Monthly Archives: oktober 2018

Jeg ligger så etter med å skrive om bøkene jeg har lest at jeg like gjerne kjører på med tre på en gang. Alle passer bra å synke ned i en høstkveld. Ja, jeg har alltid flekker på duken.

Du visste det kanskje ikke, men Torborg Nedreaas er en av våre viktigste forfattere. Hun har skrevet romaner siden begynnelsen av etterkrigstiden, og Av måneskinn gror det ingenting kom ut i 1947. Nedreaas skriver om klasse- og kjønnskamp, gjennom historien om en arbeiderjente som faller for en gift mann som ikke egentlig vil ha henne. Fortvilende kjærlighet, selvpåførte aborter, ensomhet, ikke en veldig lystig bok, men både velskrevet og engasjerende. Den var nok ment mest som et manifest for kvinners rett til å bære frem ønskede barn, men kan like gjerne leses som et forsvar for abortrett. Et tilbakelagt kapittel, tenker man kanskje, men fremdeles sitter de der, styrende politikere, og pirker borti abortlovene. Kvinners rett til egen kropp er skjør, det visste Torborg Nedreaas.

Da jeg var i Paris satt jeg på ulike benker og uteserveringer og leste The year of magical thinking. Hvis du ikke har lest Joan Didion før er dette et fint sted å begynne, synes jeg. Didion beskriver med sårhet og presisjon året som fulgte etter at hun mistet mannen sin, brått – you sit down to dinner and life as you know it ends – og hvordan sorgen utarter seg, alltid til stede. Hun ser tilbake på livet de har hatt sammen, dveler ved detaljene, registrerer hvordan hun slås helt ut av ting som sjekkheftet hans, eller en skuff med sokker hun ikke lenger trenger. Hvordan hun følger med sykebilen etter at han får et hjerteinfarkt ved middagsbordet, prøver å løse problemet, hva var det hun gjorde galt, hva burde hun gjort i steden? Venter på at han skal, ikke våkne igjen, men slutte å være dø, han døde vel ikke, hvis hun bare klarer å tenke seg ut av situasjonen, selv etter at han er begravet klarer hun ikke å skjønne det. På sitt gjentakende, nesten messende vis registrerer hun sin egen sorgreaksjon, og som leser skjønner man hvordan hun må ha det, bare at vi egentlig ikke gjør det, det gjør man ikke før man opplever det selv.

Overveldende mange av favorittforfatterne mine har gitt ut bøker i høst, og jeg begynte øverst, med Vigdis Hjorths nye roman, Lærerinnens sang. Ikke hennes beste, viste det seg, men verdt å lese. Hun skriver om KHiO-læreren Lotte Bøk som blir objekt for en avgangsstudents filmprosjekt, og som en konsekvens ser sitt eget liv rakne foran seg. De første sidene syntes jeg famla litt, hva er det du driver med Vigdis, tenkte jeg tidvis, hang meg opp i luggete setninger, men det glemte jeg fort, lot meg trekkes med i voksen kvinnelig akademiker-sfæren som er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt, det er liksom litt hyggelig. Derimot opplevde jeg den som litt for opptatt av å diskutere forholdet mellom liv og lære; litt for opptatt av å være en kommentar og litt for lite opptatt av å være en roman.

Post comment

Reklame


Marlene Dumas, Ondskap er banalt, 1984.

Jeg har tilbragt helgen på fjellet, sovet masse og lest litt og gått tur i skogen. Kløyva ved. Tent bål og hatt på tre lag ull. Akseptert høsten. Det er viktig å huske at man må gjøre ting, selv om det er høst, det naturlige er jo å tulle seg inn i et pledd og bli der, se noen filmer og en million episoder av Ex on the Beach, men det blir man deppa av i lengden. Det er tid for å gå på kino, gå i Operaen, se utstillinger. For eksempel Måneoppgang: Marlene Dumas & Edvard Munch, som nettopp åpnet på Munchmuseet.


Sør-Afrikanske Marlene Dumas er blant vår tids mest betyningsfulle malere – hun har hatt separatutstillinger på både MoMa og Tate Modern – og i Måneoppgang har hun, som mange før henne, forsøkt å sette sitt eget kunstnerskap i sammenheng med Munchs. Og jeg synes hun gjør det ganske vellykket.

Edvard Munch, Omega og blomsten og Omegas øyne, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

«Dumas ønsker at den besøkende skal ‘gå gjennom utstillingen som om den var et dikt, og forstå at hvert verk er atskilt og alene, men likevel forbundet ved hjelp av fantasien. Begynnelsen er slutten.’» skriver medkurator Trine Otte Bak Nielsen i boken som er utgitt i forbindelse med utstillingen. Den tar i stor grad utgangspunkt i Munchs snåle litografiserie Alfa & Omega, som gjennom tekst og bilde forteller kjærlighetshistorien mellom de to første menneskene på en øde øy, Alfa og Omega. «Omegas øyne skifter. Vanlige dager var de lyseblå, men når hun betraktet sin elskede ble de sorte med karmosinrøde flekker, og da kunne det hende at hun skjulte sin munn bak en blomst.»

Edvard Munch, Amaryllis, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

Jeg har aldri sett denne serien før, men ble liksom sugd inn i den. Rar og fin liten historie, rare og fine tegninger. De andre rommene i utstillingen har fått tema etter de ulike delene i fortellingen.

Jeg synes utstillingen bærer seg selv uten å insistere på likheter mellom de to kunstnerne som føles tvungne, men det er likevel interessant å se at de er der, både tematisk og teknisk.


I rommet kalt Måneoppgang har Dumas inkludert malerier av kunstnervennen René Daniëls. Det var han som lærte henne å se Munch som en moderne maler, ifølge henne selv, og de nesten abstrakte månene hans gjør seg definivt ved siden av Munchs mange månerefleksjoner.

Marlene Dumas, Dorothy D-Lite, 1998.

Marlene Dumas, Genetisk lengsel, 1984.

Andre rom viser verk av begge kunstnerne, under temaer som Å være ung, Naken, og Å dø (alle hentet fra Alfa & Omega). Det er en utstilling man fint kan gli rundt i og velge hva man vil ta inn, høstmeditere litt over vannaktige penselstrøk eller fnise av Dumas rare titler.

Helt til slutt i utstillingen, som et speil til Alfa & Omega, står Dumas’ illustrasjonsserie Venus og Adonis, som hun laget på oppdrag fra og med utgangspunkt i Hafid Bouazzas sammendrag av Shakespeares episke dikt fra 1593. Begynnelsen er slutten. Jeg tenker på kjærlighetshistorier. Ikke dumt om høsten.

Utstillingen står fram til 13. januar 2019.

Post comment

Jeg har en ny favorittleppestift, en myk oransje fra Sisley, men den havner bare på kinnet, på haka. For nøyaktig ett år siden var jeg på visning i leiligehten min, med røyklukt i håret og alle klærne, to dager senere flytta jeg inn. Er det allerede ett år siden, er det ikke hundre år siden. Du kommer ikke til å være singel lenge, sa folk, jeg visste at de tok feil, men jeg visste ikke at denne magiske drittsommeren kom til å ende godt. ‘Går dette an? Er dette ekte?’ spør vi igjen og igjen og presser oss inntil hverandre, men vi vet. Det gjør det. Det er det.

 

Post comment