Argonautene

| 4 Comments

Jeg husker ikke når jeg ble oppmerksom på Maggie Nelson, men hun festa seg i bevisstheten min for alvor da hun besøkte Munchmuseet i oktober, og deltok i en samtale med Karl Ove Knausgård. Tema for samtalen var jeg-et i litteraturen og skillet mellom det såkalt ekte og det oppdiktede, og jeg ble helt oppslukt av det hun sa. Den finnes som podcast hos Morgenbladet, hør det her.

Siden har jeg hatt hennes siste bok, Argonautene, på leselista. Boka kom i norsk oversettelse i fjor på nettopp Knausgårds forlag Pelikanen og er oversatt av Anne Arneberg. Selv om den er en oppvisning i sjangerblanding og -overskridelse har boka fått merkelappen memoir, dog kvier Nelson selv seg for å bruke begrepet. Hun skriver i alle fall om seg selv og forholdet til partneren Harry Dodge, som er transkjønnet, og om å bære fram og oppfostre sønnen deres, Iggy. Underveis filosoferer hun rundt tematikker som kjønnsnormer, kjærlighet, familieliv og om hvordan det personlige blir politisk. Det er en sånn bok man føler seg opplyst etter å ha lest. «Glassklart» står det på baksiden om formuleringene hennes, og det er akkurat det de er. Hun ser ting fra uvante vinkler, og siterer Judith Butler og Deleuze i hytt og pine, men får alt til å høres enkelt ut. Enkelt som i tydelig, ikke som i simpelt.

For det er en rikdom og overflod i tankegodset hennes som gjør boka til en fryd å lese. På samme måte som det stilistiske i boka flyter mellom det teoretiske, filosofiske og det poestiske er tanker om flytende identitet gjennomgående. Hun skriver om sin egen flytende identitet, som kvinne, som gravid («Er det noe iboende skeivt med graviditet, i den grad det så dypt forvandler ens «normale» tilstand, og medfører en radikal intimitet med – og fremmedgjøring fra – ens egen kropp? Hvordan kan en så rar og vill og omveltende erfaring også symbolisere den ultimate konformitet?»), og kjæresten Harrys testosteroninnsprøytinger og masektomi.

Kjønnsidentitet er et tema folk ser ut til å ha problemer med å forstå og dermed akseptere, og derfor burde denne boka være grunnskolepensum. Det er ikke mange år siden folk nekta å skjønne at det finnes mennesker som ikke følte seg som verken mann eller kvinne, og lagde masse bråk når hen kom inn i ordboka. At kjønn og seksualitet ikke nødvendigvis kan settes i klare kategorier, at man ikke nødvendigvis vil velge ‘mann’ eller ‘kvinne’, ‘streit’ eller ‘skeiv’. Som Nelson skriver: «Hvordan skal man, i en kultur som er totalt hekta på løsninger, forklare at noen ganger må ting bare forbli akkurat så rotete som de er?»

Jeg synes også det var fint å lese det hun skriver om graviditet. Det er jo det vanligste i verden, og ikke akkurat et høyverdig motiv i litteraturen, men det er jo som sitatet over sier så sjukt koko og omveltende for den enkelte kvinne. Har snakka en del om dette med venner som nylig har fått barn. Nelson skriver om forelskelsen man kjenner til barnet sitt, «Dette minner ikke om en kjærlighetsaffære. Det er en kjærlighetsaffære. (…) Jeg har barnet mitt, og barnet mitt har meg.»