Blå kvelder

| 10 Comments

I jula leste jeg Joan Didion. Det er jeg ikke alene om for tiden. Jeg begynte med hennes siste, Blå kvelder, der hun skriver om tapet av datteren, Quintana Roo, oppkalt etter en stat i Mexico.

Boka, hennes hittil nest siste, leses gjerne i sammenheng med The Year of Magical Thinking, som hun skrev etter at mannen hennes døde ikke så lenge før datteren. Mye ulykke på en gang, og jeg har hørt mang en podcast-intervjuer spørre «hvordan klarte du å skrive om det?» og hun svarer at hun ikke vet. At hun ikke kunne la være? Det er ikke en bok om tap generelt, men om hennes tap, hennes datter, hennes dødelighet.

Når april slutter og mai begynner blir kveldslyset blått en liten time etter solnedgang. I New York i allefall, der Didion bor, her er det blåtime året rundt føles det som.

This book is called “Blue Nights” because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of promise, the dwindling of the days, the inevitability of fading, the dying of the brightness.

Didion er 83 år gammel, på bilder og film litt fugleaktig inni de store kasjmirgenserne hun tilsynelatende alltid går med. Hun har mistet først mannen og så datteren, og hun merker hvordan hennes egen alder begynner å ta fra henne valg. En dag våkner hun opp blodig på sitt eget soveromsgulv, det tar lang tid før hun klarer å komme seg til telefonen for å ringe etter hjelp. Hun skriver om Quintanas bryllup, ikke så lenge før hun døde, om kaken og champagnen, de røde sålene på skoene hennes, historier fra barndommen, om da hennes biologiske familie – Quintana var adoptert – tok kontakt med henne.

Det er noe numment over boka, man får følelsen av at hun ikke selv klarer å ta inn over seg situasjonen, ikke vet hvordan hun skal reagere, hvordan hun skal leve videre. Hun gjentar seg selv, gjentar anektdoter, setninger, ord, gjennom hele boka, rytmisk og monotont. Sorg er ikke en prosess man skal gjennom, den bare er.

Hun beskriver scener fra livet deres, namedropper kjendiser og dyre varehus, beskriver et priviligert liv. Hun kommenterer det faktisk også, at mange nok ville beskrevet Quintana som et priviligert barn, og det slo meg som snodig hvordan hun liksom prøver å vri seg unna det.

“Privilege” is a judgment. 
“Privilege” is an opinion. 
“Privilege” is an accusation. 
“Privilege” is an area to which—when I think of what she endured, when I consider what came later—I will not easily cop.

Maggie Nelson påpeker akkurat dette i Argonautene, som jeg leste rett etterpå, at det er synd at hun prøver å fraskrive seg dette ordet og dermed undergraver det viktige i at privilegiet ikke kunne redde dem fra ulykkene. Døden rammer alle.

Jeg er kanskje ekstra selvsentrert om dagen, jeg vil speile meg i bøkene jeg leser, og er verken være mor, gammel eller i nær kontakt med døden. Men det er likevel nydelig å lese Didion, såklart, hun er fantastisk. Det samme er dokumentaren om henne, jeg vet ikke hvor mange som har tipsa meg om den de siste ukene, men dere har rett alle sammen.