Archives: Culture

Reklame


På tirsdag hadde jeg invitert en gjeng til Munchmuseet for å spise frokost og se den nye utstillingen, Mellom klokken og sengen, som åpnet denne uka.


De hadde dekket på så fint i kaféen, med croissanter og boller og kaffe og eplemost.



Først spiste vi.


Så tok Tove som jobber med formidling på museet oss med inn i utstillingen. Mellom klokken og sengen har fokus på Munch som maler, og inkluderer mange av mine egne favoritter. Her er tittelmaleriet, det siste selvportrettet Munch malte.


Så mye fint. Det er ingen kronologi eller historiefortelling i utstillingen, man står helt fritt til å gå rundt som man vil, stoppe opp ved noe og bare gå forbi annet.


Dessuten er det ingen informasjon om tittel eller årstall ved bildene, for å oppfordre publikum til å bare se på maleriene og tolke dem som man vil selv, ikke henge seg opp i hva «kunstneren har ment» eller lignende. Det kan jeg like.



Snøhetta har laget noen digge sitteinnretninger så man virkelig kan slå seg ned og nyte kunsten fred og ro.


Jepp.



Masse fint å se på! Utstillingen står fram til september og du kan lese mer om den her.



Etterpå satt vi i sola og glemte tiden og nå er det sommer og det holder på å klikke for meg.

Post comment

Reklame

Jeg er veldig glad for å fortsette samarbeidet med Munchmuseet i 2018. I forbindelse med åpningen av utstillingen Mellom klokken og sengen, som fordyper seg i Munchs malerier, får jeg invitere venner og lesere til frokost og omvisning neste uke. Vi blir de aller første som får se utstillingen, med tid til å nyte dagens beste måltid, lære mer om Munch som maler og bli vist rundt i utstillingen i fred og ro. Tror det blir skikkelig hyggelig!

Mellom klokken og sengen har allerede vært vist på på SF Moma i San Francisco og på The Met i New York, med stor suksess. Utstillingen viser mange av Munchs ubestridte mesterverk, og er en unik mulighet til å fordype seg i Munch som den enestående maleren han var.

Utstilingen åpner 10. mai, men vi får se den et par dager tidligere. Har du lyst til å være med? Jeg trekker tre stykker som får ta med seg en venn hver, bare legg igjen en kommentar på dette innlegget (du må være tilgjengelig på formiddagen den 8. mai). Vinnere trekkes på fredag. Lykke til!

Post comment

«Jag lever bara för att jag inte är död og det är inte så bara.»

Mitt første møte med Tone Schunnesson var gjennom teksten Fillersfeminism som hun skrev for det sveske tidsskriftet BANG i begynnelsen av 2017. Fy faen så jævlig smart hun er, tenkte jeg. Helvete så bra hun skriver. Siden har jeg fulgt arbeidet hennes, men først nå har jeg lest romanen hun utga i 2016. Tripprapporter er en feberaktig fortelling fra innsiden av hodet til en kvinne jeg antar er i 20-årene, som drar til hetedirrende Thailand for å komme seg bort fra alle hun elsker eller alle som elsker henne eller bare for å kunne drikke og ta drugs i fred.

«Det här är min berättelse om mig själv, men också en berättelse om hur det skulle kunna vara eller hur det kommer att bli. Jag kan inte återvända dit jag kom ifrån men jag kan tända ett ljus i en katedral i Barcelona för de kvarlämnade eller skriva ner deras namn på lappar och lämna de bönerna till människor med större insikt än vad jag har att meditera över i templet Wat Saket. Jag kan skriva Andreas på hundra lappar eller fler, viska namnet i natten, rita hans ansikte med fingrarna i lakanet och ändå kommer vi aldrig träffas igen, jag menar jag svarar ändå aldrig när han ropar.»

Boka er nærmest plotløs, heller en strøm av minner og refleksjoner, fra en ikke helt konvensjonelt lykkelig barndom, fra andre byer, fra andre senger, Berlin Barcelona Bangkok. Mennesker hun har kjent, penger hun har stjålet (ofte), dop hun har tatt (mye). Egenkjærlighet og selvforakt aldri langt unna hverandre. Det er vanskelig å få tak i hva som er nå og hva som er da og hva som er tanker om da nå, men det spiller heller ingen rolle.

«Kvällarna i Stockholm, Berlin, Barcelona kvällarna i Tokyo, Bangkok, Malmö
nätterna i en pool på baksidan av ett hotell i Phuket.
Kvällar med ladd uppblandat med tjack, ipren, hårspray
när vi snortar från en tallirk och ser varandra längst in i jävla ögonen og säger
«Jag tycker så jävla mkt om dig»
«Jag tycker så jävla jävla mkt om dig»
Det er livet och det var det livet jag väntade på.
Det andra livet är ingenting för mig, det fastnar inte här.»

Sunkig er et flott svensk ord, jeg kommer ikke på noen god norsk oversettelse, men noe av storheten i Tripprapporter ligger i kontrasten mellom det sunkige i det som beskrives, og det poetiske i språket det beskrives med. Jeg elsker den fordi den minner meg om friheten i litteraturen, at man kan skrive om en ung kvinne som drar til Thailand og tar masse drugs, verdens minst interessante, klisjefylte situasjon, og at det likevel kan bli fantastisk, for det er ikke hva man skriver om som betyr noe, det er hvordan man skriver det.

«Jag åldras varja dag, men viktigare, jeg åldras varje år. Mitt ingenting blir snart inte längre sprakande, lovande, och vilken befrielse det kommer vara, inte längre ouppfyld potentiala med lovande utsikter, alltid forstått med bakgrund av fast hud på baksidan av låret. Istället ska det vara såhär, något annat, min ensamhet, andras idé om mitt misslyckande, här kan ingen nå mig.»

Lån den på et bibliotek nær deg så fort som mulig.

Post comment

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Lina Wolffs augustprisvinnende bok De polyglotte elskerne, som ganske nylig kom på norsk, men det var først da jeg kom over et intervju med henne under research til en tekst at jeg fikk ut fingern. Boka er delt i tre deler, fortalt av hver sin karakter, som flettes gradvis inn i hverandre og danner en sirkel. Den var ganske annerledes enn jeg hadde forventet, uten at jeg vet helt hva jeg hadde forventet.

Boka går gjennom en snål klassereise; fra Ellinor, en bygdedame fra ukultivert arbeiderklasse, via Max, Stockholms-kulturelite, til Luctrezia, som er vaskeekte italiensk adel, men har mistet hele formuen. En dame jeg møtte på en kafe fortalte at hun ikke syntes den levde opp til forventningene, men at hun likte siste del best, jeg synes første del er klart mest interessant. Den fortelles av Ellinor, 36, som søker en øm, men ikke for øm mann, og ender opp i skjærgårdshuset til en litteraturkritiker hun møter på internett som behandler henne vekselvis bra og veldig dårlig, og hvordan hun finner sine egne måter å hevde seg på, å ta igjen.

I intervjuet jeg fant snakker Wolff om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom det seksuelle og åndelige, at #metoo kanskje er et tegn på at vi har overseksualisert blikket vårt på bekostning av noe annet. Et gjennomgående tema i boka er maktkamp og seksualitet i forholdet mellom menn og kvinner, og det noe litt ynkelige ved det. Det jeg ikke hadde forventet ligger kanskje i at det er en så klassisk roman, med omhyggelig historiefortelling og karakterbygging og et plot som gradvis og hemmelighetsfullt utfolder seg. Det føles liksom litt gammeldags, men med et moderne blikk på kjønn og seksualitet som gjør den veldig lesverd.

Post comment

Det tok meg litt tid å lese gjennom Joan Didions berømte essaysamling Slouching Towards Bethlehem. Siden jeg tok dette bildet har lyset blitt varmere, klarere, mindre dunkelt. Det er da noe. Tenker også på hvor stor betydning havregrøten har i livet mitt, og hvordan den forandrer seg med sesongene. Om vinteren spiser jeg den med appelsin, gresskarkjerner og banan. Om sommeren bær. Til høsten epler.

Tekstene i boka er skrevet mellom 1965 og 1967, og er delt i tre løselig tematiske deler. Første del heter «Life styles in the golden land» og inneholder ulike beretninger fra California, fra drapssaker til snodige eiendommer til tittelessayet om hippiebevegelsen i Haight-Ashbury i San Fransisco. Det er en verden av støv og hete og pasteller, og jeg måtte tvinge meg gjennom en del av dem. Del to har den selvforklarende tittelen «Personals» og er, synes jeg, mye mer interessante. Siste del, «Seven places of the mind» består av syv fine små portretter av ulike steder, som ofte hos Didion med et tydelig personlig preg.

En av mine favoritter var «Goodbye to all that» der hun skriver om å forlate New York. Om å flytte dit som 20åring, hvordan hun aldri kjøpte møbler fordi hun bare skulle bli noen måneder til, men endte opp med å bli i åtte år. Om å gå på fester og møte de samme folka igjen og igjen og gå hjem i grålysningen, sove et par timer og gå på jobb. Om hvordan følelsen av at alt er mulig, at hva som helst venter rundt neste gatehjørne – «I could stay up all night and make mistakes, and none of it would count» – gradvis ble erstattet av en følelse av at ting har konsekvenser likevel, alle forventninger kommer ikke til å bli innfridd. Selv befinner jeg meg fremdeles et sted midt i mellom tror jeg.

Først og fremst synes jeg det er deilig å kunne få henge i Joan Didions verden, se ting med hennes blikk, følge observasjonene hennes som er skarpe som istappene som har vokst jevnt de siste månedene utenfor vinduet mitt. I «On keeping a notebook» skriver hun: «(…) not only have I always had trouble distinguishing between what happened and what might have happened, but I remain unconvinced that the distinction, for my purposes, matters.» Så befriende.

Post comment

Reklame


I dag lanserer denne luringen poesipodcast med Storytel! Diktshots med Alexander Fallo er en lettbeint podcast om poesi og popkultur, som i fem episoder bringer sammen én poet og én artist for å prate om skriving. Jeg tvang ham ned på en stol ute i kulda for å fortelle mer.

– I Diktshots snakker jeg med både poeter og låtskrivere om faget, på min måte; slentrende og med mange sidestikkere og omveier, forteller han.
– Tanken er at de to gjestene har et likhetspunkt som blir interessant, og det har jeg en god magefølelse på at vi har fått til. Det har blitt samtaler rundt tekster og hvordan man jobber, og alle episodene er litt forskjellige. I første episode for eksempel, med Ando Woltman og Endre Ruset, snakker vi om språket i kunsten, enten det er i sang eller poesi, og at det er grenseløst på en annen måte enn i virkeligheten. Jeg føler at min rolle er å være Fredrik Skavlan, litt dum liksom. Det synes jeg er litt fint når man snakker om litteratur, at det ikke blir helt P2.


Andre gjester inkluderer Maia Kjeldset Siverts (som er sjukt morsom), Fredrik Høyer og Linni, Tobias Nordbø og Morten Jørgensen – som skrev Norges første bandroman på 80-tallet – samt Emilie Christensen og Sondre H. Bjørgum.

– Hvorfor er poesi og popkultur en så bra kombo?

– Jeg mener jo at en del poesi har en selvfølgelig plass i populærkulturen. Jeg vil få det smale ut til folket eller kidsa eller hem som helst, og tar på meg en rolle som en slags formidler, en av mange kanskje, som driver med det i 2018. Poesi er jo veldig populært nå, det er det nok mange grunner til. All poesi er ikke for alle, men noe poesi er for alle og jeg tror poesi er viktig. Jeg tror å lese er viktig. På ekte. Å åpne opp for dette ser jeg på som en viktig oppgave. Jeg er kanskje en motvekt til det innadvendte poesimiljøet, som jeg jo har stor respekt for, men jeg er bare ikke sånn. Jeg har vært opptatt av litteratur og poesi i mange år og er på en måte autodidakt på dette feltet. I tillegg vil jeg være som Tore Renberg i 1998 med Leseforeningen på NRK, bare at dette er en podkast. TV kommer senere. Målet er et eget program på NRK. Det kan du sitere meg på. Haha.


Mens vi venter på TVserien kan du høre Diktshots på Storytel – og få gratis abonnement i 30 dager her!

Post comment


Denne uka åpna nordens første utstilling med Lizzie Fitch og Ryan Trecartin på Astrup Fearnley-museet. Kunstnerduoen møttes på Rhode Island School of Design i 2001 og har jobba sammen siden. De har stilt ut på MoMA PS1, Venezia-biennalen og Whitney-biennalen for å nevne noe, og i 2016 gjorde de Kendall Jenner og Gigi Hadid om til to snille kjæledyr for W magazines kunstnummer, blant annet i en utrolig lol video dere kan se her.


Utstillingen blander skulptur, lyd og video i kunstnernes karakteristiske koko estetikk. Hovedrommet er gjort om til en skulpturhage, med teppelagte gulv, lunere veggfarger og oppbygde partier. Det minnet meg litt om å trå inn i Tori Wrånes’ suksessutstilling Hot Pocket på Samtidsmuseet i fjor, om enn ikke like huleaktig.


Skulpturene er satt sammen av et sammensurium av popkulturelle referanser, rusk og rask, natur og kultur, og tematiserer hvordan identitet endres og oppløses i en digital medievirkelighet.


Denne heter The Traveling Blonde Monster.


«Her skal det tas detaljbilder» tenkte jeg da jeg gikk rundt, ikke alle utstillinger lar seg overføre så bra til blogginnlegg bildemessig, men denne derimot. Et perfekt blogginnlegg skal få leseren til å ville gå og se utstillingen, tenker jeg, sant dere bare vil se mer?


Det er derimot tre dager siden jeg hadde tenkt til å publisere dette innlegget, av en eller annen grunn klarer jeg ikke å få ned det jeg følte da jeg gikk rundt og kikka. Det er kanskje en sånn utstilling man bare må oppleve.


Denne heter Mango Lady og er laget av, ja, tørket mango.


Jeg anbefaler å sette seg ned og se filmene som vises i andre etasje: Plotløse, fragmentariske filmer med slitsom klipp og redigering, internettestetikk og karakterer som fremstår løsrevet fra kategorier som kjønn, etnisitet og alder. Fitch og Trecartin er opptatt av språk, og hvordan det endrer seg med medievirkeligheten vi lever i. De dårlig sminka karakterene i billige parykker hiver ut av seg skripta replikker som nesten gir mening, men ikke helt, men som man kjenner igen fra amerikansk ungdomskultur. De er like mye morsomme som skrekkete, jeg begynte å tenke på alle ganger jeg har sittet i en maksitaxi eller på nach mens folk rundt meg hyler ut tomme fraser og tenkt at alt trenger jo ikke å være meningsfullt hele tiden men at det kanskje er litt mye tomhet i livet mitt noen ganger.


Det var kanskje det jeg gikk og tenkte underveis, at dette er en utstlling som sier noe sant om samtiden, både i form og innhold. Gå og se den. Utstillingen står til 20 mai.

Post comment

Jeg vet ikke om noen av dere la merke til at jeg nesten utelukkende leste bøker om ekteskap i oppløsning i fjor, men som nevnt har jeg en tendens til å søke meg mot litteratur som speiler mitt eget liv. Det er forsåvidt sikkert både naturlig og vanlig. For noen uker siden, en dag jeg egentlig skulle gjort noe annet, slukte jeg Ellen Sofie Lauritzens Snakkes til uka, en slags feltrapport fra ett år på Tinder.

Første gang jeg lasta ned Tinder var ganske nøyaktig en måned etter at jeg ble singel, jeg var på en veldig posh middag på den svenske ambassaden og var veldig skjør og ustabil, fem timer senere sletta jeg appen igjen i panikk. Det føltes som å bli sugd inn i et sort hull av skrekkelige valgmuligheter.

En måned senere prøvde jeg igjen, og plutselig syntes jeg det var kjempegøy. Den følelsen la seg derimot ganske fort.

Laurtitzen oppdager det samme når hun laster ned appen i begynnelsen av boka, og går forventningsfullt på sine første dater. Hun har dårlige opplevelser og gode opplevelser, og møter etterhvert en hun liker på ordentlig. De møtes jevnlig noen uker, men en dag skriver han «snakkes til uka» og siden hører hun aldri fra ham. Og hun begynner å oppdage baksiden med Tinder og hva uendelige valgmuligheter gjør med oss. Det er en god gjennomgang av datingappenes kick, nederlag og konsekvenser, krydra med erfaringene til Lauritzen og vennene hennes.

Jeg har vært heldig og utelukkende møtt hyggelige, fine folk, og de fleste datene må kunne klassifiseres som vellykka. Likevel har jeg bare sett på det som en slags lek som ikke er på ekte, og det er kanskje trikset. Eller fella. Jeg sklei rett inn i en datingkultur jeg hater intenst, men like fullt bidrar til selv; hvis alle andre ghoster og bencher og holder på er det vel ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det samme.

Jeg følte meg spesielt truffet av en anekdote fra Lauritzens venninne Ingeborg: «Jeg klarer ikke opparbeide interesse for noen jeg ikke har møtt i det virkelige liv. Jeg synes ikke det å gå på date er noe gøy i utgangspunktet, så jeg sliter veldig med å motivere meg til å møte en jeg ikke vet hvem er. Hvorfor skal jeg bruke tid på deg, liksom? (…) Jeg liker ikke hva det gjør med meg som menneske. Jeg blir så fiendlig, så dømmende, føler at mitt eget syn på andre mennesker krymper.»

Det er helt surrealistisk hva slags krav man plutselig setter når man sveiper gjennom folk på den måten, samtidig som man har veldig lite å basere utvelgelsen på. I virkeligheten er det jo typ bare kjemi det handler om, et fenomen helt utilgjengelig for internett.

Sissel Gran snakker om at vi ikke er laget for å ha «alle faner oppe, alle muligheter tilgjengelige». Og dette: «Med appene risikerer man å bli valgt bort ufattelig mange ganger. Det til sammen kan svi veldig. Og så skal man liksom tåle det» og jeg føler meg som en liten dritt, som klager fordi jeg ikke blir tatt med storm annenhver uke, som tillater meg å vifte bort folk med et skuldertrekk.

Vel vel. Appen ligger der i telefonen min fremdeles, men jeg har iallefall funnet en motgift mot Tinder-nummenheten: Gå på kino og se Call me by your name. Nå kan jeg ikke høre på denne sangen uten å begynne å gråte en gang, takk for meg.

Post comment

Jeg husker ikke når jeg ble oppmerksom på Maggie Nelson, men hun festa seg i bevisstheten min for alvor da hun besøkte Munchmuseet i oktober, og deltok i en samtale med Karl Ove Knausgård. Tema for samtalen var jeg-et i litteraturen og skillet mellom det såkalt ekte og det oppdiktede, og jeg ble helt oppslukt av det hun sa. Den finnes som podcast hos Morgenbladet, hør det her.

Siden har jeg hatt hennes siste bok, Argonautene, på leselista. Boka kom i norsk oversettelse i fjor på nettopp Knausgårds forlag Pelikanen og er oversatt av Anne Arneberg. Selv om den er en oppvisning i sjangerblanding og -overskridelse har boka fått merkelappen memoir, dog kvier Nelson selv seg for å bruke begrepet. Hun skriver i alle fall om seg selv og forholdet til partneren Harry Dodge, som er transkjønnet, og om å bære fram og oppfostre sønnen deres, Iggy. Underveis filosoferer hun rundt tematikker som kjønnsnormer, kjærlighet, familieliv og om hvordan det personlige blir politisk. Det er en sånn bok man føler seg opplyst etter å ha lest. «Glassklart» står det på baksiden om formuleringene hennes, og det er akkurat det de er. Hun ser ting fra uvante vinkler, og siterer Judith Butler og Deleuze i hytt og pine, men får alt til å høres enkelt ut. Enkelt som i tydelig, ikke som i simpelt.

For det er en rikdom og overflod i tankegodset hennes som gjør boka til en fryd å lese. På samme måte som det stilistiske i boka flyter mellom det teoretiske, filosofiske og det poestiske er tanker om flytende identitet gjennomgående. Hun skriver om sin egen flytende identitet, som kvinne, som gravid («Er det noe iboende skeivt med graviditet, i den grad det så dypt forvandler ens «normale» tilstand, og medfører en radikal intimitet med – og fremmedgjøring fra – ens egen kropp? Hvordan kan en så rar og vill og omveltende erfaring også symbolisere den ultimate konformitet?»), og kjæresten Harrys testosteroninnsprøytinger og masektomi.

Kjønnsidentitet er et tema folk ser ut til å ha problemer med å forstå og dermed akseptere, og derfor burde denne boka være grunnskolepensum. Det er ikke mange år siden folk nekta å skjønne at det finnes mennesker som ikke følte seg som verken mann eller kvinne, og lagde masse bråk når hen kom inn i ordboka. At kjønn og seksualitet ikke nødvendigvis kan settes i klare kategorier, at man ikke nødvendigvis vil velge ‘mann’ eller ‘kvinne’, ‘streit’ eller ‘skeiv’. Som Nelson skriver: «Hvordan skal man, i en kultur som er totalt hekta på løsninger, forklare at noen ganger må ting bare forbli akkurat så rotete som de er?»

Jeg synes også det var fint å lese det hun skriver om graviditet. Det er jo det vanligste i verden, og ikke akkurat et høyverdig motiv i litteraturen, men det er jo som sitatet over sier så sjukt koko og omveltende for den enkelte kvinne. Har snakka en del om dette med venner som nylig har fått barn. Nelson skriver om forelskelsen man kjenner til barnet sitt, «Dette minner ikke om en kjærlighetsaffære. Det er en kjærlighetsaffære. (…) Jeg har barnet mitt, og barnet mitt har meg.»

Post comment

I jula leste jeg Joan Didion. Det er jeg ikke alene om for tiden. Jeg begynte med hennes siste, Blå kvelder, der hun skriver om tapet av datteren, Quintana Roo, oppkalt etter en stat i Mexico.

Boka, hennes hittil nest siste, leses gjerne i sammenheng med The Year of Magical Thinking, som hun skrev etter at mannen hennes døde ikke så lenge før datteren. Mye ulykke på en gang, og jeg har hørt mang en podcast-intervjuer spørre «hvordan klarte du å skrive om det?» og hun svarer at hun ikke vet. At hun ikke kunne la være? Det er ikke en bok om tap generelt, men om hennes tap, hennes datter, hennes dødelighet.

Når april slutter og mai begynner blir kveldslyset blått en liten time etter solnedgang. I New York i allefall, der Didion bor, her er det blåtime året rundt føles det som.

This book is called “Blue Nights” because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of promise, the dwindling of the days, the inevitability of fading, the dying of the brightness.

Didion er 83 år gammel, på bilder og film litt fugleaktig inni de store kasjmirgenserne hun tilsynelatende alltid går med. Hun har mistet først mannen og så datteren, og hun merker hvordan hennes egen alder begynner å ta fra henne valg. En dag våkner hun opp blodig på sitt eget soveromsgulv, det tar lang tid før hun klarer å komme seg til telefonen for å ringe etter hjelp. Hun skriver om Quintanas bryllup, ikke så lenge før hun døde, om kaken og champagnen, de røde sålene på skoene hennes, historier fra barndommen, om da hennes biologiske familie – Quintana var adoptert – tok kontakt med henne.

Det er noe numment over boka, man får følelsen av at hun ikke selv klarer å ta inn over seg situasjonen, ikke vet hvordan hun skal reagere, hvordan hun skal leve videre. Hun gjentar seg selv, gjentar anektdoter, setninger, ord, gjennom hele boka, rytmisk og monotont. Sorg er ikke en prosess man skal gjennom, den bare er.

Hun beskriver scener fra livet deres, namedropper kjendiser og dyre varehus, beskriver et priviligert liv. Hun kommenterer det faktisk også, at mange nok ville beskrevet Quintana som et priviligert barn, og det slo meg som snodig hvordan hun liksom prøver å vri seg unna det.

“Privilege” is a judgment. 
“Privilege” is an opinion. 
“Privilege” is an accusation. 
“Privilege” is an area to which—when I think of what she endured, when I consider what came later—I will not easily cop.

Maggie Nelson påpeker akkurat dette i Argonautene, som jeg leste rett etterpå, at det er synd at hun prøver å fraskrive seg dette ordet og dermed undergraver det viktige i at privilegiet ikke kunne redde dem fra ulykkene. Døden rammer alle.

Jeg er kanskje ekstra selvsentrert om dagen, jeg vil speile meg i bøkene jeg leser, og er verken være mor, gammel eller i nær kontakt med døden. Men det er likevel nydelig å lese Didion, såklart, hun er fantastisk. Det samme er dokumentaren om henne, jeg vet ikke hvor mange som har tipsa meg om den de siste ukene, men dere har rett alle sammen.

Post comment