Archives: Culture

Historie om et ekteskap

Geir Gulliksens siste roman, Historie om et ekteskap, har vært på lista mi en stund, men den har liksom alltid vært opptatt på biblioteket og tiden har gått men plutselig fikk jeg en sms fra Deichman om at jeg kunne hente den. Jeg var nesten redd for å lese den, men så gjorde jeg det likevel, fort fort for å få det overstått.

I Historie om et ekteskap forsøker jeget, den forlatte mannen, å rekonstruere den siste tiden før skilsmissen, sett gjennom konas øyne. Hva var det egentlig som skjedde, hvordan opplevde hun det? De har vært sammen i 20 år, har to barn, fant hverandre da begge var i andre forhold som de forlot brutalt og uten å se seg tilbake, og for å gjøre opp for det har de måttet gjøre sitt eget forhold til noe helt spesielt. Være hverandres eneste, nærmeste, være grenseløse og frie.

«En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem jeg var». Boka utforsker det hårfine skillet mellom kjærlighetens suksess og oppløsning på en famlende, undersøkende måte. Det er vanskelig å skrive om det, fordi det så fort blir klisjefylt, men sånn er det når man leser denne boka eller opplever det i virkeligheten, at man kjenner på kroppen at klisjeene er sanne. Jo mer man lærer om kjærlighet, jo mer av et mysterium fremstår den som. Den er der, og så plutselig ikke, og man skjønner ikke lenger hva den besto av. Som å prøve å relatere til sult når man er stappmett.

Jeg vet at jeg ikke har kommet på dette selv, men husker heller ikke hvor jeg har det fra; men det Tolstoj skrev i Anna Karenina, at «alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte», det stemmer jo ikke. Når kjærligheten man trodde var unik forsvinner er et bare et vanlig brudd, en skilsmisse som alle andres, en statistikk. Og av samme grunn ble jeg nesten irritert etter å ha lest den ut, fordi jeg forventet meg en eksepsjonel forklaring på hva som skjedde, men så var det like enkelt som alltid, at én forelsker seg i noen andre og så er det slutt. Det minner meg om da jeg leste Eneste av Silje Aanes Fagerlund, men jeg ble likevel mer engasjert av Gulliksens historie. Det er bare å sette seg opp på venteliste på biblioteket.

Post comment

Reklame: I samarbeid med Munchmuseet



Denne søndagen har vi utypisk nok tilbragt i Bjørvika; Oslos kaldeste og minst trivelige område, med noen gullkorn å finne hvis man leter godt.


Ett av dem er Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, som i tiden fram til det nye Munchmuseet åpner i 2020 huser utstillinger med utgangspunkt i Stenersensamlingen.


I går åpnet utstillingen Zooid av den unge, svenske kunstneren Ragna Bley, som er bosatt i Oslo. Bley er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og Royal College of Art i London, og har fått internasjonal anerkjennelse for sine arbeider, senest med separatutstilling på galleriet Hester i New York i 2016. Zooid består av over tre meter høye malerier malt på seilduk, samt bitte små bronseskulpturer. Alle verkene er laget spesielt til utstillingen.


Vegger og gult er malt skinnende hvite, hvilket binder skulpturene og maleriene sammen.


Bley er inspirert av naturvitenskap, science-fiction-litteratur og bio-politikk. Zooid betegner et dyr eller en organisme som er en del av en større koloni, slik som alger eller koraller. Hun har malt rett på seilduken, uten grunning, noe som får malingen til å sive gjennom stoffet og spre seg organisk.


De små bronseskulpturene på gulvet fremstår nesten som små organismer, med former som går igjen i maleriene.


Sjukt mye fint å se på, motivene svever liksom mellom det abstrakte og figurative, med former som ligner naturfenomener.



Min favoritt!


Anbefaler helhjerta å sjekke det ut. Utstillingen er åpen onsdag til søndag, fra 11.00/12.00 til 17.00, frem til 21. mai. Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ligger i Dronning Eufemias gate 34.

→ Went to see the exhibition Zooid by Ragna Bley at Kunsthall Oslo today. Great big paintings and teeny tiny bronze sculptures, so so good.

Post comment

Hjulskift

13 Comments | Post comment

Wow kroppen min er helt mørbanka etter et tredagers maraton med rave på lørdag, takmaling på søndag og fotoopptak for boka hele dagen i går. Men det har vært gøy og blir så fint og jeg føler meg ekte glad for første gang i år typ?

Ellers fortsetter jeg å lese to bøker i måneden, og februars første bok ble Hjulskift av Vigdig Hjorth. Som alltid når jeg leser bøkene hennes synker jeg inn i dem og leser dem i ett jafs med stor glede. Denne handler om en akademikerdame i 40-årene som innleder et slags forhold til en bilselger fra Skien, og reflekterer rundt temaer som maktforhold og klasse- og kulturmessige ulikheter. Bilselgeren og akademikeren møtes tilfeldig på Notodden Bluesfestival og blir snart klar over at det er lett for dem å henge sammen, at de har god seksuell kjemi, men hun kan jo ikke være sammen med en bilselger, og tviholder på at de bare har en «relasjon». Likevel kjører de fram og tilbake mellom Oslo og Skien for å besøke hverandre, møter hverandres barn, opptrer i sosiale settinger. Og det går jo egentlig fint?

Parallelt med forholdet har hun fått stipend for å skrive bok om en glemt, kvinnelig forfatter, samtidig som hun er lei av sitt eget miljø, av intellektuelle middagsselskaper med det samme bondebordet med umake stoler rundt (check), viner smuglet med fra ferie i Italia og hagefester i Ullevål hageby. Det beste med boka er hvordan hun avkler de ulike kulturelle klassene, og skriver ting som føles sanne: «Det ligger en stor frihet i ikke å være for opptatt av renslighet, ryddighet, og en stor selvtillit som forutsetning. Klasseforskjellen finnes ikke i økonomien, men i stilen, i smaken.» Jeg kan ikke la være å tenke på Fotballfrue, som selvsagt tjener mye mer enn meg, men likevel; jeg kan bleke håret trashy blondt og ta bilder av uoppredde senger og estetisere rotete overflater, mens Caroline Berg Eriksen redigerer sofaputene så de ser perfekte ut og må forsvare seg mot lesere når håndverkerne som jobber på det nye huset hennes har glemt å beise gulvet under listene. Det er jo litt absurd.

Men biler kan også estetiseres, for eksempel av Bertolt Brecht:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Post comment

Reklame


Tredje og siste innlegg for Munchmuseet, og nå har vi kommet til selve utstillingen. Jeg har sett den to ganger nå, én gang sammen med Mieke Bal før den var helt klar, og en gang alene etter åpning med god tid til å se på alt. Kjetil Røed kalte det den beste Munch-utstillingen han har sett i Aftenposten, og jeg er tilbøyelig til å si meg enig.

Det første rommet er viet til det cinematiske. Mieke Bal er opptatt av hvordan både Flauberts tekst og Munchs maleri har kvaliteter som nikker mot film; måten han kutter motivet på, hvordan figurene lener seg mot betrakteren, ut av bildet.


Og hvordan han malte tomme motiver. Liker disse så godt.


Hvert rom har en tittel som representerer tematikken i rommet, men ingen forklarende tekst. Det er på mange måter en sansende utstilling, der alt man trenger å vite ligger i selve verkene og måten de kommuniserer med hverandre.


Fantasi-rommet utforsker Emma & Edvards fantasier over det annet kjønn. Med Edvard menes ikke Edvard Munch selv, men mannsskikkelsen han maner fram i bildene sine, på samme måte som Emma er Flauberts gestaltning av seg selv (Emma Bovary, c’est moi, som han sa). På to skjermer som vender mot hverandre vises henholdsvis Emma og legen Charles’ fantasier om hverandre.


Mange av bildene henger lavt, med benker foran så man kan sette seg ned og ta seg god tid. Her henger noen av Munchs forestillinger om kvinner, som enten er dydige og pent kledde, eller nakne, forlokkende og agressive. Se etter hun med hår som ligner en slange hvis du er her!


Så og si alle Munchs fremstillinger av par preges av en kjølig aura av ensomhet; de er malt adskilt, uten kommunikasjon, eller med fortvilte, mislykkede forsøk. Det blir veldig tydelig i denne utstillingen. Her er ulike versjoner av De ensomme.


Bohemens bryllup speiler bryllupscenen i Madame B perfekt, som en stiv, ulykkelig anledning.



Dette lille hjørnet med sosiale fremstillinger er blant mine favoritter, egentlig mest på grunn av det estetiske. Mieke Bal påpekte hvordan det ser ut som stolen til Edvard brenner i bildet øverst til venstre. Og det gjør det jo? Ifølge henne var det Munchs måte å påpeke at det er et maleri, ikke virkelighet, det er ikke flammer, men maling.



Den dystre stemningen blir stadig mer påtakelig jo lenger inn i utstillingen man kommer. Videoverket og Munchs malerier utfyller hverandre og snakker nærmest sammen, og gjør at jeg ser ting hos Munch jeg aldri har lagt merke til før, men som plutselig virker åpenbare.

Jeg tror det mest gripende med det hele er at alt er så gjenkjennelig. Helt sist henger dette, Løsrivelse fra 1896: nærmest gjennomsiktige strøk der lerretet skinner gjennom, den røde hånda, en kvinne, om man kan kalle det det, som flyter ansiktsløs rundt som en del av landskapet. Eller forresten, det stemmer ikke; helt sist henger et speil.

Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid er åpen hver dag fram til 17. april.

→ In part three of my collab with The Munch Museum I guide you through the exhibition itself. Edvard refers to the male character Munch conjure through his paintings, like Flaubert did with Emma Bovary through his writing. Each room has a theme or title to put the works in a context, which helps the viewer to see the videos and the paintings in relation to each other. It soon becomes apparent that Munch’s works almost entirely depicts people who are lonely and in despair, even if there are more people in the frame. Emma & Edvard: Love in the age of loneliness is up every day until April 17th.

Post comment

Reklame


Så var det onsdag og vi har kommet til del to i samarbeidet med Munchmuseet, som skal handle om den moderne Emma B og hennes skaper, Mieke!!! Bal!!! Denne geniale, nederlandske personen er kanskje kjent for dere humaniora-studenter fra før; hun har publisert bøker og artikler i fem tiår, over temaer som spenner fra bibelsk og klassisk antikk, via barokken, til samtidskunst, narrativ teori og kulturanalyse. Blant annet. I tillegg til kritiker og kurator er hun også videokunstner, og sammen med den britiske kunstneren Michelle Williams Gamaker har hun laget to filmer; A Long History of Madness fra 2011, og Madame B, som kom i 2014 og nå stilles ut på Munchmuseet.


Madame B tar Emma Bovary til samtiden, og finnes både som langfilm og en samling videoinstallasjoner. Sistnevnte er nå strødd rundt i salene på Tøyen i åtte sekvenser, der vi møter Emma som får sin utdannelse, fantaserer fram en mann, gifter seg med ham, oppdager at han ikke svarer til forventningene og søker trøst for kjedsomheten på ulike måter til fantasiene kræsjer i realitenes harde vegg.


Intensjonen til de to kunstnerne var å lage et verk man både kan oppleve subjektivt og identifisere seg med, og betrakte kritisk. Mange av scenene er kleine, stive og ukomfortable, iblant komiske, og de har gjort et poeng av at skuespillerne er alminnelige og middelaldrende, kostymene ufikse og lite spektakulære. Klisjeene, stusseligheten, Emma som spiser konfekt med rynkede bryn mens hun ser amerikanske talkshow på dagtid gjør det lett for oss å se på med kritikkbrillene på, samtidig som ensomheten til Madame B iblant lyser gjennom skjermen på en hjerteskjærende måte.


Sekvensene er fulle av små komiske grep, som at ingen av rollefigurene snakker samme språk; noen snakker spansk, andre nederlandsk, elskeren snakker klisjefylt nok fransk, presten svensk. Det understreker karakterenes isolasjon og mangel på kommunikasjon på en overraskende diskret måte. Dessuten spilles Emmas ektemann og elsker av samme mann; som om det ikke egentlig spiller noen rolle hvem de er, de repsesenterer bare projeksjoner av Emmas fantasier.


For Mieke Bal handler Madame B om det hun kaller sosial økonomi; hvordan vi fyller forventninger om menneskelige relasjoner med materialisme. Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i hvordan bryllup handler mye om ting; man skal ha kjole, man skal ha ringer, man skal spise kake og ha en fin dyr fest. For Emma tar det over tilværelsen, og når hun til slutt blir konfrontert av ektemannen med kredittkortregninger går hun under. I motsetning til boka har videoverket fire slutter; konkurs, skilsmisse, mentalt sammenbrudd og død. Madame Bovary er 160 år gammel, men har egentlig noe forandret seg? Ikke egentlig, ifølge Mieke Bal.

→ Part two of my collaboration with The Munch Museum and today’s post is about the modern day Emma B and her creator, Mieke Bal. This legendary dutch person might be familiar to some of you, as she has been publishing books and articles for five decades, on themes ranging from biblical and classical antiquity, via baroque art to contemporary culture and narrative theory. To name a few. She’s also a video artist, and together with british Michelle Williams Gamaker she’s made two huge video works: A Long History of Madness from 2011 and Madame B, which is now exhibited at the Munch Museum. The eight sequences take Emma into the present, but her troubles are all the same. The artist’s intentions was to make a work you could both view subjectively and critically. The actors are plain and the costumes unspectacular, and the scenes are all awkward and full of cliches. At the same time Emma’s loneliness pierces through the screen in a heartbreaking way. Bal is particularly concerned with what she calls «social economy»; how we fill the expectations of social relations with materialism. I have to admit I recognize the feeling of weddings being much about things; you need a ring and a dress and they should be nice and expensive and then you need the big fancy party and have the huge cake. Madame Bovary was written 160 years ago, but have things really changed? Bal’s work suggests not.

Post comment

Reklame

Hei og velkommen til Munch-uka! I samarbeid med Munchmuseet skal jeg gi dere en grundig introduksjon til utstillingen Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid som åpnet i helgen, der Munchs kunst er utstilt sammen med videoverket Madame B av Mieke Bal og Michelle Williams Gamaker. Videoverket er basert på Flauberts roman Madame Bovary, og i dag skal det handle om den.

Madame Bovary, den såkalt første moderne romanen, handler om Emma, en ung landsbykvinne som lengter etter at livet skal begynne. Hun drømmer seg bort i bøker som gir henne forestillinger om et liv i luksus og romatikk, og når Charles Bovary, en tilsynelatende vellykket lege, viser interesse for henne, tror hun fantasiene er i ferd med å oppfylles, og gifter seg med ham. Men når det viser seg at han kun er en kjedelig landsbylege, og livet blir et helt annet enn hun trodde, begynner hun å drømme seg ut av ekteskapet. Hun søker trøst i først én elsker og så en til, men når illusjonene om et nytt liv med sin nye kjærlighet brister tyr hun til storstilt kreditthandel av luksusvarer for å forlenge sine egne illusjoner. Når Emmas forbruk har ruinert hele familien ser hun ingen annen utvei enn å svelge en god dose arsenikk.

Da boka kom ut i 1856-57 (som føljetong i en avis) ble den stilt for retten for usedelighet, frikjent og dermed en massiv bestselger. Siden har boka blitt stående som selve modellen for moderne realisme i litteraturen. I dag er vi vant med at litteraturen skildrer hverdagen, men på Flauberts tid besto romanlitteraturen av eventyr, ridderromaner og religiøse skildringer av menneskesjelen. Madame Bovary derimot beskriver borgerskapet i all sin stusselighet og provinslivets langsomme rutine; det som skjer etter den lykkelige slutten, etter bryllupet. A. S. Byatt skriver i sitt innledende essay til romanen: «Det finnes ingen mer storslagen studie av kjedsomhet enn Madame Bovary – som ikke desto mindre aldri er kjedsommelig (…)».

Romanen er fremdeles aktuell, både i sin kritikk av kapitalismen, og sitt (pre)feministiske anslag. Flaubert skildring av Emma er brutal idet den ikke akkurat innbyr til gjenkjennelse og medfølelse, men hun fremstår likevel som et offer for sine omgivelser. Hvordan man som kvinne ikke fant noen vei ut av ekteskapets strenge rammer, annet enn døden.

Mieke Bal er opptatt av Emmas ensomhet, at hun er så fundamentalt ensom i en konstellasjon som er ment å fremme tosomhet og fellesskap. Ekteskap. Familie. Hun skriver i boken som kommer ut i forbindelse med utstillingen at Emma ser på verden sidelengs, uten å helt engasjere seg i den eller menneskene i den. I steden fantaserer hun om et storbyliv i Paris som kun eksisterer i hennes hode, og uten noen ekte utveksling med andre mennesker ender hun opp grunnleggende ensom. Måten Flaubert beskriver Emmas tanker på er helt spesiell, påpeker Bal videre; istedenfor å bruke vanlige metaforer, lar han Emma leve ut sammenligningene, og smelter dermed sammen handlingen og språket. Emma opptrer språklig, så og si, og som leser blir vi bevisst at det er litteratur vi leser, ikke liv. Som om Flaubert advarer oss mot å gjøre samme feil som Emma, nemlig å tro at bøker inneholder en form for sannhet. Hva kan vel være mer moderne?

«Cinematic» er ordet Bal bruker om Flauberts skrivestil. Det inspirerte henne til å lage videoverket som tar Emma inn i samtiden, men det skal jeg skrive mer om på onsdag.

→ Welcome to Munch week! In collaboration with The Munch Museum I will dedicate this week to giving you an introduction to their latest exhibition, Emma & Edvart: Love in the time of loneliness. The exhibition is a constellation of Munch’s art and the video work Madame B by Mieke Bal and Michelle Williams Gamaker, which again is based upon Flaubert’s novel Madame Bovary. Often referred to as the first modern novel, Madame Bovary tells the story of Emma, who longs for a life in romance and luxury, and ends up in an unhappy marriage with Charles Bovary. After trying to escape her boredom by taking lovers and buying luxury goods until her familiy is ruined, she sees no other option than to kill herself. Both a critique on capitalism and a pre-feminist description of women’s narrow options in life, the novel is still relevant. Mieke Bal is concerned with how Emma refuses to look directly at the world, but instead glances at it sideways, and how it makes her utterly lonely. She calles Flaubert’s writing «cinematic», which inspired her to make the video work which takes Emma to the present time. More on that on wednesday!

Post comment

I samarbeid med Munchmuseet




På lørdag åpner Emma & Edvard: Kjærlighet i ensomhetens tid på Munchmuset. Jeg var der i går og fikk en liten gjennomgang av den ikke helt ferdig hengte utstillingen sammen med kunstner og kunstteoretiker Mieke Bal, som har kuratert det hele og dessuten er 100 % rå. Emma & Edvard er en sammenstilling av Munchs kunst og videoverket Madame B av Bal og Michelle Williams Gamaker, som igjen er basert på Madame Bovary, Flauberts skandaleroman fra 1856.

Det var veldig inspirerende å høre Mieke Bal fortelle om verkene hun har valgt, og snakke om alt fra filmatisk maleri til kvinnerollen i verkene. Men mer om det neste uke; da blir det nemlig Munch-uke her på bloggen, i samarbeid med Munchmuseet. Jeg gleder meg til å se den ferdige utstillingen, virkelig sette meg ned å ta inn alt, og gi dere en god innføring før dere eventuelt ser den. Det er nemlig mye å få med seg.

→ Visiting the Munch museum to see the new exhibition Emma & Edvard getting mounted, together with curator and artist Mieke Bal. Wow what a woman. More on that next week, when I’m doing a week long collaboration with The Munch Museum to really dig into the material of this exhibition.

Post comment

_mg_0012-1

Som et lite nyttårsforsett skal jeg prøve å lese to bøker i måneden fremover (overkommelige mål er tingen). I juleferien begynte jeg på Linn Ullmanns De urolige, der hun skriver om somrene med faren og oppveksten med moren og farens død og alt der i mellom. Jeg liker Linn Ullmann, hun har noe snodig og sjelvent over seg når hun intervjues på tv, men i tekst er hun så klar, direkte, vittig og velformulert.

I De urolige – en tittel som refererer til Pesoas Uroens bok – beveger Ullmann seg mellom virkelighet og diktning, fortid og nåtid, og bryter ut av romansjangeren. Utgangspunktet for boka var seks lydopptak med samtaler mellom henne og faren, som de skulle bruke til å sammen skrive en bok om å bli gammel. Men før de kom ordentlig i gang var han allerede i ferd med å forsvinne, hun skriver at når folk spurte hva faren hennes drev med de siste årene ville hun svare «han sitter og dør». Å bli gammel er et arbeid, å dø tar lang tid. Livet lener seg mot døden, døden lener seg mot livet. Og så til slutt var han ferdig med å dø, eller ferdig med å leve, og datteren la bort lydopptakene, flau eller skuffet over at kvaliteten ble så dårlig, over at hun ikke hadde sjekket det før hun begynte å spille inn, og det gikk mange år før hun tilfeldigvis kom over den igjen. Og skrev en bok likevel, ikke om å bli gammel, men om å huske. Hun skriver: «Å huske er å se seg rundt, igjen og igjen, like forbauset hver gang.» Hun husker talemåter, plagg, kjærester. Hvordan det var henne og faren, henne og moren, men aldri alle tre sammen. Og avmystifiserer nådeløst sine berømte foreldre.

Det jeg liker best er hvordan hun hopper sømløst mellom ulike fortellinger, ulike tider, første- og tredjeperson, og til sammen bygger en følelse av liv; barndom, alderdom, kjærlighet. Alle historiene, små og store, snodige og vittige.

→ I don’t exactly have new years resolutions, but I do like to take some time to contemplate what I would like to do more in the near future when entering a new year. One of my little goals is to read two books a month. Realistic goals is key. Started off with this one by Linn Ullmann, not translated, but hella good.

Post comment

_mg_0005-4

_mg_0006-4

_mg_0008-4

_mg_0010-4

_mg_0016-4

_mg_0021-4

I går var med Anne Valeur og Emma som driver Studio Bazar og tok bilder i Vigeland-museet. Jeg har stort sett takket pent nei til modelloppdrag de siste åra, men visse konstellasjoner synes jeg er gøy å være med på. Gled rundt barbeint i myke plagg i jordtoner og kjente hvordan yoga og ballettkurs har gitt meg kroppskontroll jeg ikke hadde før. Vigeland-museet må være Oslos fineste, ned til hver eneste list og gulvflis, for ikke å snakke om gipsoriginalene og den nyklassisistiske arkitekturen. (Dessuten: mye bra fargeinspirasjon.) Nesten hele Gustav Vigelands kunstnerskap finnes her; 1 600 skulpturer, 12 000 tegninger og 400 tresnitt. Fint sted å henge i romjula feks.

→ Spent some time at one of Oslo’s most beautiful museums yesterday, The Vigeland museum.

Post comment

_mg_0066-1 _mg_0070-1 _mg_0081-1 _mg_0082-1 _mg_0083-1 _mg_0095-1 _mg_0103-1 _mg_0109-1

På lørdag feiret Tableau sitt nye, glansede nummer med utstilling på Gym Ila kuratert av Maria Brinch. Megachill å henge rundt barbeint på turnmatter, kikke på klær og kunst og drikke litt vin og henge med venner. Føltes litt som å gå i voksenbarnehage. Utstillingen sto bare den dagen, men Tableau kan kjøpes på F5, SVEAN og YME.

Post comment