Tanker om stygghet i selvobjektifiseringens tid

| 5 Comments

Barbara Kruger, Untitled (Your gaze hits the side of my face), 1981

For en oppløftende kvinnedag dette er, om man tenker på alt som har skjedd siden 8. mars i fjor. En vaskeekte omveltning i løpet av ett år? Wow. Selv menn begynner visst å skjønne greia.

I kjølvannet av #metoo tenker jeg mye på det faktum at jeg er en kropp. I større grad enn før er jeg bevisst på at jeg ikke bare har en kropp, men at jeg er en. Jeg beveger meg mellom gymmen og klubben, der man ikke trenger å tenke, løper og danser, bygger opp og bryter ned muskelmasse. Og jeg blir sett på. Hvem er jeg egentlig utenfor det blikket? Det tenker jeg mye på.

En av årets paroler er «Det er lov å være stygg – Stopp skjønnhetstyranniet». Pil Teisbo i Kvinnefronten skriver:  «(…) i en stadig mer visuell kultur, hvor selvobjektivisering vellykket har «re-brandet» seg som en progressiv, kroppspositivistisk og ja, feministiske bevegelse, så har behovet for det å få lov til å være «stygg» aldri vært større.» At vi ser et større mangfold av kropper og ansikter er bra og viktig, men budskapet er fremdeles «du er fin som du er», ikke «det er ikke så viktig å være fin hele tiden».

Jeg kom i skade for å se en episode KUWTK her om dagen, og så hvordan Kim satt i en solstol i et nydelig strandhus i Mexico og, i steden for å slappe av og kose seg, var stressa og bekymra fordi et uflatterende strandbilde av henne hadde kommet ut i media. «I’m just gonna go and untag myself in everything,» sa hun og forsvant inn i huset. Og ble der. Verdens mest vellykkede selvobjektifiserende kvinne vet kanskje bedre enn noen at man ikke kan hvile i styggheten. Det kan nok føles styrkende å ta kontroll over sin egen selvfremstilling gjennom sosiale medier – jeg skjønner jo hvorfor vi holder på – men det kommer med en bismak.

Selvsagt må det være lov å være stygg. Jeg har bare ikke noe lyst.