Archives: Culture

Jeg ligger så etter med å skrive om bøkene jeg har lest at jeg like gjerne kjører på med tre på en gang. Alle passer bra å synke ned i en høstkveld. Ja, jeg har alltid flekker på duken.

Du visste det kanskje ikke, men Torborg Nedreaas er en av våre viktigste forfattere. Hun har skrevet romaner siden begynnelsen av etterkrigstiden, og Av måneskinn gror det ingenting kom ut i 1947. Nedreaas skriver om klasse- og kjønnskamp, gjennom historien om en arbeiderjente som faller for en gift mann som ikke egentlig vil ha henne. Fortvilende kjærlighet, selvpåførte aborter, ensomhet, ikke en veldig lystig bok, men både velskrevet og engasjerende. Den var nok ment mest som et manifest for kvinners rett til å bære frem ønskede barn, men kan like gjerne leses som et forsvar for abortrett. Et tilbakelagt kapittel, tenker man kanskje, men fremdeles sitter de der, styrende politikere, og pirker borti abortlovene. Kvinners rett til egen kropp er skjør, det visste Torborg Nedreaas.

Da jeg var i Paris satt jeg på ulike benker og uteserveringer og leste The year of magical thinking. Hvis du ikke har lest Joan Didion før er dette et fint sted å begynne, synes jeg. Didion beskriver med sårhet og presisjon året som fulgte etter at hun mistet mannen sin, brått – you sit down to dinner and life as you know it ends – og hvordan sorgen utarter seg, alltid til stede. Hun ser tilbake på livet de har hatt sammen, dveler ved detaljene, registrerer hvordan hun slås helt ut av ting som sjekkheftet hans, eller en skuff med sokker hun ikke lenger trenger. Hvordan hun følger med sykebilen etter at han får et hjerteinfarkt ved middagsbordet, prøver å løse problemet, hva var det hun gjorde galt, hva burde hun gjort i steden? Venter på at han skal, ikke våkne igjen, men slutte å være dø, han døde vel ikke, hvis hun bare klarer å tenke seg ut av situasjonen, selv etter at han er begravet klarer hun ikke å skjønne det. På sitt gjentakende, nesten messende vis registrerer hun sin egen sorgreaksjon, og som leser skjønner man hvordan hun må ha det, bare at vi egentlig ikke gjør det, det gjør man ikke før man opplever det selv.

Overveldende mange av favorittforfatterne mine har gitt ut bøker i høst, og jeg begynte øverst, med Vigdis Hjorths nye roman, Lærerinnens sang. Ikke hennes beste, viste det seg, men verdt å lese. Hun skriver om KHiO-læreren Lotte Bøk som blir objekt for en avgangsstudents filmprosjekt, og som en konsekvens ser sitt eget liv rakne foran seg. De første sidene syntes jeg famla litt, hva er det du driver med Vigdis, tenkte jeg tidvis, hang meg opp i luggete setninger, men det glemte jeg fort, lot meg trekkes med i voksen kvinnelig akademiker-sfæren som er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt, det er liksom litt hyggelig. Derimot opplevde jeg den som litt for opptatt av å diskutere forholdet mellom liv og lære; litt for opptatt av å være en kommentar og litt for lite opptatt av å være en roman.

Post comment

Reklame


Marlene Dumas, Ondskap er banalt, 1984.

Jeg har tilbragt helgen på fjellet, sovet masse og lest litt og gått tur i skogen. Kløyva ved. Tent bål og hatt på tre lag ull. Akseptert høsten. Det er viktig å huske at man må gjøre ting, selv om det er høst, det naturlige er jo å tulle seg inn i et pledd og bli der, se noen filmer og en million episoder av Ex on the Beach, men det blir man deppa av i lengden. Det er tid for å gå på kino, gå i Operaen, se utstillinger. For eksempel Måneoppgang: Marlene Dumas & Edvard Munch, som nettopp åpnet på Munchmuseet.


Sør-Afrikanske Marlene Dumas er blant vår tids mest betyningsfulle malere – hun har hatt separatutstillinger på både MoMa og Tate Modern – og i Måneoppgang har hun, som mange før henne, forsøkt å sette sitt eget kunstnerskap i sammenheng med Munchs. Og jeg synes hun gjør det ganske vellykket.

Edvard Munch, Omega og blomsten og Omegas øyne, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

«Dumas ønsker at den besøkende skal ‘gå gjennom utstillingen som om den var et dikt, og forstå at hvert verk er atskilt og alene, men likevel forbundet ved hjelp av fantasien. Begynnelsen er slutten.’» skriver medkurator Trine Otte Bak Nielsen i boken som er utgitt i forbindelse med utstillingen. Den tar i stor grad utgangspunkt i Munchs snåle litografiserie Alfa & Omega, som gjennom tekst og bilde forteller kjærlighetshistorien mellom de to første menneskene på en øde øy, Alfa og Omega. «Omegas øyne skifter. Vanlige dager var de lyseblå, men når hun betraktet sin elskede ble de sorte med karmosinrøde flekker, og da kunne det hende at hun skjulte sin munn bak en blomst.»

Edvard Munch, Amaryllis, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

Jeg har aldri sett denne serien før, men ble liksom sugd inn i den. Rar og fin liten historie, rare og fine tegninger. De andre rommene i utstillingen har fått tema etter de ulike delene i fortellingen.

Jeg synes utstillingen bærer seg selv uten å insistere på likheter mellom de to kunstnerne som føles tvungne, men det er likevel interessant å se at de er der, både tematisk og teknisk.


I rommet kalt Måneoppgang har Dumas inkludert malerier av kunstnervennen René Daniëls. Det var han som lærte henne å se Munch som en moderne maler, ifølge henne selv, og de nesten abstrakte månene hans gjør seg definivt ved siden av Munchs mange månerefleksjoner.

Marlene Dumas, Dorothy D-Lite, 1998.

Marlene Dumas, Genetisk lengsel, 1984.

Andre rom viser verk av begge kunstnerne, under temaer som Å være ung, Naken, og Å dø (alle hentet fra Alfa & Omega). Det er en utstilling man fint kan gli rundt i og velge hva man vil ta inn, høstmeditere litt over vannaktige penselstrøk eller fnise av Dumas rare titler.

Helt til slutt i utstillingen, som et speil til Alfa & Omega, står Dumas’ illustrasjonsserie Venus og Adonis, som hun laget på oppdrag fra og med utgangspunkt i Hafid Bouazzas sammendrag av Shakespeares episke dikt fra 1593. Begynnelsen er slutten. Jeg tenker på kjærlighetshistorier. Ikke dumt om høsten.

Utstillingen står fram til 13. januar 2019.

Post comment

I vinter en gang ble jeg kontakta av en av mine favoritter innen norsk samtidslitteratur, Marie Aubert. Hun lurte på om jeg ville bidra i en feministisk antologi. Jeg hadde sikkert sagt ja uansett hva Marie Aubert ba meg om, men dette hadde jeg i tillegg veldig lyst til. Jeg skrev i hjørnet mitt på Åpent Bakeri de neste ukene, og i april dro jeg til Paris og skrev det ferdig. Sendte nervøst inn det jeg tenkte var et førsteutkast fra en benk ved bagasjebåndet på Gardermoen. Fikk svar etter noen dager: Perfekt! Vi sender det rett til korrektur.

Deilig, tenkte jeg. Men også: Hjelp. Jeg har vært veldig personlig i denne teksten, som handler om det mannlige blikket og om det ikke preger livet mitt litt mer enn det behøver. Om å iscenesette seg selv og bli singel og hele tiden være en kropp med et hode på, ikke omvendt. Jeg hadde hatt lyst til å gå tilbake og sensurere meg selv bare bittelitt, men isteden gjorde som jeg alltid gjør, ignorerte det og gikk videre med livet.

Frem til lanseringen nærmet seg og jeg innså at folk faktisk skal lese det. Ikke bare folk, men typ mamma. Hjelp. Men forrige uke kom den, Det skjer nå: Fortellinger fra en feministisk revolusjon, og jeg satt på lanseringsfesten omgitt av venner og familie og kjente at det går bra, dette er en fin bok. For blant bidragsyterne er også drømmekvinner som Ida Jackson, Tove Nilsen, Åsa Linderborg. Jeg er veldig glad for å ha fått være med på prosjektet, og håper dere har lyst til å lese.

Post comment

En gang i vår fikk jeg en mail med emnefeltet «bok/fagerborg/osv». Noen uker senere satt jeg på Oslo K med avsenderen, Ellen Emmerentze Jervell, hvem heter det, tenkte jeg. Vi er like gamle og bor noen hundre meter unna hverandre. Hun ga meg debutromanen sin, vi bestemte oss for å bli venner og på kort tid har hun blitt en viktig person i livet mitt.

Fjellfolk handler om en gjeng med byfolk, nærmere bestemt Fagerborg-folk, store deler av handlingen utspiller seg i en radius på 200 meter fra leiligheten min. I periferien ligger vidda og truer og frister, alt ettersom, og vi følger ulike mennesker som prøver å finne ut av ting uten større suksess. Det er en grusom bok egentlig, ingenting går bra, men sånne bøker trengs også. Det handler om fortid som trekker folk ned, om dårlige mønstre som forplanter seg nedover i generasjonene, familier i oppløsning. Den er ganske ulik mange andre debutanter om dagen, lite innoverskuende og selvbiografisk, men desto mer imponerende synes jeg. Kanskje fordi jeg selv er så innoverskuende og selvbiografisk anlagt.

Da jeg åpnet boka igjen etter å ha lest den ferdig så jeg at hun hadde skrevet «Til Maja. Alt som er godt, har du i deg» på første side. Hvem er denne fantastiske personen. Det er jo synd at ikke alle kan være venn med Ellen, men alle kan lese boka hennes, så det synes jeg dere skal gjøre.

Post comment

Reklame


Her kommer et utstillingstips for deg som er fan av Warhol eller interessert i trykketeknikk. Sommerens utstilling på Munchmuseet i bevegelse Kunsthall Oslo er dedikert til Andy Warhols Munch-appropriasjoner, som han lagde ikke lenge før han døde. Munch var en av Warhols favorittkunstnere, og tidlig på 70-tallet besøkte han Nasjonalgalleriet og Munchmuseet i Oslo for å se nærmere på kunsten hans.


Tre av de femten silketrykkene han laget er utstilt, sammen med skisser fra prosessen. Warhol tegnet av Munchs litografier før han bearbeidet dem videre.


Resten av utstillingen består av mer masseproduserte silketrykk, der hvert enkelt er laget med egne farger. Ser man nærmere på noen av de store trykkene ser man hvordan malingen er penslet på som om det var et maleri, liksom tilfeldig, ikke så mekanisk som et vanlig silketrykk.


Innerst i hjørnet vises filmen Kiss fra 1963, som viser 12 par som kliner sammenhengende gjennom en hel filmrull, det vil si tre og et halvt minutt hver. Det er visst blant de første gangene kyss mellom homofile og ulike hudfarger ble vist på film. Den er uansett veldig fin.

Utstillingen står til 26. august! Åpningstider og infomasjon finner du her.

Post comment

Reklame


På tirsdag hadde jeg invitert en gjeng til Munchmuseet for å spise frokost og se den nye utstillingen, Mellom klokken og sengen, som åpnet denne uka.


De hadde dekket på så fint i kaféen, med croissanter og boller og kaffe og eplemost.



Først spiste vi.


Så tok Tove som jobber med formidling på museet oss med inn i utstillingen. Mellom klokken og sengen har fokus på Munch som maler, og inkluderer mange av mine egne favoritter. Her er tittelmaleriet, det siste selvportrettet Munch malte.


Så mye fint. Det er ingen kronologi eller historiefortelling i utstillingen, man står helt fritt til å gå rundt som man vil, stoppe opp ved noe og bare gå forbi annet.


Dessuten er det ingen informasjon om tittel eller årstall ved bildene, for å oppfordre publikum til å bare se på maleriene og tolke dem som man vil selv, ikke henge seg opp i hva «kunstneren har ment» eller lignende. Det kan jeg like.



Snøhetta har laget noen digge sitteinnretninger så man virkelig kan slå seg ned og nyte kunsten fred og ro.


Jepp.



Masse fint å se på! Utstillingen står fram til september og du kan lese mer om den her.



Etterpå satt vi i sola og glemte tiden og nå er det sommer og det holder på å klikke for meg.

Post comment

Reklame

Jeg er veldig glad for å fortsette samarbeidet med Munchmuseet i 2018. I forbindelse med åpningen av utstillingen Mellom klokken og sengen, som fordyper seg i Munchs malerier, får jeg invitere venner og lesere til frokost og omvisning neste uke. Vi blir de aller første som får se utstillingen, med tid til å nyte dagens beste måltid, lære mer om Munch som maler og bli vist rundt i utstillingen i fred og ro. Tror det blir skikkelig hyggelig!

Mellom klokken og sengen har allerede vært vist på på SF Moma i San Francisco og på The Met i New York, med stor suksess. Utstillingen viser mange av Munchs ubestridte mesterverk, og er en unik mulighet til å fordype seg i Munch som den enestående maleren han var.

Utstilingen åpner 10. mai, men vi får se den et par dager tidligere. Har du lyst til å være med? Jeg trekker tre stykker som får ta med seg en venn hver, bare legg igjen en kommentar på dette innlegget (du må være tilgjengelig på formiddagen den 8. mai). Vinnere trekkes på fredag. Lykke til!

Post comment

«Jag lever bara för att jag inte är död og det är inte så bara.»

Mitt første møte med Tone Schunnesson var gjennom teksten Fillersfeminism som hun skrev for det sveske tidsskriftet BANG i begynnelsen av 2017. Fy faen så jævlig smart hun er, tenkte jeg. Helvete så bra hun skriver. Siden har jeg fulgt arbeidet hennes, men først nå har jeg lest romanen hun utga i 2016. Tripprapporter er en feberaktig fortelling fra innsiden av hodet til en kvinne jeg antar er i 20-årene, som drar til hetedirrende Thailand for å komme seg bort fra alle hun elsker eller alle som elsker henne eller bare for å kunne drikke og ta drugs i fred.

«Det här är min berättelse om mig själv, men också en berättelse om hur det skulle kunna vara eller hur det kommer att bli. Jag kan inte återvända dit jag kom ifrån men jag kan tända ett ljus i en katedral i Barcelona för de kvarlämnade eller skriva ner deras namn på lappar och lämna de bönerna till människor med större insikt än vad jag har att meditera över i templet Wat Saket. Jag kan skriva Andreas på hundra lappar eller fler, viska namnet i natten, rita hans ansikte med fingrarna i lakanet och ändå kommer vi aldrig träffas igen, jag menar jag svarar ändå aldrig när han ropar.»

Boka er nærmest plotløs, heller en strøm av minner og refleksjoner, fra en ikke helt konvensjonelt lykkelig barndom, fra andre byer, fra andre senger, Berlin Barcelona Bangkok. Mennesker hun har kjent, penger hun har stjålet (ofte), dop hun har tatt (mye). Egenkjærlighet og selvforakt aldri langt unna hverandre. Det er vanskelig å få tak i hva som er nå og hva som er da og hva som er tanker om da nå, men det spiller heller ingen rolle.

«Kvällarna i Stockholm, Berlin, Barcelona kvällarna i Tokyo, Bangkok, Malmö
nätterna i en pool på baksidan av ett hotell i Phuket.
Kvällar med ladd uppblandat med tjack, ipren, hårspray
när vi snortar från en tallirk och ser varandra längst in i jävla ögonen og säger
«Jag tycker så jävla mkt om dig»
«Jag tycker så jävla jävla mkt om dig»
Det er livet och det var det livet jag väntade på.
Det andra livet är ingenting för mig, det fastnar inte här.»

Sunkig er et flott svensk ord, jeg kommer ikke på noen god norsk oversettelse, men noe av storheten i Tripprapporter ligger i kontrasten mellom det sunkige i det som beskrives, og det poetiske i språket det beskrives med. Jeg elsker den fordi den minner meg om friheten i litteraturen, at man kan skrive om en ung kvinne som drar til Thailand og tar masse drugs, verdens minst interessante, klisjefylte situasjon, og at det likevel kan bli fantastisk, for det er ikke hva man skriver om som betyr noe, det er hvordan man skriver det.

«Jag åldras varja dag, men viktigare, jeg åldras varje år. Mitt ingenting blir snart inte längre sprakande, lovande, och vilken befrielse det kommer vara, inte längre ouppfyld potentiala med lovande utsikter, alltid forstått med bakgrund av fast hud på baksidan av låret. Istället ska det vara såhär, något annat, min ensamhet, andras idé om mitt misslyckande, här kan ingen nå mig.»

Lån den på et bibliotek nær deg så fort som mulig.

Post comment

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Lina Wolffs augustprisvinnende bok De polyglotte elskerne, som ganske nylig kom på norsk, men det var først da jeg kom over et intervju med henne under research til en tekst at jeg fikk ut fingern. Boka er delt i tre deler, fortalt av hver sin karakter, som flettes gradvis inn i hverandre og danner en sirkel. Den var ganske annerledes enn jeg hadde forventet, uten at jeg vet helt hva jeg hadde forventet.

Boka går gjennom en snål klassereise; fra Ellinor, en bygdedame fra ukultivert arbeiderklasse, via Max, Stockholms-kulturelite, til Luctrezia, som er vaskeekte italiensk adel, men har mistet hele formuen. En dame jeg møtte på en kafe fortalte at hun ikke syntes den levde opp til forventningene, men at hun likte siste del best, jeg synes første del er klart mest interessant. Den fortelles av Ellinor, 36, som søker en øm, men ikke for øm mann, og ender opp i skjærgårdshuset til en litteraturkritiker hun møter på internett som behandler henne vekselvis bra og veldig dårlig, og hvordan hun finner sine egne måter å hevde seg på, å ta igjen.

I intervjuet jeg fant snakker Wolff om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom det seksuelle og åndelige, at #metoo kanskje er et tegn på at vi har overseksualisert blikket vårt på bekostning av noe annet. Et gjennomgående tema i boka er maktkamp og seksualitet i forholdet mellom menn og kvinner, og det noe litt ynkelige ved det. Det jeg ikke hadde forventet ligger kanskje i at det er en så klassisk roman, med omhyggelig historiefortelling og karakterbygging og et plot som gradvis og hemmelighetsfullt utfolder seg. Det føles liksom litt gammeldags, men med et moderne blikk på kjønn og seksualitet som gjør den veldig lesverd.

Post comment

Det tok meg litt tid å lese gjennom Joan Didions berømte essaysamling Slouching Towards Bethlehem. Siden jeg tok dette bildet har lyset blitt varmere, klarere, mindre dunkelt. Det er da noe. Tenker også på hvor stor betydning havregrøten har i livet mitt, og hvordan den forandrer seg med sesongene. Om vinteren spiser jeg den med appelsin, gresskarkjerner og banan. Om sommeren bær. Til høsten epler.

Tekstene i boka er skrevet mellom 1965 og 1967, og er delt i tre løselig tematiske deler. Første del heter «Life styles in the golden land» og inneholder ulike beretninger fra California, fra drapssaker til snodige eiendommer til tittelessayet om hippiebevegelsen i Haight-Ashbury i San Fransisco. Det er en verden av støv og hete og pasteller, og jeg måtte tvinge meg gjennom en del av dem. Del to har den selvforklarende tittelen «Personals» og er, synes jeg, mye mer interessante. Siste del, «Seven places of the mind» består av syv fine små portretter av ulike steder, som ofte hos Didion med et tydelig personlig preg.

En av mine favoritter var «Goodbye to all that» der hun skriver om å forlate New York. Om å flytte dit som 20åring, hvordan hun aldri kjøpte møbler fordi hun bare skulle bli noen måneder til, men endte opp med å bli i åtte år. Om å gå på fester og møte de samme folka igjen og igjen og gå hjem i grålysningen, sove et par timer og gå på jobb. Om hvordan følelsen av at alt er mulig, at hva som helst venter rundt neste gatehjørne – «I could stay up all night and make mistakes, and none of it would count» – gradvis ble erstattet av en følelse av at ting har konsekvenser likevel, alle forventninger kommer ikke til å bli innfridd. Selv befinner jeg meg fremdeles et sted midt i mellom tror jeg.

Først og fremst synes jeg det er deilig å kunne få henge i Joan Didions verden, se ting med hennes blikk, følge observasjonene hennes som er skarpe som istappene som har vokst jevnt de siste månedene utenfor vinduet mitt. I «On keeping a notebook» skriver hun: «(…) not only have I always had trouble distinguishing between what happened and what might have happened, but I remain unconvinced that the distinction, for my purposes, matters.» Så befriende.

Post comment