Biskop, Prada, råtne snegler

Da jeg først begynte å tenke på trender var det vanskelig å la være å registrere små mønstre og gjentakelser overalt. Denne uka har jeg blitt forfulgt av fargen «biskop-lilla»: dyp, glødende, umulig å gjengi på skjerm.

Jeg har sett den i diverse mote-nyhetsbrev, som Laura Reillys Magasin, i en COS-reklame på Instagram, på salgsstativet utenfor Studio Bazar, i baren på Gapet, der min venn tekstiltrykkeribaronen kunne fortelle at bemerkelsesverdig mange unge kunder ville ha lilla trykk akkurat denne uka. Laura Reillys tekst sørget forøvrig raskt for at de tradisjonelle silkestrømpene som brukes av det katolske embetet ble fullstendig utsolgt fra eneleverandøren Gammarelli.

Det har dessuten vært moteuke for menn, med jevnlige innslag av fargen, for eksempel på sensuelle cardigans hos JW Anderson, Pradas badehetteluer og sexy hanske/veske-kombinasjoner hos Gucci. (Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha bladd gjennom visningsgalleriene er: avlys kvinnemote.)

Pastellilla har gått runden som favoritt blant millennials som tar hjelp til å «fargesette» leilighetene sine, men denne dype, katolske lillafargen føles som noe annet. Noe modigere. Pastellilla er en godterifarge, en trøstefarge, men biskop-lilla krever pondus. Det er en farge som har vært mer eller mindre usynlig i motebildet i årevis, kun holdt i hevd av de som alltid tar på seg slike utakknemlige oppgaver: kulturinteresserte kvinner over 60.

Historisk – kanskje allerede hos minoerne på Kreta for fire tusen år siden – høstet man fargen fra purpursneglen, en prosess som var så kostbar at bare kongelige hadde råd til det. Sånn gjordes det: man samlet sneglene i et stort fat og satte dem til å råtne. Romerne elsket det! Det var de romerske katolikkene som gjorde fargen til en del av biskopenes antrekk, og Pave Paul II som gjorde regel av det på 1400-tallet. Midt på 1800-tallet ble den syntetiske varianten mauve den første fargen fremstilt fra steinkulltjære. Det oppsto fullstendig mauve-feber, forteller Avery Trufelman i en episode av den ypperlige motepodkasten sin, Articles of Interest. Det var også begynnelsen på hvordan vi ble allergiske mot farger, bokstavelig og billedlig talt.

Selv har jeg et konservativt forhold til farger, og føler meg forholdsvis fremmed for purpur. Men på vei ut døra før helgen sto jeg som vanlig og plukket ulike varmende accessoirer ut av hylla i gangen, da blikket mitt falt på noe skinnende lilla. En Kangol-alpelue i angora! Hvorfor eier jeg denne? Jo, den har jeg selvsagt arvet av mormor. Jeg tok den på og gikk ut døra.

Ellers:

  • Jeg har skrevet om at feminisme er ut i D2 denne uka.
  • Kristenforlagene vokser – ingen overraskelser her.
  • Hvis man synes det virker hyggelig å bruke fire timer på å meditere over grønnsakshandling, sausekonstruksjon, mise en place og foodiens iboende pinlighet (det syntes jeg!) kan man gå og se månedens film på Cinemateket, Menus-Plaisirs – Les Troisgroi.
  • Apropos herremote ble jeg gjort oppmerksom på ballerinaskoene for menn på Diorvisningen, og det er det nest vakreste jeg har sett hele uka.
  • Fastelavnsbolla har kommet til bakeriene, og uten å ha spist en eneste så langt holder jeg en liten knapp på Mjøl.
  • Jeg elsker når ting forenkles til de føles kunstig ryddige og oversiktlige, og satte derfor pris på Morten Jørgensens utlegning om millenniumsgenerasjonen og dens for- og etterkommere i det nye nummeret av Vagant. Svanesang for vårt kulturelle hegemoni.

Publisert

i

av