Monthly Archives: april 2018

Jeg teller alle gangene jeg har vært i Paris: 15 år og henført, 17 år på skoletur (kjøper Vogue-sigg og Jalouse), 18 år under fashion week (bor på et loft med familien min og sniker meg inn på etterfestene), 20 år på kjærestetur (vi kliner i to timer i Kongens hage i Versailles), 21 år som modell, 22 år for å feire nyttårsaften, 23 år som student (ser 100 timer med kunst og arkitektur og ødelegger livet mitt), 27 år og endelig alene.

Avstanden mellom 23 og 27 virker enorm.

Jeg står på metroen og forsøker å knytte opp øretelefonene mine men hendene fungerer ikke.

Tenker på at ‘wow’ har blitt et negativt ladet ord.

Takker ja til tre Tinder-dater og avlyser alle rett før vi skal møtes.

Tilbringer dagene skrivende på kafe og lesende i alle byens parker: Ranelagh, Bois de Boulogne, Tuileries, Luxembourg, Buttes-Chaumont. Jeg stryker hånda over alle blomstene, puster helt ned i bunnen av lungene. Stopper foran en byste av Henry Murger i Luxembourg-parken: La jeunesse/Ses amis. Sender et bilde til Fred.

På vei ut fra Picasso-museet kjøper jeg et print av en kvinne i stripete kjole og hatt, Marie-Thérèse, tenker at jeg skal henge det opp hjemme og se på det og tenke på den gangen jeg var alene på Picasso-museet.

Den siste kvelden sitter vi ute og drikker amaretto på is, klokka er nesten ett men det er fremdeles 19 grader.

Jeg skriver med macen i fanget hele flyturen hjem og på Gardermoen, rett før midnatt, leverer jeg førsteutkastet til en tekst som skal gis ut i høst. På flytoget inn mot byen ser jeg snøen utenfor vinduet, selv i mørket, men jeg lar blikket gli videre inn i ingenting og når jeg våkner av sola morgenen etter er det vår, ingen snøfonner igjen å kollapse i, jeg spiser frokost ute og ligger på brygga på Tjuvholmen hele dagen mens venner kommer og går. Det blir kaldt om kvelden, men jeg har fått en ny ullfrakk, tar den på og går ut og danser. Jeg elsker å komme tilbake til Oslo, det føles som om hele byen er hjemmet mitt; jeg bor på 21-bussen, på Pauls Boutique, på baksiden av Bislett Stadion. Hver dag popper en ny blomst opp i bedet ved porten min, jeg oppdager et magnoliatre i hagen. Tenker på at å reise er en ufattelig luksus og at å komme hjem igjen er enda bedre.

Post comment

«Jag lever bara för att jag inte är död og det är inte så bara.»

Mitt første møte med Tone Schunnesson var gjennom teksten Fillersfeminism som hun skrev for det sveske tidsskriftet BANG i begynnelsen av 2017. Fy faen så jævlig smart hun er, tenkte jeg. Helvete så bra hun skriver. Siden har jeg fulgt arbeidet hennes, men først nå har jeg lest romanen hun utga i 2016. Tripprapporter er en feberaktig fortelling fra innsiden av hodet til en kvinne jeg antar er i 20-årene, som drar til hetedirrende Thailand for å komme seg bort fra alle hun elsker eller alle som elsker henne eller bare for å kunne drikke og ta drugs i fred.

«Det här är min berättelse om mig själv, men också en berättelse om hur det skulle kunna vara eller hur det kommer att bli. Jag kan inte återvända dit jag kom ifrån men jag kan tända ett ljus i en katedral i Barcelona för de kvarlämnade eller skriva ner deras namn på lappar och lämna de bönerna till människor med större insikt än vad jag har att meditera över i templet Wat Saket. Jag kan skriva Andreas på hundra lappar eller fler, viska namnet i natten, rita hans ansikte med fingrarna i lakanet och ändå kommer vi aldrig träffas igen, jag menar jag svarar ändå aldrig när han ropar.»

Boka er nærmest plotløs, heller en strøm av minner og refleksjoner, fra en ikke helt konvensjonelt lykkelig barndom, fra andre byer, fra andre senger, Berlin Barcelona Bangkok. Mennesker hun har kjent, penger hun har stjålet (ofte), dop hun har tatt (mye). Egenkjærlighet og selvforakt aldri langt unna hverandre. Det er vanskelig å få tak i hva som er nå og hva som er da og hva som er tanker om da nå, men det spiller heller ingen rolle.

«Kvällarna i Stockholm, Berlin, Barcelona kvällarna i Tokyo, Bangkok, Malmö
nätterna i en pool på baksidan av ett hotell i Phuket.
Kvällar med ladd uppblandat med tjack, ipren, hårspray
när vi snortar från en tallirk och ser varandra längst in i jävla ögonen og säger
«Jag tycker så jävla mkt om dig»
«Jag tycker så jävla jävla mkt om dig»
Det er livet och det var det livet jag väntade på.
Det andra livet är ingenting för mig, det fastnar inte här.»

Sunkig er et flott svensk ord, jeg kommer ikke på noen god norsk oversettelse, men noe av storheten i Tripprapporter ligger i kontrasten mellom det sunkige i det som beskrives, og det poetiske i språket det beskrives med. Jeg elsker den fordi den minner meg om friheten i litteraturen, at man kan skrive om en ung kvinne som drar til Thailand og tar masse drugs, verdens minst interessante, klisjefylte situasjon, og at det likevel kan bli fantastisk, for det er ikke hva man skriver om som betyr noe, det er hvordan man skriver det.

«Jag åldras varja dag, men viktigare, jeg åldras varje år. Mitt ingenting blir snart inte längre sprakande, lovande, och vilken befrielse det kommer vara, inte längre ouppfyld potentiala med lovande utsikter, alltid forstått med bakgrund av fast hud på baksidan av låret. Istället ska det vara såhär, något annat, min ensamhet, andras idé om mitt misslyckande, här kan ingen nå mig.»

Lån den på et bibliotek nær deg så fort som mulig.

Post comment

Pressetur med VisitDenmark


Dag to i Aarhus begynte med et besøk på Mosegaard Museum. Mosegaard ligger litt utenfor byen, ved kysten, og forener arkitektur, natur og kultur. Det ligger veldig fint til i landskapet og er omgitt av et flott turområde.


På dette tidspunktet hadde jeg ikke sovet ordentlig på nærmere en uke, men var i perfekt, døsig museumshumør og gled rundt og tok inn det som dukka opp foran meg. Mosegaard er et kulturhistorisk museum, med arkeologiske og etnografiske utstilliger. Jeg ble sittende i et mørkt rom og ha et øyeblikk med Grauballemannen, som ble ofret i jernalderen og er perfekt bevart fordi han har ligget i mose; huden har blitt til lær og har sunket sammen rundt knoklene.


Etter å ha kikka litt rundt tok vi en kaffe i kaféen. 


Og gikk en tur på taket av museet. På klare dager kan man se ut til øya Samsøe.


Lunsjen ble inntatt på Aarhus Central Food market, som er en litt mer upscale restauranthall enn Aarhus Street Food. Jeg spiste en veldig god tang- og fiskesalat og sikla litt på disse kakene.


Neste stopp ARos! Elsker ARoS. Vi måtte selvsagt opp i Olafur Eliasons Rainbow Panorama.


Som vanlig var det masse fint å se, jeg ble helt henført av Rose Eken, som hadde flere verk utstilt. Hun lager fantastiske keramikkskulpturer. Se på dette!


Wow.


Wooow. Installasjonsavdelingen i kjelleren var også veldig fin, mer verk av blant annet James Turell.


Etterpå gikk vi og spiste nutellatoast med banan, mascarpone og hasselnøtter på Toast it i Klostergade. Nam.


Tilbake på hotellet pakka jeg opp dagens fangst, et kort med motiv av Leonard Rickhard og et mikadosett jeg kom over i museumsbutikken på ARoS og bestemte meg for at jeg trengte i tilfeller der jeg har besøk og besøket spør «hva skal vi gjøre?» og jeg skal svare «spille mikado».


Da kvelden kom var det tid for turens høydepunkt: middag på Gastromé, som har én stjerne i Guide Michelin.


Det var fantastisk! Vi begynte med litt ‘snacks’, skulle ønske snacksen min alltid så sånn ut.



Bare litt hvit trøffel som rives over en delikat liten rett med slethvar og jordskokk.


Vi spiste så mye godt og drakk så mye god vin.


Ti retter tror jeg vi fikk, der de to siste hovedrettene var kjøttbaserte. Vi prata litt om at det føles litt utdatert å legge opp måltidet på den måten, at kjøtt liksom skal være stjerna, fordi man uansett begynner å bli ganske mett så langt ut i måltidet, og ikke har så lyst på tungt kjøtt og rødvin. Men godt var det.


Desserten med sitron, marengs og dill gikk rett hjem hos meg pga elsker dill, marengs og sitron. Takk til Gastromé for et fantastisk måltid!

Post comment

Hva skal du i Paris, spør folk, jeg vet ikke, svarer jeg, se på blomstene og sitte på fortauskaféer. Det er umulig å ikke falle inn i klisjeene i Paris, man drikker rødvin av breddfulle små glass og spiser baguetter og ost og små bakverk og sukker henført mot alle de vakre bygningene. Jeg bor hos en jente jeg møtte på toalettet på The Villa i høst, vi snakka sammen en stund i den blomstrete sofaen og hun sa ‘kom og besøk meg i Paris’ og jeg sa ‘ok’ og for et par uker siden bestilte jeg flybilletten. Hun lager frokost til meg og viser meg favorittstedene sine og forteller om hvordan Dag Solstad alltid spør om hva slags fisk hun liker best.

I Aarhus dokumenterte jeg alt, her lar jeg jeg kameraet ligge hjemme (derimot er jeg aktiv på instagram hvis du vil følge med). Jeg har tatt ett bilde, av frokosten min tirsdag morgen: havregrøt og appelsin, akkurat som hjemme, på en måte har jeg bare flytta hverdagen min litt lenger ned i Europa, nærmere sommeren. Overalt blomstrer det, klorofyllen tyter fram, vårlukta blander seg med eksoslukta. De siste dagene har det vært godt over 20 grader og jeg har gitt opp å jobbe, heller lagt meg i ulike parker og prøvd å begripe at det virkelig er sant. Ligger jeg her i gresset og synes det er i overkant varmt? Jeg gjør visst det. Det er jo derfor jeg er her, for å se blader på trærne og gå i småsko. Skrive på franske uteserveringer istedenfor Kaffebrenneriet på Bislet, lese på en benk under et blomstrende kirsebærtre istedenfor i senga mi, løpe langs Seinen istedenfor på treningssenteret.

En annen Paris-klisje jeg stadig opplever som sann er at byen fucker deg over når du minst venter det, i dag ligger jeg inne med et blått kne og gnagsår fra helvete og jobber febrilsk i varmen, angster over en slunken bankkonto. ‘Hvordan har du råd til dette?’ spør folk og jeg tenker tja, hvordan har man råd til noe, man jobber, man tjener litt penger, man bruker dem på å spise og drikke godt fordi det ikke er noe bedre å bruke penger på her i livet, og så blir man blakk og spiser havregrøten uten appelsin. I morgen kveld drar jeg hjem.

Forresten vil jeg minne om at det er Oslo Open i helgen: Benytt sjansen til å besøke atelieret til kunstnere over hele byen! Programmet finner du her.

Post comment

Sponset antrekk


For ikke så lenge siden ble jeg introdusert for det norske merket Aphru – navngitt etter den etrustiske Afrodite – som drives av en rå dame dame ved navn Anita og produseres i Italia med så lite miljøavtrykk som mulig. De har spesialisert seg på enkle basics i kvalitetsjersey, og ved første øyekast tenkte jeg at dette var kanskje litt for damete for meg, men så fort jeg prøvde et plagg var jeg solgt. Fikk med meg denne skjorta, som både passerer som formell og er perfekt løstsittende og avslappa. Det beste er at den er så myk at det føles som å gå med en sky eller en marshmallow; man ser ut som man er kledd for kontoret, men egentlig har man på pysj.


Kan jeg gå med sånne bukser, er ikke det litt for babe-aktig, tenkte jeg, tok dem på og tok dem aldri av igjen. De er ikke bare behagelige, men sjukt flatterende, når jeg står er lengden perfekt. Stoffet holder formen godt, det er tykt og tåler vask og utvider seg overhode ikke. Forresten brukte jeg resten av Steen & Strøm-gavekortet mitt (som jeg vant på Blog Awards for over ett år siden haha) på nye sneakers til våren, det ble et par mørkt begie Gazelle. Solbrillene er fra FWSS.


Det var dagens norsk design-tips, kan vi snakke litt om hvor bra glow jeg har fått? Det er nok våren.

Post comment

Pressetur med VisitDenmark i samarbeid med SAS


Mandag morgen for en uke siden tok Anne, Julie og jeg jomfruturen med SAS fra Oslo til Aarhus. Det er den første direkteruta mellom våre to beslektede byer, og skal man først fly er det hvertfall best med korte turer. Iblant må man hive prinsippene på båten og leve litt kjente jeg da jeg takka ja. Vel vel.


Vi spaserte rett ned til Latinerkvarteret for å utforske.


Fant blant annet butikken Naturskøn, som har et superbra utvalg økologisk hudpleie, nisjeparfyme og dyre hårbørster. Ligger midt i Klostergade.


Vi ble kaffesugne, kjøpte med oss hvert vårt danske bakverk og satte oss i bakgården til Great Coffee, som er ganske beskjeden men veldig rolig og digg, føltes litt som å sitte i sin egen bakgård. Også det ligger i Klostergade, sammen med masse andre hyggelige steder. Kunne sikkert holdt oss i den gata hele turen (det gjorde vi vel egentlig når jeg tenker meg om).


Etterhvert kasta vi jakkene, og bare satt der og sugde til oss sol en god stund.


Kjøpte inn neglelakk til sommern på & Other Stories.


Spiste lunsj på Aarhus Street Food, som minner litt om Vippa. Jeg spiste en carbonara som ikke var så god dessverre, men de andre var mer fornøyd. De har alt mulig, fra ugandisk mat til danske klassikere.


Avslutta med en hjemmelaget rosa is med bladgull fra Popsicle.


Resten av dagen tilbragte vi med å dele en flaske cava på Drudenfuss og bli ettermiddagsbrisne. Her var jeg sist jeg var i Aarhus og, hyggelig sted i, hold deg fast, Klostergade.


Så tok vi en kjapp hvil på hotelrommet. Elsker å bo alene på hotell. Vi bodde på Hotell Oasia, som er et helt streit boutiquehotell med overkommelige priser og perfekt beliggenhet midt i mellom alle spennende områder, og veldig nærme ARoS.


Ved middagstid gikk vi over broa til Gorms, et italiensk pizzasted som etterhvert finnes i flere danske byer. Denne ligger i Jægergårdsgade, der et er flere fine steder å spise og drikke.


Vi fikk så. mye. mat. Jeg var mett allerede etter antipastien, med gode oster, skinke og tilbehør.


Vi smakte på mange ulike pizzaer og jeg måtte hele tiden ta meg en tur ut for en fake røykepause for å samle meg, har typ aldri vært så mett.


Klarte likevel et stykke av desserten, en nutellapizza med marshmallows, banan og hakka nøtter, som faktisk var skikkelig god. Etterpå måtte jeg rett i seng og det var den første Aarhus-dagen.

Post comment

Videre

1 Comment | Post comment

Det går i ett dette livet. Jeg har levd på lite søvn og mye av alt annet den siste halvannen uka, vært hjemme i to dager og fiksa alt som må fikses, møtt alle som må møtes. I Aarhus var det vår, uendelige krokushav og varme solvegger. Jeg har spist og drukket og sett på kunst og kost meg, men mer om det senere, for nå drar jeg videre. Etter åtte flyfrie måneder brenner jeg av to turer på en uke.

Denne vinteren har vel vært helt ok, tenker jeg iblant, men den har også vært seig, det føles som jeg har venta mye, venta ut folk, jeg har lært meg å lage omelett og jeg har lært meg å aldri forvente noe som helst. Svette kvelder på Naboens og Villa og Hærverk som glir over i hverandre, våkne til nysnø igjen og igjen. Løpe, skrive, vaske badet. Ukene har vært så like, og når ukene er like merker man ikke at de går og forsvinner, få ting gir meg mer angst. Derfor har jeg bestemt meg for å ha en fantastisk vår. Vinteren har vært seig, men i morgen tidlig drar jeg til Paris.

Post comment

Sponset produkt


Jeg har oppdaget rouge, igjen. Rouge er en av de tingene jeg aldri oppsøker selv, men som av og til oppsøker meg, som det er når man er blogger folk vil gi deg ting. Denne gangen var det min favoritt-Martine på Glo Skin Beauty som sa «denne rougen ser helt koko ut, men den er sykt flatterende på», så jeg tok den med hjem for å prøve. Hun hadde rett. Ser jeg ikke utrolig frisk og uthvilt ut kanskje? Og med et blikk som sier «jeg elsker å posere foran selvutløseren, det føles veldig naturlig».


Fargen heter Passion, og visst ser den merkelig lillarosa ut, men børstet lett over kinnbeinet gir den bare et naturlig flush av farge. Glo er mineralbasert, og har en helt egen mykhet i de pudderbaserte produktene sine som jeg elsker. Denne er også veldig pigmentert, bruker nesten ingenting av gangen.

Jeg påfører rouge helt øverst på kinnbeinet, nesten opp mot øyet, og ut og opp mot tinningen. Det funker best for meg, jeg ser fort litt klovnete ut hvis jeg har det midt på kinnet, som man liksom skal. Flaks man kan gjøre akkurat som man vil med sminke.

Post comment


Det er lenge siden jeg har tatt med kameraet ut, liksom kvia meg for å være blogger i dagslys, men vi vet jo alle at det er sånt det blir bra blogginnlegg av (takk for påminnelsen). Så på torsdag bråbestemte jeg meg for å dokumentere dagen, etter å ha surra bort morgenen i vanlig mail- og havregrøtånd. Alltid appelsin i kjøkkenkarmen.


Det var en av de grå dagene med duskregn, men i gata mi er det alltid fint uansett.


Jeg trengte å slå opp en kilde, så jeg gikk til hoveddeichman for å jobbe for dagen. Jeg skriver på noe veldig skummelt men veldig gøy nå.


Her satt jeg noen timer og skrev og leste og spiste knekkebrød med makrell i tomat, jepp der har du meg.


Gikk hjem over St.Hanshaugen og ble fascinert av hvor sorte stammene på hekken langs gravlunden er.


Da jeg kom hjem hadde jeg plutselig litt dårlig tid og lagde min beste kjappe middag, pasta med masse parmesan og eggeplomme og brokkoli stekt med løk og hvitløk. Mmmm.


Tok jeg meg en kjapp dusj og en kjapp kaffe før jeg stakk ut for å gå på lanseringsfesten til Bitch City, en liten feministsatire to venner av meg fra Westerdals har laget for P3. Det er gøy, se det! Hans Olav Brenner blir drept bl.a. Kameraet ble hjemme, mens jeg hadde en kveld som fikk bli offisiell åpning av yolo-våren og starten på verdens lengste helg. Herregud. I morgen drar jeg til Aarhus!

Post comment

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Lina Wolffs augustprisvinnende bok De polyglotte elskerne, som ganske nylig kom på norsk, men det var først da jeg kom over et intervju med henne under research til en tekst at jeg fikk ut fingern. Boka er delt i tre deler, fortalt av hver sin karakter, som flettes gradvis inn i hverandre og danner en sirkel. Den var ganske annerledes enn jeg hadde forventet, uten at jeg vet helt hva jeg hadde forventet.

Boka går gjennom en snål klassereise; fra Ellinor, en bygdedame fra ukultivert arbeiderklasse, via Max, Stockholms-kulturelite, til Luctrezia, som er vaskeekte italiensk adel, men har mistet hele formuen. En dame jeg møtte på en kafe fortalte at hun ikke syntes den levde opp til forventningene, men at hun likte siste del best, jeg synes første del er klart mest interessant. Den fortelles av Ellinor, 36, som søker en øm, men ikke for øm mann, og ender opp i skjærgårdshuset til en litteraturkritiker hun møter på internett som behandler henne vekselvis bra og veldig dårlig, og hvordan hun finner sine egne måter å hevde seg på, å ta igjen.

I intervjuet jeg fant snakker Wolff om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom det seksuelle og åndelige, at #metoo kanskje er et tegn på at vi har overseksualisert blikket vårt på bekostning av noe annet. Et gjennomgående tema i boka er maktkamp og seksualitet i forholdet mellom menn og kvinner, og det noe litt ynkelige ved det. Det jeg ikke hadde forventet ligger kanskje i at det er en så klassisk roman, med omhyggelig historiefortelling og karakterbygging og et plot som gradvis og hemmelighetsfullt utfolder seg. Det føles liksom litt gammeldags, men med et moderne blikk på kjønn og seksualitet som gjør den veldig lesverd.

Post comment