Archives: Culture

I samarbeid med YME Art Posters

Min strålende venn Heidi har nettopp lansert runde to av prosjektet YME Art Posters, som presenterer en blanding av etablerte og fremadstormende kunstnere i plakatform. Hver kunstner bidrar med ett verk som printes i 50 x 70-format og selges i begrenset opplag og tidsperiode for 500 kroner. Denne gangen er blant annet Marianne R. Arnesen med, som jeg eier/eide to malerier av (dette og dette). Jeg falt for dette fotografiet av Jody Rocag, som fortjener en ordentlig ramme men som jeg foreløpig har hengt opp med maskeringsteip over enkeltsenga mi. En skikkelig bra måte å fylle veggene på for en rimelig penge! Sjekk ut hele utvalget her.

Post comment

Reklame


Denne uka åpnet en ny utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo nede i Bjørvika. Det er en fryd å jobbe med Munchmuseet igjen, og så luksus å bli vist rundt i en utstilling med både kuratoren og kunstnerne og høre hva de har tenkt. «Når vi døde vågner» tar utgangspunkt i Ibsens siste skuespill, og vel, gjenoppliver de få kvinnelige kunstnerne i Rolf Stenersens samling. Harriet Backer, Else Hagen, Julie de Holmboe Krohn, Teddy Røwde og Joronn Sitje vises frem i dialog med nye verk av Marius Engh, Mai Hofstad Gunnes, Eline Mugaas og Line Bøhmer Løkken.



På en smal hylle står fotografier av Line Bøhmer Løkken, som små objekter man kan plukke opp.


Bildene er hentet fra boka Sameti fra 2014, og dokumenterer gjenstander i hytta til Marcello Haugen – den mest kjente synske personen i Norge gjennom tidene, visstnok. Haugen døde for 50 år siden, men den myteomspunne hytta hans ved Otta i Oppland er åpen for besøkende. Det hender folk tar med seg ting derfra, eller legger igjen nye ting, og sånn skapes en tilfeldig samling som stadig endrer seg.

Ved siden av henger malerier av Joronn Sitje, som debuterte på Blomqvist i 1923 til begeistrede ord fra pressen. “Joronn Sitjes debututstilling er en av de eiendommeligste og mest lovende, vi har hatt her hjemme i de siste aar,” skrev Dagbladet. Kunstnerskapet hennes favnet bredt, fra landskap og portretter til fantasimotiver, og hun tilbragte mye tid i utlandet, blant annet i Kenya. Portrettet til venstre er fra 1926 og viser Jiddu Krishnamurti, som ble adoptert fra India til England av en tilhenger av teosofien, som utpekte han til typ den nye Messias. Krishnamurti avviste derimot bevegelsen da han ble eldre, og ble i steden en viktig skikkelse som fritenker. Marcello Haugen var visstnok tilhenger.


Fargeklatten Eline Mugaas stiller ut fire fotografier som går fra gulv til tak, og viser støttestrukturer i ulike former.


Man kan lese inn høyt og lavt i bildene hennes, fra det man ser konkret (en gipsstruktur som støtter opp en statue) til forhold både i kunstverdenen og samfunnet forøvrig (kvinnene rolle som muse for den mannlige kunstneren, og usynlige støttestrukturer for menn). Bildene er tatt fra et større bokprosjekt hun jobber med.


Else Hagen var opptatt av både det hverdagslige og det politiske i sine malerier, og har gjort flere prestisjefylte utsmykningsoppdrag. I utstillingen kan man blant annet se Familie fra 1950. Elsker det, haha. Så snodig blanding av hverdagslighet og noe helt koko.

Sammen med Teddy Røwdes landskaper viser Marius Engh to metallskulpturer laget for utstillingen. Inspirasjonen bak denne er på den ene siden de rare blokkskulpturene i Røwdes Landskap (hinder) som henger til høyre, og på den andre siden stativene gatekunstnere bruker for å gi inntrykk av å sveve over bakken. Han blander høyt med lavt og kommenterer samtidig materialbruk og hvordan objekter blir til, i måten platen øverst er skåret ut av bunnplaten.

Dettte og mer kan du se i «Når vi døde vågner» på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, fram til slutten av februar neste år. Videoverket B. The second letter av Mari Hofstad Gunnes er for eksempel nydelig. Filmen utforsker en kvinnes oppheng i bokstaven B, og hvordan hun gjør sine egne assosiasjoner til en form for arkivarbeid. Likte den skikkelig godt, se hele.

Post comment

Jeg sitter på toget til Bergen og kultiverer min tredje forkjølelse på to uker. Utenfor vinduet ligger snøen tungt over fjellet, tenker på at det knapt var snø i Oslo i fjor vinter og at det mest sannsynlig ikke blir det i år heller. Det føles veldig lett å ikke fly om dagen (har feks ikke råd), da jeg var i København tok jeg bussen begge veier, det var helt uproblematisk. Elsker jo å sitte i timesvis og pusle med mitt uten mulighet til å gjøre noe annet, det og å løpe rundt og danse og prate med folk hele natta, mvh ekstrovert introvert.

Noe av det første jeg gjorde i den nye leiligheten min var å spise frokoster i senga mens jeg leste Den andre kvinnen av Therese Bohman. Boka kom ut i Sverige for et par år siden og nå er ute på norsk. Plottet er egentlig ganske banalt; en ung kvinne i en småby jobber i oppvasken på et sykehus, men drømmer om å flytte til storbyen og skrive, hun føler seg både overlegen og underlegen menneskene rundt seg og innleder et forhold til en eldre, gift lege. Gjennom hovedkarakteren sin reflekterer Bohman over klasse og kjønn, hun føler seg ekskludert fra rom og sammenhenger på grunn av hvor hun kommer fra, en arbeiderfamilie som aldri leste bøker, gikk på teater eller museum, mange generasjoner tilbake. Gjennom affæren med legen får hun et glimt inn i en verden hun desperat ønsker å være en del av, tror hun iallefall, en kultuvert verden med vakre leiligheter og utstillingsåpninger og smakfulle klær. Samtidig må hun fremdeles ta bussen til sykehuset og skrubbe svære fat med størknede potetrester og puste inn den mugne, fuktige lukten fra industrioppvaskmaskinen for å overleve, ingen foreldre står klare til å hjelpe til økonomisk hvis hun skulle drite seg ut. Hun identifiserer seg med store, mannlige forfattere som tar for seg av livet, går i for trange, for billige kjoler, kan ikke kle seg som de smakfulle, feministiske studentvennene sine fordi hun ikke har råd til Filippa K og kroppen hennes er for kvinnelig, for vulgær, føler seg begrensa av den gjengse oppfatningen av hva en moderne kvinne skal være. Hun ser gjennom det, hun føler seg smartere enn dem, men likevel føler hun seg fanga av det. Den andre kvinnen er lettlest og spennende og jeg likte den veldig godt. Kan kjøpes her. (Tester å spore linken for å se hvor mange som klikker på den, men får ikke noe betalt av noen).

Om halvannen time ruller toget inn til Bergen, da skal jeg sjekke inn på hotellet, ta meg en dusj og spise middag med fremmede før jeg deltar i en panelsamtale om skjønnhetsidealer på Studentersamfunnet i kveld. Kom hvis du vil! Det begynner 18.00.

Post comment


På lørdag tok jeg turen til Kunsternes Hus for å se årets Høstutstilling. Der var det folksomt! Dette er siste uka, så pass på om du vil få det med deg.


Mye fint i år! En god del klassisk pen-å-se-på kunst du vil henge på veggen, skakke kimse av det.


Løp forøvrig litt overflatisk gjennom utstillingen pga ble dratt etter han her. De har robotverksted i rommet over restauranten, det var poppis.


Julie fant et favorittverk.


Her finner du åpningstidene.

Post comment

Det tok meg noen forsøk å få tak i Nei og atter nei i sommer, men til slutt klarte jeg det på Gardermoen. Før vi landa i Barcelona hadde jeg lest to tredjedeler. Den beste typen ferieromaner er dem man leser gjennom raskt, som er underholdende men velskrevne, som man kan engasjere seg i men med en behagelig avstand. Akkurat sånn er boka til Nina Lykke. Nå er det vel så vidt jeg har forstått høstferie snart, så da passer det vel bra med en forsinka anbefaling.

Vi møter middelaldrende Ingrid, som jobber som lærer og bor i Solveien med mann og to voksne barn og er dritt lei alt, og har gitt opp å holde meningsløsheten på avstand. Hun tråkker seg gjennom dag etter dag på automatikk mens hun tenker hvorfor hvorfor hvorfor. Mannen hennes på sin side får ny livsglede i form av en 15 år yngre elskerinne, og elskerinnen igjen prøver å komme ut av sine egne dårlige mønstre. Vi følger historien fra alle tres synspunkt på omgang, og blir vitne til hvordan de med åpne øyne trår rett ut i noen relativt dårlige valg, og forsøker å takle store livsforandringer.

Som samfunnssatire synes jeg den er morsom og treffende i skildringen av trøtt øvre middelklasseliv, og hvordan karakterene prøver å bryte seg ut av det. Det var spesielt gøy å lese om hvordan Ingrid håndterer det når mannen flytter ut.

Jeg føler noen ganger at jeg har gjennomanalysert og avslørt alle potensielle feilsteg som ligger foran meg, men at jeg likevel tråkker rett i dem, som en tvangstanke. Som om det ikke er nok å være klar over at noe er feil, jeg må erfare at det er feil før jeg kan gå videre. Det er en slitsom innsikt. Men det deilige med Nei og atter nei er i at jeg i det minste kan tenke «yikes, nå var dere dummere enn meg».

Post comment


Denne turboaktuelle mannen hadde to utstillingsåpninger og en boklansering forrige uke. 2017 er visst Matias Faldbakkens år. Forrige uke var jeg på pressevisningen av soloutstillingen hans på Astrup Fearnley Museet som åpnet i helgen. Har måttet prioritere vekk pressevisninger i år mens jeg har jobba med boka, så det var digg å ha tid til igjen.


Utstillingen tar for seg Faldbakkens virksomhet det siste tiåret, men består nesten bare av nye verk, ofte versjoner av ting han har gjort før. Første etasje er tom, foruten tre flislagte vegger, et videoverk i vareheisen samt to høyttalere. Videoen viser et klipp av Trump som danser, opprinnelig spilt inn til Saturday Night Live, deretter brukt i en seiersvideo på internett laget av alt-rightere, med en sang av et ukjent band over. Da bandet ble sure og forsøkte å få klippet fjerna fra youtube reagerte trollere med å spre det enda mer – og nå har det endt opp i et dyrt museum.





I andre etasje har han samla masse mer eller mindre bearbeidede gjenstander, liksom readymade-kommenterende, og gjort dem til en form for skjermer ved å klistre på dem bilder han har funnet på internett, men printa på avispapir, men montert som et pc-vindu som har hengt seg opp. Mye forflytning av formater.


Lenger inn er et rom med ulike serier trykk og tegninger, klemt sammen og plassert om hverandre. Også her tar han utgangspunkt i et medie og overfører det til et annet, og undersøker sammehengen mellom bilde og tekst, som i denne serien basert på logoen til det engelske metal-bandet Saxon.


Og i disse pappesketrykkene. Her synes jeg han balanserer et fint sted mellom modernisme, postmodernisme og samtid, det kan jeg like. Typ – en pappeske er jo et slags objet trouvé, men det er bearbeidet og han har laget en ny versjon, som Warhols Brillo box, bare uten pop-referansen, for det er jo bare en støgg pappeske, hvilket føles veldig Faldbakken-samtidsaktig. Noen som er med, eh.


På messaninen står en ny versjon av den velkjente skoleskapskulpturen hans. Elsker når harde ting ser myke ut.


Og i rommet ut mot sjøen er to Tiedemann-malerier lånt fra Nasjonalmuseet og montert sidelengs foran vinduet som viser samme utsikt som motivene. Det er en ganske vanskelig utstilling, som krever litt av deg, men samtidig synes jeg den var overraskende lesbar og givende. Bruk en fridag her i høst!

Post comment

I går satte jeg meg på en kafe og leste den nye boka til Mari Tveita Stagrim. Det er så deilig å lese noe i ett strekk på den måten, fordype seg helt i teksten helt til man er ute på andre siden. Det er ikke ofte man har mulighet til, så jeg er glad jeg øynet sjansen på en stille tirsdag.

Jeg har kjent Mari ganske lenge, og ble dypt imponert av debuten hennes i fjor, korttekstsamlingen Alle nyanser av sinne. Det jeg leter etter, finnes ikke her er mer en slags eksperimentell roman; den består av korte tekstbolker etter hverandre, som små mikrokapitler, eller strofer. Jeg synes det fungerer veldig bra; historien males fram strøk for strøk, og man blir dratt inn i stemningen med en gang. Vi møter en jeg-person som prøver å mane fram et du, en del av fortiden, to jenter på 13 som sjonglerte vennskap, skilsmisse, svømmeambisjoner og forsøk på å nærme seg voksenverdenen. Små glimt inn i en hukommelse.

«Minnene er tydelige; en familie som ikke er en familie mer, stemmer som smeller i veggene, kroppen som hang fra greina, du som lå ved sida av meg i senga og sov. Skuldra dine, ungdomshuden, piercingen i navlen, den lille hvite diamanten, du tulla alltid med at den var ekte – at om det skjedde deg noe, kunne du selge den og reise et annet sted, bort fra det som var vanskelig.»

Det tar litt tid før man skjønner hva handlingen innebærer, antakelig veldig bevisst fra Maris side. Hun skriver så godt, og er flink til å skape ubehagelige stemninger. Den minner meg på hvor glad jeg er for at jeg ikke er tenåring lenger, på alt som virka så stort og umulig, hvordan man trodde man visste alt men så visste man egentlig ingenting. Hvor utsatt man er, spesielt som jente. Det jeg leter etter, finnes ikke her er brutal og gjenkjennelig og trist, og verdt og settes på leselista di i høst.

Post comment


God helg! Vi skal straks på helgeutflukt til Eggedal for å gå på fest. Det blir spennende. For et par uker siden våkna jeg derimot på Costa Brava og begynte dagen med en aprikos på balkongen.


Så gikk vi sikkert ned og bada, jeg tok kanskje bilde av fine steiner.


Og så dro vi på utflukt! Ca en time lenger nord ligger ruinene av en gammel gresk og romersk handelsby. Empúries. Lave rester av steinmurer strekker seg over et ganske svært område, men ennå har de bare gravd fram en brøkdel av det.

Hater ikke antikken! Her har vi et mosaikkgulv fra et romersk hus.

Vi måtte løpe litt gjennom den siste delen, for vi hadde nemlig bord på favorittstedet vårt.

Sa Rascassa! Restaurant og hotell med typ fem rom. Solflekker og rosécava.


Det er så chill der, grønt og svalt og frodig.


Etter lunsj tok vi et bad på stranda ved siden av. Eller strand, det er mer en steinbrygge. Men verdens fineste steinbrygge. Tok ikke bilde.

Gikk en tur rundt odden for å se på Cap Sa Sal. Kikka ned på steinen vi nakenbada fra i fjor, den ble nesten rivd i filler av bølgene. Litt hissig vind i år.

Tilbake i Calella gikk sola ned bak oss og farga åsen gul.

Lyset er så spesielt om kvelden, fordi det ligger østvendt. Nå tar jeg derimot med ullgenseren og hopper i bilen.

Post comment


I 1906 igangsatte skipsbyggeren Ricardo Ramos Cordero byggingen av en stor, flott bygård midt på Plaça de Lesseps nord i Barcelona. Han installerte seg selv og familien sin i den spesialinredede hovedleiligheten som strekker seg gjennom hele byggets tredjeetasje. Litt over 100 år senere bestemte vi oss for å tilbringe litt av sommerferien her. Fordi sånn fungerer samtiden.


I dag eies leiligheten av en arkitektfamilie, som bor i den ene halvdelen, og leier ut den andre på AirBnB. De har restaurert veggflisene, silketapeten, de gullbelagte stukkoveggene, all sjuk stukkatur i taket, og alt fremstår som det gjorde da Ramos-familien bodde her, pluss slitasje. Mellom de to delene, som hver består av rom på rom på rom, har de satt inn glassdører, og man kan fritt bevege seg mellom de to delene. Ikke at man trenger mer plass.


Da vi kom frem ble vi vist inn av en av sønnene i familien, og etter en liten rundtur endte vi opp i stua deres, som er innredet med inspirasjon fra muslimsk arkitektur; gulldekor, kupler og søyler overalt. Faren i huset kom med vannmelon og viste gamle bilder av huset fra en ringperm, spilte for oss på flygelet sitt. Moren kom innom og fortalte om da Wim Wenders ville bruke maleriene hennes i filmen han spilte inn der. Faren pekte ivirg på et bilder av Blake Lively, Pedro Almodovar, Penelope Cruz tatt i samme rom som vi sto i. Hva er dette, tenkte jeg. Har jeg havnet i en drøm. Det hadde jeg visst.


Detaljene overalt, jeg gikk for det meste rundt og kikka på ting.


Vi bodde i den opprinnelige kvinnedelen av leiligheten; soverom, baderom, omkledningsrom og en salong for familiens kvinner. I dag er det gjort om til store stuer, kjøkken og mindre soverom, og møblert med modernistiske designklassikere som familien har samlet på seg de 30 årene de har eid leiligheten.




Her sov vi godt. Takvifte > air contidion.



Frokosten spiste vi i hagen eller den store glassverandaen på fremsiden av bygget. Kaffe, frukt, loff og syltetøy fra sjappa rundt hjørnet.



Badet har original marmorinnredning. Drømmen.



Vi satt i hagen med basseng om ettermiddagen og leste og drakk litt vin. De hadde flere katter og en skilpadde uten navn som løp kjempefort og bet oss i tærne. En gang i blant kom noen innom en tur for å sjekke hvordan vi hadde det, snakke litt om tennis og politikk og arkitektur. Faren viste oss en video fra 70-tallet der kona hans var modell for Salvador Dali og fortalte om hvordan han kom over stedet, og hvordan vegger og tak var dekket av skitt da han kjøpte det. Tenk dere følelsen av å gni en klut mot veggen og se hva som lå under.


Det var julivarmt og klamt og jeg gikk i tynn silkekaftan fra Rodebjer hele oppholdet.


Saklig. Dette er en peis. Vil du også bo her? Her er AirBnB-annonsen.

→ When researching places to stay in Barcelona I stumbled across what looked too good to be true; a gem of a huge art nouveau apartment on AirBnB. It turned out to be even better in real life. I’ll let the pictures speak for themselves, but here is the link to the listing.

Post comment


Vårt eneste mål med den ene hele dagen vi hadde i Barcelona var å besøke Barcelona-paviljongen. Den lave, langstrakte bygningen ble tegnet av Mies van der Rohe for Verdensutstillingen i Barcelona i 1929 og er et høydepunkt i modernistisk arktitektur.


Paviljongen ble revet etter utstillingen, men da man innså den arkitektoniske betydningen av verket ble det gjenreist i nøyaktig samme materialer som originalen; glass, stål og svære, luksuriøse steinskiver i onyx, marmor og travertin. Den sto ferdig i 1986, på samme sted som den gamle.


Det koster fem euro å komme inn, og så kan man gå rundt som man vil. Det var oss og en gjeng hippe, japanske turister med tripod, kamerastativ og liveblogging. Følte meg hjemme :—)


Rommene er åpne, og man ser hele tiden ut og tvers gjennom, på omgivelsene innrammet av den stramme konstruksjonen.


Den ikoniske Barcelona-stolen ble designet spesielt for bygningen.


Elsker den lange travertin-benken som går i ett med gulv og vegger. Det er et fredelig sted, satt her og bare titta ut i lufta en stund.


Så fint dag. Det var jo midt i juli, men nesten ikke folk. Så mye chillere enn å stå to timer i kø for å se Güell-greier.

Post comment