Monthly Archives: mars 2018

Sponsede produkter


Den lille våren som har vist seg denne uka har gått til hodet på meg, jeg har tillatt meg å flyte rundt og gjøre det jeg har lyst til og glemt alle fornuftige planer jeg har lagt for meg selv. Derimot har jeg veldig sterkt øyepleie-game om dagen. Jeg har tatt steget fra å bare sørge for fukt, til å gå anti-age. Tror ikke på anti-age en gang? Jeg mener ikke at jeg prøver å fjerne rynker, men at jeg har funnet produkter som gjør litt mer, uten å irritere huden. Skincity (som har et vb utvalg merker) sendte meg Peter Thomas Roths 24 k Gold Hydra-gel Eye Patches for litt siden, og jeg har meldt meg inn i fanklubben. De inneholder rett og slett ekte gull, som visstnok har antioksidante egenskaper og evne til å løfte og berolige huden, samt gjøre den fastere. Og litt fordi det høres fett ut i et markedsføringsperspektiv tenker jeg. Uansett vil jeg hvertfall tro at det bidrar til å gi huden glød i timene etter bruk, og det er nettopp askepotteffekt dette produktet imponerer meg med; det får definitivt huden til å se fast, jevn og ung ut, men det er ingen varig effekt.


Det er med andre ord et produkt for spesielle anledninger. Du får 60 små gelemasker, det vil si nok til 30 påføringer, og de er ikke akkurat billige. Hvis du har stramt budsjett kan du holde deg til isbiter. Eller ingenting. Jeg står for at ringer under øynene er sexy. Jeg bruker dem typisk hvis jeg virkelig har gått hardt ut en natt og skal noe dagen etter også, eller jeg kan synes at det er deilig dekadent å sose rundt hjemme med dem uten at jeg skal noe spesielt, ikledd morgenkåpe mens jeg leser litt, skriver litt, spiser litt. Det er kanskje noe av sjarmen med både øyemasker og dukmasker, at det er tilfredsstillende bare å ha dem i ansiktet. Hyaluronsyre, glyserin, koffein og kollagen er, sammen med gull, ingrediensene som gir huden fukt og minsker hevelse. Når jeg tar dem av etter 15 minutter føles huden jevn, glatt og liksom lysende, linja som går mellom øyehuden og kinnet forsvinner nærmest, mørkhet i huden under øyet reduseres definitivt. Men igjen, effekten er midlertidig.


I det daglige har jeg gått over til å bruke Korres Black Pine 3D Super Eye Serum. Jeg var på en pressefrokost for Black Pine-linja til Korres for noen uker siden, der en glatt, gresk dame forklarte oss hvordan produktene hindrer at huden mister elasitet med alderen. “Beauty has no age,” sa hun, og rundt bordet snøftet damebladjournalistene ned i kaffen, for de vet at det ikke er sant. Dedikasjon til skjønnhet innebærer som oftest å hindre et eller annet aldringstegn, og selv om jeg motsetter meg ideen har dette lille serumet lokka meg inn i anti-age-segmentet. Kliniske før- og etterbilder av øyelokk viste hvordan noen måneders bruk får hengende øyelokk til å trekke seg sammen igjen. Jeg har ikke hengende øyelokk og er alt for ung for å ha dette sorte sylinderet på badehylla, men jeg elsker produktet likevel, bruker det som en form for primer rundt øyet. Det gir fukt, det får huden til å se friskere ut, og det gjør at sminke gir på sømløst og nydelig. Når jeg glemmer det ser jeg forskjell. Sannsynligheten for at det forsinker vekstkurven til en og annen rynke er også til stede, men jeg tviholder på at det ikke er så viktig.

Post comment

Solbrillene er sponset


Nå har jeg gått med denne jakka hver dag i snart fem måneder. Den er fin, jeg liker den, men nå spyr jeg snart. Jeg tråkker rundt i de hullete vinterskoene mine for å ikke skli på isete Fagerborgfortau, nekter å kjøpe nye vintersko i mars. Lørdag kveld drista jeg meg til å gå ut i sneakers, sklei med en gang jeg kom ut døra og slo hull i hele håndflaten på is og skare. Det jeg synes er mest ubehagelig er at tiden bare forsvinner uten at det føles som om noe går fremover, som om vi sitter fast i et evig januar. Men så har en fjerdedel av året gått allerede? Får dødsangst. Men noen ganger skinner sola og det føles nesten som vår, under den tunge jakka kler jeg meg i sommerplagg og hjerteformede solbriller.


Brillene er fra norske Møy, ser frem til å stirre folk i senk gjennom dem hele sommeren. Bortsett fra dødsangsten er jeg på et bra sted nå, føler at jeg gjør det jeg skal gjøre: skriver og leser. Hjemme foran vinduet, i senga, innerst i hjørnet på Åpent bakeri bak slottet. Har tro på de kommende tre fjerdedelene.

Post comment

Av en eller annen grunn har jeg aldri skrevet om Stridex, selv om jeg har brukt dem i årevis. De selges på iHerb for tretti kroner (med koden AJA741 får du 5 % avslag også, hvis det er første gang du handler der), og inneholder 2 % salicylsyre (BHA). BHA eksfolierer huden ved å få den til å kvitte seg med døde hudceller, og virker dypere enn AHA-syrer. Det gjør at det er ekstra effektivt mot urenheter som hudormer og kviser.

Det var noen som spurte om rekkefølge på produkter for en stund siden, og jeg har helt glemt å svare. Syrepads bruker man gjerne i steden for toner, etter rens og før serum og kremer. Jeg liker derimot å la syreprodukter virke alene, og går derfor over utsatte områder med en pad etter nattkrem, eller rett og slett i steden for nattkrem. Det er ikke sikkert det er nødvendig å bruke syrepads i hele ansiktet, kanskje holder det med nesa, kanskje har du kun én kvise du vil tørke ut. Bruk dem uansett kun på kvelden.

Det finnes også en mildere variant med 1 % BHA, for deg med lavere syretoleranse. Kanskje er det gunstigere å bruke dem som en kortere behandling; la det sitte på huden i fem minutter eller et kvarter og så skylle det av igjen. Prøv deg fram til du finner ut hva som funker best for deg.

Post comment


Riktig god søndag! Jeg vier dagen til brunsj på Theatercafeen, min favorittaktivitet på søndager selv om det skjer typ to ganger i året. For litt siden gjorde jeg et lite beauty-intervju med The Cool Girl som er ute i dag, les om favorittprodukter og hvordan man fikser en dårlig huddag her.


Vi tok bildene på Vigelandsmuseet i august, tross alt ikke så veldig lenge siden, men siden har nesten alt i livet mitt forandra seg. Synes til og med jeg ser helt annerledes ut. Tenker på alt som har skjedd i mellomtiden som jeg ikke ville vært foruten, at det er betryggende at livet ikke må være en rett strek, at en eller annen gang kommer bakken til å være bar igjen.

Post comment

Barbara Kruger, Untitled (Your gaze hits the side of my face), 1981

For en oppløftende kvinnedag dette er, om man tenker på alt som har skjedd siden 8. mars i fjor. En vaskeekte omveltning i løpet av ett år? Wow. Selv menn begynner visst å skjønne greia.

I kjølvannet av #metoo tenker jeg mye på det faktum at jeg er en kropp. I større grad enn før er jeg bevisst på at jeg ikke bare har en kropp, men at jeg er en. Jeg beveger meg mellom gymmen og klubben, der man ikke trenger å tenke, løper og danser, bygger opp og bryter ned muskelmasse. Og jeg blir sett på. Hvem er jeg egentlig utenfor det blikket? Det tenker jeg mye på.

En av årets paroler er «Det er lov å være stygg – Stopp skjønnhetstyranniet». Pil Teisbo i Kvinnefronten skriver:  «(…) i en stadig mer visuell kultur, hvor selvobjektivisering vellykket har «re-brandet» seg som en progressiv, kroppspositivistisk og ja, feministiske bevegelse, så har behovet for det å få lov til å være «stygg» aldri vært større.» At vi ser et større mangfold av kropper og ansikter er bra og viktig, men budskapet er fremdeles «du er fin som du er», ikke «det er ikke så viktig å være fin hele tiden».

Jeg kom i skade for å se en episode KUWTK her om dagen, og så hvordan Kim satt i en solstol i et nydelig strandhus i Mexico og, i steden for å slappe av og kose seg, var stressa og bekymra fordi et uflatterende strandbilde av henne hadde kommet ut i media. «I’m just gonna go and untag myself in everything,» sa hun og forsvant inn i huset. Og ble der. Verdens mest vellykkede selvobjektifiserende kvinne vet kanskje bedre enn noen at man ikke kan hvile i styggheten. Det kan nok føles styrkende å ta kontroll over sin egen selvfremstilling gjennom sosiale medier – jeg skjønner jo hvorfor vi holder på – men det kommer med en bismak.

Selvsagt må det være lov å være stygg. Jeg har bare ikke noe lyst.

Post comment

Det tok meg litt tid å lese gjennom Joan Didions berømte essaysamling Slouching Towards Bethlehem. Siden jeg tok dette bildet har lyset blitt varmere, klarere, mindre dunkelt. Det er da noe. Tenker også på hvor stor betydning havregrøten har i livet mitt, og hvordan den forandrer seg med sesongene. Om vinteren spiser jeg den med appelsin, gresskarkjerner og banan. Om sommeren bær. Til høsten epler.

Tekstene i boka er skrevet mellom 1965 og 1967, og er delt i tre løselig tematiske deler. Første del heter «Life styles in the golden land» og inneholder ulike beretninger fra California, fra drapssaker til snodige eiendommer til tittelessayet om hippiebevegelsen i Haight-Ashbury i San Fransisco. Det er en verden av støv og hete og pasteller, og jeg måtte tvinge meg gjennom en del av dem. Del to har den selvforklarende tittelen «Personals» og er, synes jeg, mye mer interessante. Siste del, «Seven places of the mind» består av syv fine små portretter av ulike steder, som ofte hos Didion med et tydelig personlig preg.

En av mine favoritter var «Goodbye to all that» der hun skriver om å forlate New York. Om å flytte dit som 20åring, hvordan hun aldri kjøpte møbler fordi hun bare skulle bli noen måneder til, men endte opp med å bli i åtte år. Om å gå på fester og møte de samme folka igjen og igjen og gå hjem i grålysningen, sove et par timer og gå på jobb. Om hvordan følelsen av at alt er mulig, at hva som helst venter rundt neste gatehjørne – «I could stay up all night and make mistakes, and none of it would count» – gradvis ble erstattet av en følelse av at ting har konsekvenser likevel, alle forventninger kommer ikke til å bli innfridd. Selv befinner jeg meg fremdeles et sted midt i mellom tror jeg.

Først og fremst synes jeg det er deilig å kunne få henge i Joan Didions verden, se ting med hennes blikk, følge observasjonene hennes som er skarpe som istappene som har vokst jevnt de siste månedene utenfor vinduet mitt. I «On keeping a notebook» skriver hun: «(…) not only have I always had trouble distinguishing between what happened and what might have happened, but I remain unconvinced that the distinction, for my purposes, matters.» Så befriende.

Post comment

Sponsede produkter merket med *


Kveldsrutinen min akkurat nå er preget av to ting: Sibirvinter og at jeg er tom for dyre favorittprodukter jeg ikke har råd til å kjøpe igjen. Derfor bruker jeg det jeg har, og prøver å få inn mest mulig fukt og pleie uten å overvelde huden. Min taktikk når det gjelder kveldsrutine er å bytte på hver kveld. Jeg har en slags baserutine, som jeg går for kanskje fire kvelder i uka, og spesialrutiner jeg tyr til når huden trenger det eller jeg føler den tåler det. Som alltid er jeg opptatt av å se an dagsformen.


Først, rens. Jeg bruker alltid min egen hjemmelagde oljerens, og hvis jeg gidder dobbelrenser jeg med en av disse. Solid cleansing oil fra Erborian* er tykk og glatt, men blir til olje når du masserer den inn i huden, og så melkeaktig når du renser av med vann. Korres’ Olympus Tea 3 in 1 cleansing Emulsion* er mer melkeaktig fra start, og vaskes av uten at det ligger en hinne igjen på huden. De funker også fint alene vil jeg tro, og fjerner sminke og skitt uten å tørke ut huden. Dessverre synes jeg begge er for sterkt parfymert.


Noen ganger følger jeg på med et enkelt fuktserum, men hvis huden min føles litt mett på produkter, hvilket den gjør nå, går jeg rett til nattkrem. Baserutinen min for øyeblikket består av Eleni & Chris’ Ultra Hydrating Night Cream*. Rik men enkel. Fet nok til å funke på vinteren, men ikke så fet at den tetter porene. Husk at sånt alltid avhenger av hudtype, jeg har blandingshud. Det er ikke som at jeg våkner med helt fantastisk hud etter å ha brukt denne, men den gjør ikke ting verre heller, og noen ganger er det alt jeg krever. Hvis jeg har en kvise eller annet rusk går jeg over dem med en syrepad etter at jeg har tatt på nattkrem. Sover som regel med øyekrem også, men det kommer et eget innlegg om den om litt.

Evening Restorative Complex fra Exuviance* hender det jeg tyr til for avveksling (tror stenhardt på avveksling), men jeg må si at denne ikke er ideell for meg. Derimot vet jeg at mange elsker den, det kommer igjen an på hudtype. Jeg foretrekker hundre ganger Night Renewal HydraGel fra samme merke, som jeg har skrevet om før (orker ikke google fram innlegget, men det er en søkefunksjon nederst på bloggen).


Hvis huden ikke er for tørr eller ubalansert gønner jeg på med mer treatment-baserte produkter. Et par kvelder i uka bruker jeg enten Granactive Retinoid 5% eller Alpha Lipotic Acid 5% fra The Ordinary. Jeg liker ikke å ha produkter i lag om natta, så selv om anbefalingen er å følge opp begge disse med nattkrem så bruker jeg dem bare alene. Da våkner jeg alltid med forbedret hudkvalitet, men følger gjerne på med en rik ansiktsmaske om morgenen for å bøte på fuktmangelen.

Her er forresten en hjelpsom liten sak på Intothegloss om hvilke ingredienser man bør unngå å mikse!

Post comment

Reklame


I dag lanserer denne luringen poesipodcast med Storytel! Diktshots med Alexander Fallo er en lettbeint podcast om poesi og popkultur, som i fem episoder bringer sammen én poet og én artist for å prate om skriving. Jeg tvang ham ned på en stol ute i kulda for å fortelle mer.

– I Diktshots snakker jeg med både poeter og låtskrivere om faget, på min måte; slentrende og med mange sidestikkere og omveier, forteller han.
– Tanken er at de to gjestene har et likhetspunkt som blir interessant, og det har jeg en god magefølelse på at vi har fått til. Det har blitt samtaler rundt tekster og hvordan man jobber, og alle episodene er litt forskjellige. I første episode for eksempel, med Ando Woltman og Endre Ruset, snakker vi om språket i kunsten, enten det er i sang eller poesi, og at det er grenseløst på en annen måte enn i virkeligheten. Jeg føler at min rolle er å være Fredrik Skavlan, litt dum liksom. Det synes jeg er litt fint når man snakker om litteratur, at det ikke blir helt P2.


Andre gjester inkluderer Maia Kjeldset Siverts (som er sjukt morsom), Fredrik Høyer og Linni, Tobias Nordbø og Morten Jørgensen – som skrev Norges første bandroman på 80-tallet – samt Emilie Christensen og Sondre H. Bjørgum.

– Hvorfor er poesi og popkultur en så bra kombo?

– Jeg mener jo at en del poesi har en selvfølgelig plass i populærkulturen. Jeg vil få det smale ut til folket eller kidsa eller hem som helst, og tar på meg en rolle som en slags formidler, en av mange kanskje, som driver med det i 2018. Poesi er jo veldig populært nå, det er det nok mange grunner til. All poesi er ikke for alle, men noe poesi er for alle og jeg tror poesi er viktig. Jeg tror å lese er viktig. På ekte. Å åpne opp for dette ser jeg på som en viktig oppgave. Jeg er kanskje en motvekt til det innadvendte poesimiljøet, som jeg jo har stor respekt for, men jeg er bare ikke sånn. Jeg har vært opptatt av litteratur og poesi i mange år og er på en måte autodidakt på dette feltet. I tillegg vil jeg være som Tore Renberg i 1998 med Leseforeningen på NRK, bare at dette er en podkast. TV kommer senere. Målet er et eget program på NRK. Det kan du sitere meg på. Haha.


Mens vi venter på TVserien kan du høre Diktshots på Storytel – og få gratis abonnement i 30 dager her!

Post comment