Monthly Archives: januar 2018

Ikke det

8 Comments | Post comment

I går sto jeg opp tidlig, vanna orkidéen og tok ut søpla, slepte den ordinære sorte trillekofferten min mot Nationaltheateret og satte meg på flytoget. Klar til å gå av på Gardermoen, sjekke inn med et kvarters margin, kjøpe meg en kaffe og sette meg for å spise de tre appelsinene jeg hadde kutta opp og putta i en boks kvelden før, fly til København, bli plukka opp og kjørt til Nobis og ha det chill i tre dager.

I steden reiste jeg meg for å løfte ned kofferten min og fant bare en tom hylle. Jeg løp panisk etter alle de sortkledde menneskene med ordinære sorte trillekofferter og prøvde å spotte min, ga opp da jeg kom til sikkerhetskontrollen og innså at folk allerede var spredd for alle vinder. Jeg tenkte: Er det kødd. Dette kan ikke skje. Kvarteret tikka av gårde mens jeg henvendte meg til alle tenkelige instanser, og ganske fort måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle prøve å få igjen kofferten min eller rekke flyet. Jeg tenkte på kameraet mitt og alle de dyre klærne jeg har lånt og bestemte meg for sistnevnte, var hos politiet, informasjonen, hittegodskontoret, flytoget, men det var faktisk 0 % hjelp å få og da ingen annen koffert dukka opp måtte jeg innse at idiotpersonen som tok feil, antar jeg, må ha sjekka den inn og flydd av gårde.

Så jeg satte meg på toget tilbake til byen. Uten koffert. Sjukt at en helt fremmed i løpet av to sekunder kan fucke opp livet mitt uten at det er noe jeg kan gjøre med det.

Men det går bra, det er jo bare ting, og jeg har heldigvis en venn som kom med en gang, fora meg med mandelboller og lot meg ligge på gulvet og klage, før vi dro og akte i Stensparken og spiste lunsj på Litteraturhuset. Favorittforeldrene mine tok meg med ut på middag og det ble i grunn en fin dag.

Nå blir det detox-uke i Oslo i steden, jeg skal jobbe og trene og spise ordentlig mat, ikke bare energibarer og kanelboller og champagne. Jeg har en fin sak i Stella denne måneden, der jeg har snakka med Gisella Francisca, Andrea Pharo Ronde og Maria Pasenau om å tørre å tøye grensene for hvilke utseender det er plass til i offentligheten. Elsker å ha mulighet til å kunne løfte fram folk jeg liker. Hater meg selv som ikke har navnelapper på koffertene mine.

Post comment

En legetime, to dater, fire motefester, seks Oslo Runway-visninger, to kvelder på klubben, ti sider i et word-dokument. Tross alt et ganske digg liv, men har sikkert aldret ti år denne uka.

Leser Tone Schunnessons tekst om sølibat som feministisk strateg og innser at hun har et poeng. Det er hyggelig å møte folk, men det tar så mye tid? Selv når jeg ikke er interessert i dem finner menn måter å stjele energien min på, sto på dansegulvet halv tre natt til lørdag og måtte fysisk vifte bort alle creeps for å få danse i fred. «Ett liv som nunna innebar inte bara att vara utan både familj och make utan också att du fick studera, meditera och flumma ifred.» Så nice jo.

I morgen drar jeg til København. Klosteret får vente.

Post comment


Til jul fikk jeg sånne sokker fylt med gele som man har på føttene en time for så å flasse av seg all huden over en toukersperiode. All den døde huden altså. Jeg har slutta å gidde å raspe bort hard hud, så jeg tenkte nytt år, nye føtter og satte på meg sokkene en av de første dagene i januar.

Hva inneholder geléen egentlig? Det er såklart syre i store mengder. Melkesyre, glykolsyre, sitronsyre, eplesyre, samt masse ekstrakter av plantemateriale. Jeg kjente derimot ingenting da jeg hadde på sokkene, det var bare litt vanskelig å gå i dem, så jeg la meg på senga og stirra i taket en time. Eller leste jeg. Eller sveipa folk til venstre. Det husker jeg ikke.

Etter kanskje tre dager begynte det å skje ting. Etter en uke falt huden av i store flak. Jeg sto i dusjen og gned dem av, ganske tilfredsstillende. Etter et par dager med monsterflassing småflassa jeg i en ukes tid til. Advarsel for flassebilde:

Ingen tvil om at det funker, jeg har nok ikke hatt så myke føtter siden jeg var typ 12? Men for å være ærlig har jeg allerede en del ny hard hud på de utsatte stedene, det vil si rundt knoklene. Men det er kanskje bare meg som har dårlige sko.

Post comment

I jula leste jeg Joan Didion. Det er jeg ikke alene om for tiden. Jeg begynte med hennes siste, Blå kvelder, der hun skriver om tapet av datteren, Quintana Roo, oppkalt etter en stat i Mexico.

Boka, hennes hittil nest siste, leses gjerne i sammenheng med The Year of Magical Thinking, som hun skrev etter at mannen hennes døde ikke så lenge før datteren. Mye ulykke på en gang, og jeg har hørt mang en podcast-intervjuer spørre «hvordan klarte du å skrive om det?» og hun svarer at hun ikke vet. At hun ikke kunne la være? Det er ikke en bok om tap generelt, men om hennes tap, hennes datter, hennes dødelighet.

Når april slutter og mai begynner blir kveldslyset blått en liten time etter solnedgang. I New York i allefall, der Didion bor, her er det blåtime året rundt føles det som.

This book is called “Blue Nights” because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of promise, the dwindling of the days, the inevitability of fading, the dying of the brightness.

Didion er 83 år gammel, på bilder og film litt fugleaktig inni de store kasjmirgenserne hun tilsynelatende alltid går med. Hun har mistet først mannen og så datteren, og hun merker hvordan hennes egen alder begynner å ta fra henne valg. En dag våkner hun opp blodig på sitt eget soveromsgulv, det tar lang tid før hun klarer å komme seg til telefonen for å ringe etter hjelp. Hun skriver om Quintanas bryllup, ikke så lenge før hun døde, om kaken og champagnen, de røde sålene på skoene hennes, historier fra barndommen, om da hennes biologiske familie – Quintana var adoptert – tok kontakt med henne.

Det er noe numment over boka, man får følelsen av at hun ikke selv klarer å ta inn over seg situasjonen, ikke vet hvordan hun skal reagere, hvordan hun skal leve videre. Hun gjentar seg selv, gjentar anektdoter, setninger, ord, gjennom hele boka, rytmisk og monotont. Sorg er ikke en prosess man skal gjennom, den bare er.

Hun beskriver scener fra livet deres, namedropper kjendiser og dyre varehus, beskriver et priviligert liv. Hun kommenterer det faktisk også, at mange nok ville beskrevet Quintana som et priviligert barn, og det slo meg som snodig hvordan hun liksom prøver å vri seg unna det.

“Privilege” is a judgment. 
“Privilege” is an opinion. 
“Privilege” is an accusation. 
“Privilege” is an area to which—when I think of what she endured, when I consider what came later—I will not easily cop.

Maggie Nelson påpeker akkurat dette i Argonautene, som jeg leste rett etterpå, at det er synd at hun prøver å fraskrive seg dette ordet og dermed undergraver det viktige i at privilegiet ikke kunne redde dem fra ulykkene. Døden rammer alle.

Jeg er kanskje ekstra selvsentrert om dagen, jeg vil speile meg i bøkene jeg leser, og er verken være mor, gammel eller i nær kontakt med døden. Men det er likevel nydelig å lese Didion, såklart, hun er fantastisk. Det samme er dokumentaren om henne, jeg vet ikke hvor mange som har tipsa meg om den de siste ukene, men dere har rett alle sammen.

Post comment

Litt materialisme hjelper som kjent på humøret. Forresten går det litt bedre, jeg har klart å komme meg opp og ut relativt tidlig siden fredag og satt meg på biblioteket for å jobbe, da kan man i det minste lure seg selv til å tro at man er effektiv. Pluss jeg hadde en veldig nice helg. Er det snart helg igjen? Her er uansett noen ting jeg har tenkt på:

Hvorfor er det så vanskelig å finne fine stålamper? Selv de dyre er stort sett stygge, bortsett fra Rottatino-lampene til Eileen Gray, som mest sannsynlig er umulige å få tak i. Orkidéer er jo veldig fine på sin vaginaaktige måte, det gjelder bare å befri dem fra de skrekkelige pinnene med små hårklyper på. Jeg fikk en rosa en i gave da jeg hadde innflytningsfest i helgen, takk gjengen. En dag kom jeg over et bilde av to syregrønne stearinlys tatt av Amanda Wall og fikk akutt lyst på det samme. Man må lete litt for å finne noe annet enn hvite, grå eller pastellfarga stearinlys, men samme dag fant jeg dette i favorittbruktbutikken min. Noen ganger fungerer universet. Alt jeg vil er at det skal være sommer så jeg kan gå med små kjoler og assymetriske hvite skjorter, fortrinnsvis fra SS18-kolleksjonen til Jacquemus. Jeg har endelig gått over til digital kalender, men er fremdeles avhengig av å notere og skrive to do-lister på papir. Trenger en rød notatbok fra Smythson for å motivere meg selv. 2018 er året jeg blir brunette igjen, kanskje ikke med en gang, men når det skjer vil jeg gå litt mørkere enn min naturlige, som Liv Tyler, og begynne å gre det daglig og kultivere litt glans for første gang i livet. Det er kanskje vinter, men jeg har varmekabler i gulvet og strøm inkludert i leia, ergo har jeg det jævlig varmt hjemme så jeg kan gå rundt halvnaken. Gjerne i rutete shorts fra Sleepy Jones.

Post comment


Jeg har ennå ikke drukket alkohol så langt i 2018, og det er helt sjukt hvor stor forskjell jeg merker på huden min. Den har gått fra julekatastrofe til klar og jevn og lysende som snøen på bakken utenfor vinduet mitt, med litt hjelp av syrer og retinoid fra The Ordinairy, som jeg endelig har begynt å teste litt (topp én ting dere har spurt om det siste året).

Dessverre har ikke det hindret meg i å bruke enda en uke på å sove, surre og lengte etter å legge meg under et pledd. Forrige uke føltes det deilig og spaaktig, denne uka bare angstfremkallende. Jeg har sannsynligvis spist for mange østers i mitt liv til å noen gang få B12-mangel, så det er vel bare vanlig vinterfatigue. Tenker på sammenhengen mellom produktivitet og lykkefølelse og tiner meg en ny kanelbolle. Dette er baksiden av frilansmedaljen. I går kveld satt jeg i den enorme senga til Roscoe og beklagde meg over at jeg ikke klarer å slappe av når jeg vet at jeg burde tjene mer penger, hvorpå hun, mens hun satt som en dronning i vinduskarmen med hårruller og perfekt sminke, svarte «for en kapitalistisk tankegang». Hun har et poeng. Snart snur det vel igjen, som det alltid gjør. Jeg krysser fingrene for i morgen.

Post comment


Lørdag våknet jeg uthvilt til sol og pakka meg inn i ull og lammepels for å handle ferskt brød og aviser som jeg fortærte med bløtkokt egg og plommesyltetøy til. Dette tar jeg som et svært godt tegn.


I klassisk januarånd har jeg satt meg selv i festkarantene og på dobbel dose d-vitamin, etter en høst med mange lange netter og konstant forkjølelse. Denne uka har vært behagelig seig, i steden for å gå ut har jeg forskansa meg i leiligheten og invitert folk hit. Stikkord for 2018 er lat vertinne. Fråtser i søvn, overtenker ingenting, plotter inn ting i kalenderen og aner konturene av en lys vinter.

Post comment

Sponsede produkter er merket med *


Jeg har testa sjukt mye produkter i 2017, og nå er det på tide å kåre favorittene. De trygge kortene som alltid gir gode resultater og jeg alltid kan strekke meg etter når alt annet feiler. Flere av dem har jeg skrevet om før, men det er også noen nye godbiter her, så følg godt med.

Evolve hyaluron-serum*: verdens beste fuktserum wow. Enkelt, ukomplisert og effektivt, sånn jeg liker det. Er ikke så glad i alt for aktive serumer, det blir som regel for mye for huden min. Jeg liker det fordi det ikke tetter porene, men gir nok fukt til at jeg kan bruke det alene på natta vår-sommer-høst. Konsistensen er litt slimete, men det er bare fordi det er aloe vera-basert, så frykt ikke. Om vinteren tyr jeg heller til:

Double serum fra Clarins*. Innså ikke at jeg er helt avhengig av dette før det plutselig var tomt rett før jul. Double serum er en klassiker fra Clarins, som nylig kom i ny utgave. Akkurat hva som er forskjellen kan jeg ikke si noe om, da jeg ikke har prøvd den gamle varianten, men det supre er at det er både vann- og oljebasert, og dermed gir litt ekstra pleie. Huden min vil ha olje om vinteren. Selve serumet ligger i to kapsler inne i beholderen, ett vannbasert og ett oljebasert, og så blandes de ved bruk. Fiffig, og gir også mening i mine ører. (Anektode: Dispenseren har to innstillinger, en som gir en mindre dose som skal passe fet hud og varmt klima, og en som gir en større dose til tørr hud og kaldt klima. Jeg bruker fire av den store dosen…)

Begge disse tyr jeg til når jeg trenger pause fra mer aktive nattkremer, de er de hvite t-skjortene i baderomsskapet mitt, basics som alltid funker. I tillegg bruker jeg dem alltid under dagkremer, som jeg ikke synes gir nok fukt alene.

Pâte au ginseng-maske fra Erborian*. Den perfekte før-fest-masken, som får huden til å gløde, strammer opp, fjerner rødhet og gir fukt. Bruker den hver gang jeg skal noe spesielt og er nede i min andre boks på få måneder. Sminke glir på som en drøm etterpå.

Dagkrem fra Josh Rosebrook. En ubrukelig pumpeinnretning, men en perfekt dagkrem. Fysisk filter, spf 30, ingen utbrudd, ser nydelig ut under sminke. Kan gi meg litt tørre partier nå som det er så kaldt, men litt Skin food under fikser det. Det jeg liker ekstra godt med den er at huden min holder seg, ikke matt, men bare lett dewy, lenge, fremfor å bli for oljete, noe den gjerne blir.

Min egen oljerens: Finnes ikke bedre. Enkel å lage, behagelig i bruk, fjerner all sminke og gir en god dyprens hvis man masserer lenge. Blander en liten flaske i ny og ne. Oppskriften finner du i boka m, som kan kjøpes her.

Lumene Dew drops. Skrev nettopp om denne, som har fått meg til å gå fra å ikke helt skjønne poenget med øyekrem til å ikke skjønne hvordan man kan klare seg uten. Ukomplisert fukt uten irritasjon.

Tørrbørsting! Dette har jeg nettopp begynt med, og er helt frelst. Tørrbørsting går rett og slett ut på å børste kroppen med en tørr børste før man dusjer, i lange dynamiske strøk fra føttene og oppover. Det skal liksom stimulere lymfesystemet og hjelpe til med å skille ut avfallstoffer, men først og fremst gjør det huden utrolig myk og får den til å se sunnere ut. Jeg børster et par ganger i uka, og bruker en kobber- og hestehårbørste (!) fra Karmameju*.

Glo Skin Beauty Perfecting Powder*. Er fra før superfan av mineralfoundationen Pressed Base fra Glo (som nylig har bytta navn), og nå har dette lille pudderet også vunnet meg over. Det er et mattende pudder som gjør porer nærmest usynlige og er alltid med i veska. Aller best blir resultatet hvis man presser det inn i huden med en svamp, synes jeg.

Signature Moisture mask fra Oribe*. Verdens beste hårkur. Konsistens som en tykk krem, lukter skikkelig godt. Boys love it.

Post comment

Godt nytt år, venner. Da jeg våkna i dag var det allerede mørkt, alt jeg har rukket å gjøre er å spise ravioli og skrive dette innlegget. 2018 begynner heldigvis ikke før i morgen.

Jeg har problemer med å oppsummere fjoråret, som var både tåkete og helt krystallklart. Jeg kan skrive: Jeg har skrevet og gitt ut en bok, fullført min andre bachelorgrad, besøkt Göteborg og København og Costa Brava, en finsk skog. Eller: Etter en lang vår og en turbulent sensommer avslutta jeg mitt første og eneste forhold. Eller: I 2017 dansa jeg inn 25 000 skritt i helse-appen i løpet av en natt. Men det lyder litt hult.

Jeg har nok ikke helt fordøyd det ennå, eller er jeg bare trøtt, men jeg får ikke tak i hva som har skjedd. Verden er snudd på hodet men likevel er alt rundt meg likt. Jeg har frigjort et osean av tid, kan gjøre akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil for første gang i livet. Jeg øver. Midt i alt det nye tar jeg meg ofte i å lete bakover, høre på musikk jeg likte som tenåring, lese gamle favorittbøker om igjen. Sist jeg var alene var jeg faktisk bare 18. Er det noe jeg var da som jeg har glemt å være de siste årene? Jeg har laget en spilleliste for 2018, dere kan høre på den her. Dette med nye år er jo bare en konstruksjon, men jeg synes det er deilig å se det for meg, 2018 som en hvit, tom seilduk som bølger framover. Hva skal jeg jobbe med? Hvem skal jeg dra på sommerferie med? Jeg aner ikke, og tanken gjør meg rolig.

Etter å ha dansa i timesvis med bare ben og en stjerne i panna jeg ikke husker hvor kommer fra avslutta jeg nyttårsaften på toppen av Blåsen, med hele byen under meg i morgenlyset. Horisonten var svakt rød og tåkete, og over meg så himmelen ut til å klarne opp, jeg tenkte: Jeg har alt jeg trenger.

Takk for all støtte, råd, konstruktiv kritikk, fine kommentarer og hyggelige samtaler på jentedoen på div klubber i 2017! Dere er en topp gjeng.

Post comment