viktig bok han hadde hørt om, uten å skjønne at det var hun som hadde skrevet den, fikk stor oppmerksomhet for noen år siden, og ga opphav til begrepet ‘mansplaining’. Og det er et nydelig essay, men resten av boka er kanskje enda viktigere, og setter mektige menns misbruk av kvinner i en større sammenheng.

Jeg har tenkt mye på #metoo-kampanjen de siste ukene, selvsagt har jeg det, tenkt at jeg på mange måter har vært heldig, sammenlignet med andre kvinner, men at det er helt forjævlig at jeg skal føle meg heldig fordi jeg bare har fått grensene mine overskredet en håndfull ganger. Jeg kunne fortalt om han på en fest på ungdomsskolen eller da jeg sto livredd foran en inngangsdør i Havana og hørte skrittene som nærmet seg rundt hjørnet, men jeg tror heller jeg forteller om en situasjon der jeg ikke egentlig var redd. Bare sint. Jeg gikk av nattbussen i Hegdehaugsveien og skulle gå det lille stykket hjem, da en mann i 20-åra fulgte etter meg og proklamerte at han skulle følge meg hjem, for han var en snill mann som faktisk aldri hadde voldtatt noen i det hele tatt, ikke litt en gang? Og da jeg ble irritert og ikke overveldet av takknemlighet ble han sur og kverulerende, og fulgte etter meg hele veien hjem mens han forklarte meg hvorfor det er dritt av jenter å tro at alle menn skal voldta dem. Noen ganger er ting komiske uten at man har det minste lyst til å le. «Skjønner du ikke at vi ikke vet hvem av dere vi skal være redd for og ikke?» nesten ropte jeg til ham til slutt, «skjønner du ikke at vi blir opplært til å være redd for alle menn fra vi går på barneskolen?» – her stoppa han litt opp og sa «men det er jo forjævlig?» hvorpå jeg svarte «eh ja??» – men han skjønte nok ikke egentlig noen ting likevel, og da vi til slutt sto utenfor porten min og han fortalte at han hadde venninner som aldri var redde for å bli voldtatt, og derfor ikke ble det heller, hadde jeg gleden av å himle med øynene til de forsvant opp i hodet og slenge den tunge, gamle treporten hardt i ansiktet hans.

Fortvilelsen over at menn ikke skjønner det. Alle som har skrevet kronikker de siste ukene, om hvordan litt vifting med tissen ikke er så farlig, og at man må lære seg å skille mellom hva som er overgrep og hva som bare er tøysing, de skjønner det jo rett og slett ikke. Det Rebecca Solnit skriver, at voldtekt, trakassering og upassende kommentarer ikke er adskilte fenomener, men grader av det samme, nemlig menns maktmisbruk mot kvinner. At alle kvinner har opplevelser som sitter i kroppen, som mugg. At man aldri kan vite hvem som plutselig finner det for godt å ta seg til rette, og at det går på bekostning av vår frihetsfølelse, ikke bare der og da, men hele tiden.

Men også det svimlende, fantastiske med #metoo-kampanjen, at den ser ut til å iallefall delvis ha dratt teppet til side og anerkjent det vi alltid har visst: Seksuell trakassering er noe veldig mange kvinner lever med. Menns maktmisbruk mot kvinner er et samfunnsproblem. Og plutselig får menns handlinger konsekvenser, de mister jobbene sine, de stilles til ansvar. Byrden er i ferd med å flytte seg fra offer til gjerningsmann. Det er nesten for godt til å være sant.

Post comment

Sponsede produkter


Jeg prøvde å ta noen bilder til et blogginnlegg for Pureskin i går, skulle ha på ansiktsmaske, sitte i stolen min og ustråle zen, men ser heller sjeledød ut på alle sammen. Det går faktisk bra med meg, sier jeg til folk, helt på ekte, og det gjør jo det, men så er det alltid et eller annet som ligger og lurer, en litt hul apati, som skyller fram ved den minste trigger. Men bra ansiktsmasker finnes heldigvis, og i det siste har jeg testa flere av dem.


To merker jeg har testa masse fra de siste ukene er Nip+Fab og Erborian. Førstnevnte er gode på plumping og glykolsyre og har flere bra serumer og masker. Fransk-koreanske Erborian var de første til å introdusere k-beauty og bb-cream i Vesten i sin tid, og finnes nå på Vita. Jeg var på en skikkelig inspirerende frokost med dem for noen uker siden, der den franske grunnleggeren snakka om filosofien bak og hvordan hun vil ha produktene sine. Ofte er sånne produktforedrag ganske uinteressante, men hun var så kunnskapsrik og trygg og inspirerende. Konseptet deres er å gjøre en europeisk vri på koreansk hudpleie, blant annet ved å forenkle noen av stegene (så det til sammen blir typ tre isteden for femten…). Og grundig rens og masse fukt. *Nikker ivrig*


En favoritt er denne ginseng-maska, som er seig og brunsvart og lukter litt funky. Hva er ginseng og hva har det på huden å gjøre? Jo, det fremstilles av en rot som vokser visse steder i Asia, er en hit innen naturmedisin og brukes mye i koreansk hudpleie for anti-age-effekt. Jeg lever jo etter regelen at anti-age er bullshit, men det er likevel noe med denne maska, huden ser helt fantastisk ut etter bruk. Liksom stram, glatt, jevn, mindre rød. Jeg har brukt den mye før jeg sminker meg for en kveld ute, med nydelig resultat. Er frelst.


Dragon’s blood-maska fra Nip+Fab er en gelmaske med hyaluronsyre som fukter, *plumper* og typ fyller ut huden innenfra, og såkalt drageblod, som egentlig er sevje fra et tre ved navn Croton lechleri. Den rødlige sevjen er rik på antioksidanter og beskytter dermed huden fra ytre påvirkning. Det skal visstnok også reparere skadet hud. Men det stopper ikke der, her er det også salisylsyre (BHA), som når dypere ned i huden enn andre syrer, og noe som heter TEGO Cosmo C 250, som stammer fra aminosyrer og skal lysne huden. Yikes. Jeg liker den iallefall for fukten den gir, og liker godt å sove med den.


Denne er også digg, en bambus-sheet mask fra Erborian. Proteiner og lipider fra bambusen er fuktbevarende, og hjelper huden å holde på det den har fra før, mens aminosyrer tilfører ekstra fukt. Bra quick fix, eller før leggetid (ikke skyll av etterpå, bare masser restene inn i huden). Den reddet restene av ansiktet mitt forrige helg, da jeg bestemte meg for å takle november ved å aldri gå og legge meg. Det funka, nå er vi halvveis alt!

Post comment

Jeg sitter på toget til Bergen og kultiverer min tredje forkjølelse på to uker. Utenfor vinduet ligger snøen tungt over fjellet, tenker på at det knapt var snø i Oslo i fjor vinter og at det mest sannsynlig ikke blir det i år heller. Det føles veldig lett å ikke fly om dagen (har feks ikke råd), da jeg var i København tok jeg bussen begge veier, det var helt uproblematisk. Elsker jo å sitte i timesvis og pusle med mitt uten mulighet til å gjøre noe annet, det og å løpe rundt og danse og prate med folk hele natta, mvh ekstrovert introvert.

Noe av det første jeg gjorde i den nye leiligheten min var å spise frokoster i senga mens jeg leste Den andre kvinnen av Therese Bohman. Boka kom ut i Sverige for et par år siden og nå er ute på norsk. Plottet er egentlig ganske banalt; en ung kvinne i en småby jobber i oppvasken på et sykehus, men drømmer om å flytte til storbyen og skrive, hun føler seg både overlegen og underlegen menneskene rundt seg og innleder et forhold til en eldre, gift lege. Gjennom hovedkarakteren sin reflekterer Bohman over klasse og kjønn, hun føler seg ekskludert fra rom og sammenhenger på grunn av hvor hun kommer fra, en arbeiderfamilie som aldri leste bøker, gikk på teater eller museum, mange generasjoner tilbake. Gjennom affæren med legen får hun et glimt inn i en verden hun desperat ønsker å være en del av, tror hun iallefall, en kultuvert verden med vakre leiligheter og utstillingsåpninger og smakfulle klær. Samtidig må hun fremdeles ta bussen til sykehuset og skrubbe svære fat med størknede potetrester og puste inn den mugne, fuktige lukten fra industrioppvaskmaskinen for å overleve, ingen foreldre står klare til å hjelpe til økonomisk hvis hun skulle drite seg ut. Hun identifiserer seg med store, mannlige forfattere som tar for seg av livet, går i for trange, for billige kjoler, kan ikke kle seg som de smakfulle, feministiske studentvennene sine fordi hun ikke har råd til Filippa K og kroppen hennes er for kvinnelig, for vulgær, føler seg begrensa av den gjengse oppfatningen av hva en moderne kvinne skal være. Hun ser gjennom det, hun føler seg smartere enn dem, men likevel føler hun seg fanga av det. Den andre kvinnen er lettlest og spennende og jeg likte den veldig godt. Kan kjøpes her. (Tester å spore linken for å se hvor mange som klikker på den, men får ikke noe betalt av noen).

Om halvannen time ruller toget inn til Bergen, da skal jeg sjekke inn på hotellet, ta meg en dusj og spise middag med fremmede før jeg deltar i en panelsamtale om skjønnhetsidealer på Studentersamfunnet i kveld. Kom hvis du vil! Det begynner 18.00.

Post comment

November

47 Comments | Post comment

Det føles litt som om jeg har masse søstre jeg aldri har møtt, tusen takk for alle fine ord og råd. Spesielt: Å la ting ta tid og at tacolefser kan fryses, det glemmer jeg hele tiden.

De første ukene klarte jeg meg ganske bra på en slags nå skal livet leves-strategi, sov lite, levde på eventmat og skåler med havregrøt. Overskudd på frihetsfølelse men underskudd på alt annet, nedturen kom såklart, med skrekk og feber forrige uke. Så nå hviler jeg.

Og nå er den her, årets verste måned. Jeg misunner alle som blir single om våren. Hvordan skal man orke. November alene. Det kommer jo uansett til å være over om 30 dager, men jeg har tenkt til å prøve å gjøre det så behagelig som mulig, ved hjelp av følgende tiltak:

– Jeg skal fylle leiligheten med tekstiler og henge opp bildene mine, bytte ut noen møbler, det skal bli så fint at det blir umulig å ha det dårlig her.

– Så skal jeg invitere bare folk jeg liker til en trang liten innflytningsfest og ha det dødens hyggelig.

– Jeg skal ta unødvendig godt vare på meg selv. Er i en form for hudpleierus om dagen etter å ha prøvd masse bra, nye produkter (ansiktsmaska i kollasjen! Gode gud!), huden min skal iallefall ikke bære spor av høst. Dessuten; spise nok, spise bra, spise godt, løpe, sove masse, alltid ha rent hår. Lage pannekaker til helgefrokosten selv om det bare er til meg.

– Etter boklanseringen har jeg ikke orka å sette i gang noen store, nye prosjekter, men har gjort enkeltoppdrag her og der. Nå skal jeg ta meg tid til å tenke over hva jeg har lyst til og hva jeg kan få til og brette opp ermene.

– Bøker må erstatte scrolling, ellers blir jeg gal. Nå leser jeg Rousseau fordi vi har fått for oss å diskutere selvbiografien hans i bokklubben min, han er jo søt, men jeg har masse titler på lista jeg gleder meg til. Kom gjerne med tips! Jeg vil lese bøker som får meg til å ville stå opp om morgenen.

Post comment