Archives: Culture

Oslo er som kjent best om sommeren! Her er mine favoritting å gjøre når folk trekker ut og sola aldri går ned.

– Henge i Stensparken, på den lille høyden mot vest, der byvillaene ligger i kant med parken og man finner passe mengde skygge under et fluffy tre. Spiser helst alle måltider her om sommeren.

– Spise Røros-softis fra boden til Gutta på Haugen, nedenfor parken på St.Hanshaugen. Den vinner over Pascal sin over gata. Har ennå ikke turt å prøve den med olivenolje og salt, men kanskje skjer det i år.

– Piknikk på øyene! Hater å bade fra stort sett alle sammen, men det er en skikkelig fin spot på østsiden av Hovedøya, omgitt av store trær, med gresslette og steinstrand ut mot vannet og ikke like mange folk (her omtrent).

– Skal jeg bade drar jeg heller til Huk (steinbrygga lengst mot venstre) eller Sørenga (liker best å henge der hverdager i juni og august, når det er færre folk). Noen ganger har vi bil i juli, og da kjører vi ut til Høvikodden for å bade og kanskje gå innom Hennie Onstad og spise på Bølgen & Moi (helt elendig service der, menmen).

– Spise sjømat på Lille Herbern, en bitteliten øy med restaurant utenfor Bygdøy som man må ta en liten båt for å komme seg til. Maten er ikke spektakulær (helt basic sjømat, men det er jo digg det), men derimot atmosfære og hyggefaktor som ikke kan matches av noen andre steder.

– Gå kveldstur i Frognerparken, når sola er lav og turistene borte. Sving innom rosehagen som ligger ytterst mot Vigelandsmuseet og trekk pusten dypt.

– Drinker eller middag i solnedgangen på Akershusstranda, der det er kveldssol, i motsetning til på Aker Brygge. Det har vel kommet flere nye steder her, men mine favoritter er Skur 33 for pasta og Solsiden for klassisk luxete sjømat. Spiser typisk bursdagsmiddag på ett av disse stedene 11. juli.

– Lunsj på Liebling. Spesielt hyggelig her om sommeren, når man kan sitte ute. I år har de dessuten kjempegod is fra På pinne.

– Gå på museum på regnværsdager eller når det er så varmt at man bare lengter etter aircondition. Det er mange fine utstillinger på de store museene i sommer: Hot Pocket på Samtidsmuseet (!!!), Mot skogen på Munchmuseet, Chinese Summer på Astrup Fearnley (kombiner med lunsj på terrassen på Vingen) og Skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet. Sistnevnte er alltid fint.

Har jeg glemt noe?

 

→ Here are some of my most favorite things to do in Oslo during summer: lay in the grass in Stensparken, have icecream at Gutta på Haugen, picnic on one of the islands (Hovedøya and Gressholmen are both great, boats depart from Aker Brygge all day), go swimming at Huk or Sørenga, have dinner at Lille Herbern, evening walks by the rose garden in Frognerparken, drinks and dinner at Skur 33 or Solsiden, lunch or an ice cream from På pinne at Liebling, museums on rainy days. There are great exhibitions at many of the big museums this summer: The Munch Museum, The Museum of Contemporary Art, Astrup Fearnley and my favorite The Vigeland Museum. 

Post comment

Reklame: I samarbeid med Munchmuseet


Teddy Røwde. Høres det kjent ut? Ikke for meg heller, før nå. I helgen åpnet Drømmelandskap på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, en utstilling som viser verker av den nesten-glemte, kvinnelige kunstneren (for du tenkte vel at det var en mann, gjorde du ikke).


Jeg setter pris på at Munchmuseet etter manne-kavalkaden løfter fram både unge, kvinnelige kunstnere, og de som har blitt oversett historisk. Utstillingsrommet er delt inn i soner ved hjelp av duse veggfarger; inntrykket av rommet er virkelig et helt annet enn under Ragna Bley-utstillingen. Denne utstillingen tar publikum tilbake til 30- og 40-tallet, til post-impresjonisme, fantasilandskaper og en myldrende detaljrikhet.


Teddy Røwde levde et spennende men vanskelig liv; hun kom fra en priviligert familie, gikk ut av kunstakademiet i Oslo i 1931, reiste masse, blant annet til Paris og New Orleans og Haiti, giftet seg og fikk en sønn. Her er hun, malt av Reidar Aulie tidlig på 30-tallet.

Hun hadde en helt spesiell stil, og malte små, detaljerte landskaper. Dette har verken tittel eller årstall, men er mest sannsynlig malt i Ohio. Man må liksom lene seg inn mot alle bildene for å få med seg alt. Stadig flere små streker og prikker trer frem, i hvert eneste blad, hver eneste flate. Det synes av hun ble inspirert av naivistiske malere som Henri Rousseau, min favoritt, og Van Gogh.

Det som ved første øyekast ser ut som noe realistisk, blir merkeligere, mer fantastisk, nesten psykedelisk, jo lenger man ser på det. Dette er malt i en kolonihage i Oslo, og minner meg om alle gangene jeg har stått utenfor nettinggjerdet ved kolonihagen i Telthusbakken om våret og kikka inn, latt blikket gli over allt som blomstrer og gror, som i en hemmelig, magisk hage. Legg merke til at hun ikke malte skygger.


Det gikk først ganske bra for Røwde. I 1940 solgte hun ut sin første store utstilling på Kunstnerforbundet, og var i ferd med å slå gjennom som kunstner. Men så kom krigen, og senere forelsket hun seg i en annen mann og forlot familien sin for å bli med ham til New York. Valgene hun tok var utradisjonelle, modige og totalt uakseptable for en kvinne på hennes tid, og det kostet henne alt. Dette bildet, som ble malt under krigen, kan man se på i evigheter. Det er vanskelig å si om formene skal representere natur, eller noe helt annet. Legg også merke til de falliske gravstenene nede i høyre hjørne, og hvordan stilen går igjen i kvinnens hatt.


Under kriget tok hun også oppdrag som barnebokillustratør. Sjukt fine.


Røwde skal ha hatt «nerveproblemer» og henfalt til alkoholisme, sønnen hennes tok selvmord og hun malte aldri igjen. Karriæren hennes døde før den kom ordentlig i gang. Dessuten var hun åpenbart en selvkritisk perfeksjonist, for 90 % av produksjonen sin har hun destruert; de få titalls bildene som henger på Kunsthall Oslo utgjør nesten en tredjedel av alt som er igjen av arbeidet hennes. Noen av dem er fra Stenersen-samlingen, kjøpt under utstillingen hennes på Kunstnerforbundet, andre er sporet opp hos familie eller private kjøpere. Følte nesten at jeg var med på å oppdage en gjemt skatt da jeg gikk rundt.


Utstillingen er åpen til slutten av august (tirsdag til søndag kl. 12.00 til 17.00). Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ligger i Dronning Eufemias gate 34, i Bjørvika.

Post comment

En gang tidlig i vår spurte jeg på Facebook om noen ville være med å starte lesesirkel. Det var det! Alt for mange egentlig, så jeg satte grensa ved de ti første som meldte seg og en kveld i april hadde vi vårt første møte. Vi valgte bok ved hjelp av poll, og vinneren ble I love Dick. Vår tids viktigste bok om forhold mellom menn og kvinner, ifølge The Guardian; skrevet i 1994-95 av Chris Kraus, utgitt og oversett i 1997, og plukket opp igjen rundt 2015 før den eksploderte i popularitet. «It has nothing to do with the literary merit of the book, it just fit into a niche of the moment and I embrace that,» sa Krauss i et intervju med Sleek et par år etterpå. Verden har tatt igjen Chris Krauss.

På overflaten handler boka om hvordan Chris, den mislykkede videokunstneren, forelsker seg i akademikeren Dick på en middag, og begynner å skrive brev til ham sammen med akademikerektemannen, Sylvére. De sender ham ikke brevene, ikke før senere, men forsøker å utvikle det hele til et slags kunstprosjekt. Chris blir besatt av Dick, og gjør alt hun kan for å få en unnskyldning til å ringe eller møte ham. At Dick er moderat interessert i Chris tilbake er en underdrivelse, men hvem Dick egentlig er blir mindre viktig, han er kun objekt, en muse for Chris i det som altså blir en bok. Skillet mellom kunsten og livet er syltynt for Krauss. Måten hun bruker en mann slik menn har brukt kvinner i kunsten sin til alle tider er, eller var, radikal.

Men The Guardian har ikke helt rett, for I love Dick handler ikke først og fremst om forholdet mellom menn og kvinner. For selv om fortellingen om Chris og Dick er interessant i sin grenseløshet, er det det kritiske aspektet som gjør den skikkelig bra. I love Dick er kunstkritikk, feministisk kunstkritikk. Innimellom brevskrivingen består boka av lange og korte utlegninger om Krauss møter med arbeidet til ulike kvinnelige kunstnere. Ikke at jeg hang med hele veien, og iblant kjeda jeg meg fordi jeg falt av, når man først har referansene på plass: wow. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste det hun skriver om Hanna Wilke og jeg innså at jeg hadde glemt henne, en av favorittkunstnerne mine da jeg var 19 og studerte kunstfoto. Hvordan kan man glemme sånt?? Hvor dum har jeg egentlig blitt av å gå på Westerdals? Neida. Men jeg savner akademia, å bli tvunget til å analysere og forstå ting som hele tiden er litt utenfor rekkevidde, før den grensa gradvis tøyes utover.

Da Krauss 10 år før Knausgård skrev om sitt eget liv uten å legge noe i mellom (som falske navn) ble hun truet med søksmål og deretter glemt. Mottakelsen av boka ble på en måte et bevis det hun forsøker å beskrive i den; hvordan kvinner i kunsten ignoreres eller henvises til det personlige, og alltid ses på som mindre viktig enn den universelle, mannlige kunstneren. Jeg tror ikke I love Dick er for alle, og det var delte meninger da vi diskuterte den i lesesirkelen. Men selv om den kanskje ikke er like radikal nå, 20 år senere – mye har heldigvis skjedd – er den fremdeles både relevant og viktig.

Lesesirkler er forøvrig en veldig fin måte å omgås på, en fin mulighet til å bli bedre kjent med folk. Og til å lese mer, og få mer ut av de bøkene man leser. En av de bedre idéene jeg har hatt hittil i år.

Post comment


Nå har jeg lever den, min andre bacheloroppgave, og jeg tenker at nå holder det. Nok utdannelse for dette livet. Nå skal jeg være fri, bare bundet av økonomiske kvaler og frilandsangst, i alle fall noen måneder. Det er iallfall planen.


Vil forøvrig vise fram denne søte lille keramikkskålen vi kjøpte av Victoria Günzler da vi besøkte Studio Brenneriet på Oslo Open. Som et lite skjell.

Hun stiller ut masse fint på Kunsnerforbundet nå forresten, ta turen innom i helgen! Forrige gang jeg leverte en bachelor feira jeg med å spise på Ylajali, så jeg får vel gå og finne på noe tilsvarende.

→ My second and last bachelor thesis is done, no more education for me thank you! Now I’m going to be a free, angst ridden freelance person for a few months. At least that’s the plan. Also wanted to show this shell like ceramic dish by Victoria Günzler.

Post comment

Ekstremt sommeraktig kollasje fra Costa Brava

Enda flere sommerspørsmål har kommet inn. Jeg skal levere bacheloroppgaven min i morgen så jeg bestemte meg for å bruke tiden på å svare:

«Hvordan unngå å bli lei av klærne sine når man prøver å stagge inflow/bruke «opp» det man har?»

Det er ikke lett faktisk. Jeg har ikke så stor tro på «upcycling» og omsøm, kanskje fordi jeg er skikkelig dårlig til det, og heller ender opp med å ødelegge plagget. Å kutte av beina på en bukse kan jeg klare, men det stopper der. *vifter tafatt i retning Jenny Skavlan*

Det kan hjelpe å legge dem bort litt, plagg man er lei av. For så å plukke dem fram igjen etter noen måneder og føle seg inspirert og livsglad. Pleier å funke for meg.

Jeg tror også på å gå tilbake og se på gamle bilder av seg selv (evt mentale bilder, ikke alle som har bloggarkiv), og tenke litt på hvordan man likte å kle seg før. Ofte blir man kanskje revet med av trendene, og glemmer *sin egen stil*. I steden for å prøve å bruke klærne man har på nye måter, bør man kanskje heller bruke dem på gamle måter. Sånn man følte seg fin da man kjøpte dem.

Hvis du aboslutt skal finne på noe nytt er jeg fan av å bruke skjorter som skjørt. Gjerne litt løse herreskjorter: man knepper dem rundt livet og knyter ermene foran, som et slags belte. Det blir flott. Redda meg mange kvelder i fjor sommer. Jeg kan ikke gjenta dette nok ganger; har man er rart skjørt trenger man ikke annet enn en enkel topp og noen HELT tilfeldige sko for å naile et antrekk.

«Hvor finner man den helt enkle hvite tskjorta?»

Å kjøpe dyre tskjorter i «god kvalitet» er 100 % unødvendig, det finnes ikke nyproduserte tskjorter i god kvalitet. Men les dette innlegget til Stine om snille tskjorter. Ellers må jeg inrømme at jeg kjøper dem på Weekday, der de har et ganske stort utvalg fine modeller så det er lett å finne det man vil ha. Jeg liker dem best trange, i litt tykk bomull uten stretch. Stretch er Satans dumme lillebrors verk.

«Hva skal du lese i sommer?»

Nightwood av Djuna Barnes, resten av Den lille vennen (tror jeg, den er litt kjedelig), Nei og atter nei av Nina Lykke, og Barndom ungdom gift av Tove Dilevsen. Hva skal dere lese?

Post comment



Denne helgen, 22. og 23. april, er det tid for Oslo Open, der 380 av Oslos kunstnere åpner atelierene sine for publikum. Det er en fantastisk mulighet til å både bli inspirert og bedre kjent med Oslos kunstverden, og jeg husker det som en av de fineste helgene i fjor vår. Man rekker jo ikke akkurat å besøke alle 380 i løpet av to dager, så her er noen av de jeg synes er verd et besøk:

HAiKw/ – Storgata 36 B
Inn en port i Storgata ligger flere gamle bygninger som nå er atelierer rundt en stor, grønn bakgård. Gjengen i HAiKw/ holder til i et hyggelig rom med mye rart å se på. Åpent lørdag.

Eirik Slyngstad – Wergelandsveien 17
Ikke bare er atelierene på baksiden av Kunstnernes Hus fine og spennende å utforske, men Eirik er en av de mest inspirerende personene jeg kjenner. Da jeg begynte på Universitetet for seks år siden pleide jeg å besøke ham på Vinderen etter forelesning for å spise dekadente frokoster og planlegge utflukter. Han jobber med performance, sang og objekter, ofte tekstil og har åpent lørdag.

Maria Brinch – Mariboesgate 11
Maria lager spennende tekstilkunst og superfine smykker i glass, og holder til i et fint, gammelt hus midt i sentrum med verdens største vindu. Her holder også blant annet Anne Guro Larsmonn til. Åpent lørdag.

Anja Carr – Billedhoggerhuset i Hekkveien 5
Carr lager fargesterke skultpurer og bilder spekket med barnereferanser, og har atelier i det vakre Billedhoggerhuset. Jeg husker pappa fortalte om fester der hvor de hadde en stenfontene full av champagne midt i stua, eller kanskje jeg husker feil, men uansett synes jeg noe av det morsomste med Oslo Open er å få tilgang til å så mange fine bygg. Åpent søndag.

Victoria Günzler – Maridalsveien 3 R
Sjekk ut den fine keramikken til Victoria, og andre flinke folk, i Studio Brenneriet på lørdag.

Mette Lorenzen – Kolonihageveien 191
Jeg vet ingenting om Mette Lorenzen, men noterte meg at hun maler blomstermotiver i en kolonihage, og hva høres vel bedre ut enn det. Åpent lørdag.

Ann Iren Buan – Rådhuset
I toppen av Rådhuset ligger tre sinnsykt fine atelierer med høye tak og masse lys. Sjekk ut alle mens du er her, min favoritt er Ann Iren Buan som lager enorme, vakre tegneskulpturer av papir og pastellkritt. Åpent lørdag.

Jon Benjamin Tallerås – Ensjøveien 8
På Ensjø kan du kikke på arbeidsplassen og de spesialbygde verktøyhyllene til denne svært begavede unge mannen. Åpent søndag.

Marianne Røthe Arnesen – Stålverksveien 2
Kjøpte nettopp to malerier av Marianne, og anbefaler alle å sjekke ut det lille, men hyggelige atelieret hennes på Ensjø. Sitter mange andre i samme bygg, så vel verdt turen! Åpent søndag.

Melanie Kitti – Riddervoldsgate 9
I det gamle lokalet til Josteins butikk Nr. 9 har Destiny’s Atelier – kombinert atelier og galleri – flyttet inn, der blant annet tekstilkunstner Melanie Kitti holder til. Åpent lørdag.

Har du noen du vil anbefale meg kanskje?

Post comment

Kjøpe kunst
Maleri av Marianne Hurum og M.E.S. kjøkkensett.

Vi er kanskje mange som har lyst til å kjøpe kunst, men ikke har så mye penger eller vet helt hvor vi skal gå? I dag åpner Tableau Shop, en nettbutikk der du kan handle kunsthåndverk, mote og maleri kuratert av gjengen bak Tableau Paper. Prisene ligger mellom 200 og 20 000 kroner, og shoppen inneholder verk av ulike kunstenere i miljøet rundt Tableau; Marthe Elise Stramrud (som lager rå keramikk), Anne Guro Larsmonn (som vant Høstutstllingsprisen i fjor), Admir Batlak og Marianne Hurum, for å nevne noen. Jeg synes det er et helt rått initiativ, så jeg tok en liten prat med Tove Sivertsen, som startet Tableau i 2013.

Hva er tanken bak Tableau Shop?

– Det begynte med at vi skulle lage en webside for Tableau og ville implantere en web shop for å selge magasinet, så fikk vi lyst til å selge andre ting også. Det virker som at kunst og kunsthåndverk som er lett tilgjengelig for oss som er i miljøet ikke er like tilgjengelig for alle. Vi ønsker at folk skal kunne kjøpe kunsthåndverk på en annen måte, Tableau SHOP tilbyr noe mellom galleriet og Bolia. I forrige utgave av Tableau lagde vi en sak, BUY ART, som var kunstobjekter satt opp som en produktside i typ ELLE, med pris, det er utrolig hvor mye mer tilgjengelig ting blir med en satt pris under! Med Tableau Shopen oppfordrer vi til å kjøpe mer kunsthåndverk og mindre masseproduksjon. I tillegg er shopen med på å bygge opp under Tableau sin estetikk.

Kjøpe kunst
M.E.S. keramikkvase og stol i betong av Magnus Pettersen.

– Å kjøpe kunst på nettet virker jo som en strålende idé, som tilgjengeliggjør kunstkjøp for flere. Kan det og ha noen negative sider? 

Vi kommer kanskje til å se at ’alle’ gjør det i tiden fremover. Jeg kan ikke alt om kunstmarkedet, men jeg vet at de tingene vi selger har riktig pris, den samme som i galleriene eller direkte fra kunstner. Jeg ser ikke så mange negative sider, vi tilbyr bare en eklere og mer tilgjengelig måte å handle kunst og kunsthåndverk på.

Hvordan kuraterer dere innholdet?

– Vi går på utstillinger, snakker om det, viser hverandre ting, og plukker opp navn og arbeider. Men vi er veldig spesifike i utvalget og safer ikke på noen som helst måte. Noen har ferdige arbeider som går rett inn mens andre lager arbeider på oppfordring fra oss.

Kjøpe kunst
Keramikkfat av Victoria Günzler og maleri av Maria Brinch.

– Det føles som om kunst, mote og håndverk nærmer seg hverandre mer og mer for tiden, hva tror du er grunnen til det?

Det er helt naturlig at dette skal være nærliggende. Men vi er i en tid hvor det blir satt krav om at kunstnerne må selge mer, og med det har de ulike feltene kanskje mer bruk for hverandre? I tillegg kan det virke som at hirearkiene opphører, og kategoriene – det er tanken og ikke formen du putter det i som betyr noe. Admir Batlak kommuniserer sitt kunstnerskap gjennom å være klesdesigner og moteskaper, Maria Brinch kommuniserer gjennom veggtepper. Eirik Sæther lager klær, men det er et konsept og ikke en kolleksjon, men plaggene kan brukes. Den samme tingen kan være en bruksgjenstand eller noe til vegg eller på en hylle, det kommer an på hva kunstneren, eller du bestemmer at det skal være.

Sjekk ut Tableau Shop her!

Kjøpe kunst
Restricted Flora #2, c-print av Ingrid Eggen og keramikkskåler av M.E.S.

Post comment

Historie om et ekteskap

Geir Gulliksens siste roman, Historie om et ekteskap, har vært på lista mi en stund, men den har liksom alltid vært opptatt på biblioteket og tiden har gått men plutselig fikk jeg en sms fra Deichman om at jeg kunne hente den. Jeg var nesten redd for å lese den, men så gjorde jeg det likevel, fort fort for å få det overstått.

I Historie om et ekteskap forsøker jeget, den forlatte mannen, å rekonstruere den siste tiden før skilsmissen, sett gjennom konas øyne. Hva var det egentlig som skjedde, hvordan opplevde hun det? De har vært sammen i 20 år, har to barn, fant hverandre da begge var i andre forhold som de forlot brutalt og uten å se seg tilbake, og for å gjøre opp for det har de måttet gjøre sitt eget forhold til noe helt spesielt. Være hverandres eneste, nærmeste, være grenseløse og frie.

«En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem jeg var». Boka utforsker det hårfine skillet mellom kjærlighetens suksess og oppløsning på en famlende, undersøkende måte. Det er vanskelig å skrive om det, fordi det så fort blir klisjefylt, men sånn er det når man leser denne boka eller opplever det i virkeligheten, at man kjenner på kroppen at klisjeene er sanne. Jo mer man lærer om kjærlighet, jo mer av et mysterium fremstår den som. Den er der, og så plutselig ikke, og man skjønner ikke lenger hva den besto av. Som å prøve å relatere til sult når man er stappmett.

Jeg vet at jeg ikke har kommet på dette selv, men husker heller ikke hvor jeg har det fra; men det Tolstoj skrev i Anna Karenina, at «alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte», det stemmer jo ikke. Når kjærligheten man trodde var unik forsvinner er et bare et vanlig brudd, en skilsmisse som alle andres, en statistikk. Og av samme grunn ble jeg nesten irritert etter å ha lest den ut, fordi jeg forventet meg en eksepsjonel forklaring på hva som skjedde, men så var det like enkelt som alltid, at én forelsker seg i noen andre og så er det slutt. Det minner meg om da jeg leste Eneste av Silje Aanes Fagerlund, men jeg ble likevel mer engasjert av Gulliksens historie. Det er bare å sette seg opp på venteliste på biblioteket.

Post comment

Reklame: I samarbeid med Munchmuseet



Denne søndagen har vi utypisk nok tilbragt i Bjørvika; Oslos kaldeste og minst trivelige område, med noen gullkorn å finne hvis man leter godt.


Ett av dem er Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, som i tiden fram til det nye Munchmuseet åpner i 2020 huser utstillinger med utgangspunkt i Stenersensamlingen.


I går åpnet utstillingen Zooid av den unge, svenske kunstneren Ragna Bley, som er bosatt i Oslo. Bley er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og Royal College of Art i London, og har fått internasjonal anerkjennelse for sine arbeider, senest med separatutstilling på galleriet Hester i New York i 2016. Zooid består av over tre meter høye malerier malt på seilduk, samt bitte små bronseskulpturer. Alle verkene er laget spesielt til utstillingen.


Vegger og gult er malt skinnende hvite, hvilket binder skulpturene og maleriene sammen.


Bley er inspirert av naturvitenskap, science-fiction-litteratur og bio-politikk. Zooid betegner et dyr eller en organisme som er en del av en større koloni, slik som alger eller koraller. Hun har malt rett på seilduken, uten grunning, noe som får malingen til å sive gjennom stoffet og spre seg organisk.


De små bronseskulpturene på gulvet fremstår nesten som små organismer, med former som går igjen i maleriene.


Sjukt mye fint å se på, motivene svever liksom mellom det abstrakte og figurative, med former som ligner naturfenomener.



Min favoritt!


Anbefaler helhjerta å sjekke det ut. Utstillingen er åpen onsdag til søndag, fra 11.00/12.00 til 17.00, frem til 21. mai. Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ligger i Dronning Eufemias gate 34.

→ Went to see the exhibition Zooid by Ragna Bley at Kunsthall Oslo today. Great big paintings and teeny tiny bronze sculptures, so so good.

Post comment

Hjulskift

13 Comments | Post comment

Wow kroppen min er helt mørbanka etter et tredagers maraton med rave på lørdag, takmaling på søndag og fotoopptak for boka hele dagen i går. Men det har vært gøy og blir så fint og jeg føler meg ekte glad for første gang i år typ?

Ellers fortsetter jeg å lese to bøker i måneden, og februars første bok ble Hjulskift av Vigdig Hjorth. Som alltid når jeg leser bøkene hennes synker jeg inn i dem og leser dem i ett jafs med stor glede. Denne handler om en akademikerdame i 40-årene som innleder et slags forhold til en bilselger fra Skien, og reflekterer rundt temaer som maktforhold og klasse- og kulturmessige ulikheter. Bilselgeren og akademikeren møtes tilfeldig på Notodden Bluesfestival og blir snart klar over at det er lett for dem å henge sammen, at de har god seksuell kjemi, men hun kan jo ikke være sammen med en bilselger, og tviholder på at de bare har en «relasjon». Likevel kjører de fram og tilbake mellom Oslo og Skien for å besøke hverandre, møter hverandres barn, opptrer i sosiale settinger. Og det går jo egentlig fint?

Parallelt med forholdet har hun fått stipend for å skrive bok om en glemt, kvinnelig forfatter, samtidig som hun er lei av sitt eget miljø, av intellektuelle middagsselskaper med det samme bondebordet med umake stoler rundt (check), viner smuglet med fra ferie i Italia og hagefester i Ullevål hageby. Det beste med boka er hvordan hun avkler de ulike kulturelle klassene, og skriver ting som føles sanne: «Det ligger en stor frihet i ikke å være for opptatt av renslighet, ryddighet, og en stor selvtillit som forutsetning. Klasseforskjellen finnes ikke i økonomien, men i stilen, i smaken.» Jeg kan ikke la være å tenke på Fotballfrue, som selvsagt tjener mye mer enn meg, men likevel; jeg kan bleke håret trashy blondt og ta bilder av uoppredde senger og estetisere rotete overflater, mens Caroline Berg Eriksen redigerer sofaputene så de ser perfekte ut og må forsvare seg mot lesere når håndverkerne som jobber på det nye huset hennes har glemt å beise gulvet under listene. Det er jo litt absurd.

Men biler kan også estetiseres, for eksempel av Bertolt Brecht:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Post comment