Archives: Culture


God helg! Vi skal straks på helgeutflukt til Eggedal for å gå på fest. Det blir spennende. For et par uker siden våkna jeg derimot på Costa Brava og begynte dagen med en aprikos på balkongen.


Så gikk vi sikkert ned og bada, jeg tok kanskje bilde av fine steiner.


Og så dro vi på utflukt! Ca en time lenger nord ligger ruinene av en gammel gresk og romersk handelsby. Empúries. Lave rester av steinmurer strekker seg over et ganske svært område, men ennå har de bare gravd fram en brøkdel av det.

Hater ikke antikken! Her har vi et mosaikkgulv fra et romersk hus.

Vi måtte løpe litt gjennom den siste delen, for vi hadde nemlig bord på favorittstedet vårt.

Sa Rascassa! Restaurant og hotell med typ fem rom. Solflekker og rosécava.


Det er så chill der, grønt og svalt og frodig.


Etter lunsj tok vi et bad på stranda ved siden av. Eller strand, det er mer en steinbrygge. Men verdens fineste steinbrygge. Tok ikke bilde.

Gikk en tur rundt odden for å se på Cap Sa Sal. Kikka ned på steinen vi nakenbada fra i fjor, den ble nesten rivd i filler av bølgene. Litt hissig vind i år.

Tilbake i Calella gikk sola ned bak oss og farga åsen gul.

Lyset er så spesielt om kvelden, fordi det ligger østvendt. Nå tar jeg derimot med ullgenseren og hopper i bilen.

Post comment


I 1906 igangsatte skipsbyggeren Ricardo Ramos Cordero byggingen av en stor, flott bygård midt på Plaça de Lesseps nord i Barcelona. Han installerte seg selv og familien sin i den spesialinredede hovedleiligheten som strekker seg gjennom hele byggets tredjeetasje. Litt over 100 år senere bestemte vi oss for å tilbringe litt av sommerferien her. Fordi sånn fungerer samtiden.


I dag eies leiligheten av en arkitektfamilie, som bor i den ene halvdelen, og leier ut den andre på AirBnB. De har restaurert veggflisene, silketapeten, de gullbelagte stukkoveggene, all sjuk stukkatur i taket, og alt fremstår som det gjorde da Ramos-familien bodde her, pluss slitasje. Mellom de to delene, som hver består av rom på rom på rom, har de satt inn glassdører, og man kan fritt bevege seg mellom de to delene. Ikke at man trenger mer plass.


Da vi kom frem ble vi vist inn av en av sønnene i familien, og etter en liten rundtur endte vi opp i stua deres, som er innredet med inspirasjon fra muslimsk arkitektur; gulldekor, kupler og søyler overalt. Faren i huset kom med vannmelon og viste gamle bilder av huset fra en ringperm, spilte for oss på flygelet sitt. Moren kom innom og fortalte om da Wim Wenders ville bruke maleriene hennes i filmen han spilte inn der. Faren pekte ivirg på et bilder av Blake Lively, Pedro Almodovar, Penelope Cruz tatt i samme rom som vi sto i. Hva er dette, tenkte jeg. Har jeg havnet i en drøm. Det hadde jeg visst.


Detaljene overalt, jeg gikk for det meste rundt og kikka på ting.


Vi bodde i den opprinnelige kvinnedelen av leiligheten; soverom, baderom, omkledningsrom og en salong for familiens kvinner. I dag er det gjort om til store stuer, kjøkken og mindre soverom, og møblert med modernistiske designklassikere som familien har samlet på seg de 30 årene de har eid leiligheten.




Her sov vi godt. Takvifte > air contidion.



Frokosten spiste vi i hagen eller den store glassverandaen på fremsiden av bygget. Kaffe, frukt, loff og syltetøy fra sjappa rundt hjørnet.



Badet har original marmorinnredning. Drømmen.



Vi satt i hagen med basseng om ettermiddagen og leste og drakk litt vin. De hadde flere katter og en skilpadde uten navn som løp kjempefort og bet oss i tærne. En gang i blant kom noen innom en tur for å sjekke hvordan vi hadde det, snakke litt om tennis og politikk og arkitektur. Faren viste oss en video fra 70-tallet der kona hans var modell for Salvador Dali og fortalte om hvordan han kom over stedet, og hvordan vegger og tak var dekket av skitt da han kjøpte det. Tenk dere følelsen av å gni en klut mot veggen og se hva som lå under.


Det var julivarmt og klamt og jeg gikk i tynn silkekaftan fra Rodebjer hele oppholdet.


Saklig. Dette er en peis. Vil du også bo her? Her er AirBnB-annonsen.

→ When researching places to stay in Barcelona I stumbled across what looked too good to be true; a gem of a huge art nouveau apartment on AirBnB. It turned out to be even better in real life. I’ll let the pictures speak for themselves, but here is the link to the listing.

Post comment


Vårt eneste mål med den ene hele dagen vi hadde i Barcelona var å besøke Barcelona-paviljongen. Den lave, langstrakte bygningen ble tegnet av Mies van der Rohe for Verdensutstillingen i Barcelona i 1929 og er et høydepunkt i modernistisk arktitektur.


Paviljongen ble revet etter utstillingen, men da man innså den arkitektoniske betydningen av verket ble det gjenreist i nøyaktig samme materialer som originalen; glass, stål og svære, luksuriøse steinskiver i onyx, marmor og travertin. Den sto ferdig i 1986, på samme sted som den gamle.


Det koster fem euro å komme inn, og så kan man gå rundt som man vil. Det var oss og en gjeng hippe, japanske turister med tripod, kamerastativ og liveblogging. Følte meg hjemme :—)


Rommene er åpne, og man ser hele tiden ut og tvers gjennom, på omgivelsene innrammet av den stramme konstruksjonen.


Den ikoniske Barcelona-stolen ble designet spesielt for bygningen.


Elsker den lange travertin-benken som går i ett med gulv og vegger. Det er et fredelig sted, satt her og bare titta ut i lufta en stund.


Så fint dag. Det var jo midt i juli, men nesten ikke folk. Så mye chillere enn å stå to timer i kø for å se Güell-greier.

Post comment

Produktspons


Det beste med å gå på Westerdals er alle de fine menneskene man blir kjent med. I førsteklasse ble jeg kjent med Heidi. Hun gikk Art Direction, er tidligere utdannet kunstner, og kjenner alt som kryper og går i kunstmiljøet. Som en kunstninja lusker hun rundt og har en finger med i spillet her og der. Hennes siste prosjekt er midt i blinken for dere som spør hvor man kan kjøpe fine, billige ting å henge på veggene: YME Art Posters. I samarbeid med konseptbutikken YME har hun produsert opp kunstplakater, som er tilgjengelige i en begrenset periode. For 500 kroner kan du få deg et motiv av både unge og etablerte kunstnere, printet på fint matt papir. Nytt volum lanseres ca hvert kvartal, og kunstnerne i første opplag inkluderer blant annet Brad Phillips, Constance Tenvik, Maria Pasenau og Ingrid Eggen.


Når det kommer til vennetjenester på bloggen er jeg ikke vond å be, en plakat mot et innlegg, kjør på. Valgte meg Tim Barbers karakteristiske blå foto av en frosk. Ønsker meg Constances rå menneskebergettegning også.


Forresten har Granit fine, tynne trerammer i sort og hvitt nå, et lite tips. Finn din favorittplakat her.

Post comment


Interessen min for henholdsvis eiendom, byhistorie og interiør fra Oslo-bygårder ca 1890-1920 gikk opp i en høyere enhet på søndag, da jeg dro med en liten gjeng til Folkemuseet. Det var oss og turistene.


Vi kom litt sent på dagen og prioriterte Gamlebyen, med bygårder og trehus fra gamle Christiania og forstedene rundt. Bygningene i Folkemuseet er tatt fra hverandre der de sto opprinnelig, og satt sammen igjen inne på museumsområdet.


Er helt opphengt i plassbygde kjøkkenskap fra denne tiden, min største drøm er å kjøpe en leilighet med originalt kjøkken. Ikke spesielt sannsynlig… Men en anretning med originale skap burde vi få til.


Det var sol og regn om hverandre, vi kjøpte verdens beste lakris på Kolonialen og jeg tok bilde av absolutt alt «til mitt eget private arkiv». Ehm.


Jeg synes å huske at jeg har vært på omvisning i Chrystiegården, den gule trevillaen som er bygget for å se ut som et murhus, men den var i alle fall stengt da vi var der. Spionerte inn vinduene i steden.


Det råeste var Wessels gate 15, en hel bygård fra 1865 som sto på Meyerløkka og er satt opp igjen. På innsiden er leilighetene rekonstruert, med alt fra originale historisme-interiører fra slutten av 1800-tallet til nyoppussa 70-tallshjem. Dette er gulvet i Vinmonopolet i første etasje, med fliser som ligner de vi har i oppgangen vår. Noen av rommene er gjort til utstillingslokaler om byggets historie, med gamle bilder og tapeter og fargeprøver.


Det var ikke så lett å fotografere der inne, anbefaler å heller dra hit og kikke rundt selv. Hvis man er interessert i sånt da. Dette er fra en leilighet som var i Bonytt på 70-tallet, og nok var topp moderne da. Ser i grunn ut som noe fra i dag, måten de har beholdt originale detaljer, hvitmalt og blanda inn moderne møbler med bondemøbler. Akkurat nå pusser de opp fasaden, så bygget er dekka av stillas, men tror de skal være ferdige straks. Jeg skal iallefall tilbake senere i sommer.

→ Spent Sunday afternoon at Norsk Folkemuseum, a must see in Oslo if you’re into building history and old interiors. Old buildings from all over Norway are taken down and put together again in a vast park at Bygdøy, and it’s so nice to just walk around and buy licorice from the old grocery store.

Post comment

Oslo er som kjent best om sommeren! Her er mine favoritting å gjøre når folk trekker ut og sola aldri går ned.

– Henge i Stensparken, på den lille høyden mot vest, der byvillaene ligger i kant med parken og man finner passe mengde skygge under et fluffy tre. Spiser helst alle måltider her om sommeren.

– Spise Røros-softis fra boden til Gutta på Haugen, nedenfor parken på St.Hanshaugen. Den vinner over Pascal sin over gata. Har ennå ikke turt å prøve den med olivenolje og salt, men kanskje skjer det i år.

– Piknikk på øyene! Hater å bade fra stort sett alle sammen, men det er en skikkelig fin spot på østsiden av Hovedøya, omgitt av store trær, med gresslette og steinstrand ut mot vannet og ikke like mange folk (her omtrent).

– Skal jeg bade drar jeg heller til Huk (steinbrygga lengst mot venstre) eller Sørenga (liker best å henge der hverdager i juni og august, når det er færre folk). Noen ganger har vi bil i juli, og da kjører vi ut til Høvikodden for å bade og kanskje gå innom Hennie Onstad og spise på Bølgen & Moi (helt elendig service der, menmen).

– Spise sjømat på Lille Herbern, en bitteliten øy med restaurant utenfor Bygdøy som man må ta en liten båt for å komme seg til. Maten er ikke spektakulær (helt basic sjømat, men det er jo digg det), men derimot atmosfære og hyggefaktor som ikke kan matches av noen andre steder.

– Gå kveldstur i Frognerparken, når sola er lav og turistene borte. Sving innom rosehagen som ligger ytterst mot Vigelandsmuseet og trekk pusten dypt.

– Drinker eller middag i solnedgangen på Akershusstranda, der det er kveldssol, i motsetning til på Aker Brygge. Det har vel kommet flere nye steder her, men mine favoritter er Skur 33 for pasta og Solsiden for klassisk luxete sjømat. Spiser typisk bursdagsmiddag på ett av disse stedene 11. juli.

– Lunsj på Liebling. Spesielt hyggelig her om sommeren, når man kan sitte ute. I år har de dessuten kjempegod is fra På pinne.

– Gå på museum på regnværsdager eller når det er så varmt at man bare lengter etter aircondition. Det er mange fine utstillinger på de store museene i sommer: Hot Pocket på Samtidsmuseet (!!!), Mot skogen på Munchmuseet, Chinese Summer på Astrup Fearnley (kombiner med lunsj på terrassen på Vingen) og Skulpturbiennalen på Vigelandsmuseet. Sistnevnte er alltid fint.

Har jeg glemt noe?

 

→ Here are some of my most favorite things to do in Oslo during summer: lay in the grass in Stensparken, have icecream at Gutta på Haugen, picnic on one of the islands (Hovedøya and Gressholmen are both great, boats depart from Aker Brygge all day), go swimming at Huk or Sørenga, have dinner at Lille Herbern, evening walks by the rose garden in Frognerparken, drinks and dinner at Skur 33 or Solsiden, lunch or an ice cream from På pinne at Liebling, museums on rainy days. There are great exhibitions at many of the big museums this summer: The Munch Museum, The Museum of Contemporary Art, Astrup Fearnley and my favorite The Vigeland Museum. 

Post comment

Reklame: I samarbeid med Munchmuseet


Teddy Røwde. Høres det kjent ut? Ikke for meg heller, før nå. I helgen åpnet Drømmelandskap på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, en utstilling som viser verker av den nesten-glemte, kvinnelige kunstneren (for du tenkte vel at det var en mann, gjorde du ikke).


Jeg setter pris på at Munchmuseet etter manne-kavalkaden løfter fram både unge, kvinnelige kunstnere, og de som har blitt oversett historisk. Utstillingsrommet er delt inn i soner ved hjelp av duse veggfarger; inntrykket av rommet er virkelig et helt annet enn under Ragna Bley-utstillingen. Denne utstillingen tar publikum tilbake til 30- og 40-tallet, til post-impresjonisme, fantasilandskaper og en myldrende detaljrikhet.


Teddy Røwde levde et spennende men vanskelig liv; hun kom fra en priviligert familie, gikk ut av kunstakademiet i Oslo i 1931, reiste masse, blant annet til Paris og New Orleans og Haiti, giftet seg og fikk en sønn. Her er hun, malt av Reidar Aulie tidlig på 30-tallet.

Hun hadde en helt spesiell stil, og malte små, detaljerte landskaper. Dette har verken tittel eller årstall, men er mest sannsynlig malt i Ohio. Man må liksom lene seg inn mot alle bildene for å få med seg alt. Stadig flere små streker og prikker trer frem, i hvert eneste blad, hver eneste flate. Det synes av hun ble inspirert av naivistiske malere som Henri Rousseau, min favoritt, og Van Gogh.

Det som ved første øyekast ser ut som noe realistisk, blir merkeligere, mer fantastisk, nesten psykedelisk, jo lenger man ser på det. Dette er malt i en kolonihage i Oslo, og minner meg om alle gangene jeg har stått utenfor nettinggjerdet ved kolonihagen i Telthusbakken om våret og kikka inn, latt blikket gli over allt som blomstrer og gror, som i en hemmelig, magisk hage. Legg merke til at hun ikke malte skygger.


Det gikk først ganske bra for Røwde. I 1940 solgte hun ut sin første store utstilling på Kunstnerforbundet, og var i ferd med å slå gjennom som kunstner. Men så kom krigen, og senere forelsket hun seg i en annen mann og forlot familien sin for å bli med ham til New York. Valgene hun tok var utradisjonelle, modige og totalt uakseptable for en kvinne på hennes tid, og det kostet henne alt. Dette bildet, som ble malt under krigen, kan man se på i evigheter. Det er vanskelig å si om formene skal representere natur, eller noe helt annet. Legg også merke til de falliske gravstenene nede i høyre hjørne, og hvordan stilen går igjen i kvinnens hatt.


Under kriget tok hun også oppdrag som barnebokillustratør. Sjukt fine.


Røwde skal ha hatt «nerveproblemer» og henfalt til alkoholisme, sønnen hennes tok selvmord og hun malte aldri igjen. Karriæren hennes døde før den kom ordentlig i gang. Dessuten var hun åpenbart en selvkritisk perfeksjonist, for 90 % av produksjonen sin har hun destruert; de få titalls bildene som henger på Kunsthall Oslo utgjør nesten en tredjedel av alt som er igjen av arbeidet hennes. Noen av dem er fra Stenersen-samlingen, kjøpt under utstillingen hennes på Kunstnerforbundet, andre er sporet opp hos familie eller private kjøpere. Følte nesten at jeg var med på å oppdage en gjemt skatt da jeg gikk rundt.


Utstillingen er åpen til slutten av august (tirsdag til søndag kl. 12.00 til 17.00). Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ligger i Dronning Eufemias gate 34, i Bjørvika.

Post comment

En gang tidlig i vår spurte jeg på Facebook om noen ville være med å starte lesesirkel. Det var det! Alt for mange egentlig, så jeg satte grensa ved de ti første som meldte seg og en kveld i april hadde vi vårt første møte. Vi valgte bok ved hjelp av poll, og vinneren ble I love Dick. Vår tids viktigste bok om forhold mellom menn og kvinner, ifølge The Guardian; skrevet i 1994-95 av Chris Kraus, utgitt og oversett i 1997, og plukket opp igjen rundt 2015 før den eksploderte i popularitet. «It has nothing to do with the literary merit of the book, it just fit into a niche of the moment and I embrace that,» sa Krauss i et intervju med Sleek et par år etterpå. Verden har tatt igjen Chris Krauss.

På overflaten handler boka om hvordan Chris, den mislykkede videokunstneren, forelsker seg i akademikeren Dick på en middag, og begynner å skrive brev til ham sammen med akademikerektemannen, Sylvére. De sender ham ikke brevene, ikke før senere, men forsøker å utvikle det hele til et slags kunstprosjekt. Chris blir besatt av Dick, og gjør alt hun kan for å få en unnskyldning til å ringe eller møte ham. At Dick er moderat interessert i Chris tilbake er en underdrivelse, men hvem Dick egentlig er blir mindre viktig, han er kun objekt, en muse for Chris i det som altså blir en bok. Skillet mellom kunsten og livet er syltynt for Krauss. Måten hun bruker en mann slik menn har brukt kvinner i kunsten sin til alle tider er, eller var, radikal.

Men The Guardian har ikke helt rett, for I love Dick handler ikke først og fremst om forholdet mellom menn og kvinner. For selv om fortellingen om Chris og Dick er interessant i sin grenseløshet, er det det kritiske aspektet som gjør den skikkelig bra. I love Dick er kunstkritikk, feministisk kunstkritikk. Innimellom brevskrivingen består boka av lange og korte utlegninger om Krauss møter med arbeidet til ulike kvinnelige kunstnere. Ikke at jeg hang med hele veien, og iblant kjeda jeg meg fordi jeg falt av, når man først har referansene på plass: wow. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste det hun skriver om Hanna Wilke og jeg innså at jeg hadde glemt henne, en av favorittkunstnerne mine da jeg var 19 og studerte kunstfoto. Hvordan kan man glemme sånt?? Hvor dum har jeg egentlig blitt av å gå på Westerdals? Neida. Men jeg savner akademia, å bli tvunget til å analysere og forstå ting som hele tiden er litt utenfor rekkevidde, før den grensa gradvis tøyes utover.

Da Krauss 10 år før Knausgård skrev om sitt eget liv uten å legge noe i mellom (som falske navn) ble hun truet med søksmål og deretter glemt. Mottakelsen av boka ble på en måte et bevis det hun forsøker å beskrive i den; hvordan kvinner i kunsten ignoreres eller henvises til det personlige, og alltid ses på som mindre viktig enn den universelle, mannlige kunstneren. Jeg tror ikke I love Dick er for alle, og det var delte meninger da vi diskuterte den i lesesirkelen. Men selv om den kanskje ikke er like radikal nå, 20 år senere – mye har heldigvis skjedd – er den fremdeles både relevant og viktig.

Lesesirkler er forøvrig en veldig fin måte å omgås på, en fin mulighet til å bli bedre kjent med folk. Og til å lese mer, og få mer ut av de bøkene man leser. En av de bedre idéene jeg har hatt hittil i år.

Post comment


Nå har jeg lever den, min andre bacheloroppgave, og jeg tenker at nå holder det. Nok utdannelse for dette livet. Nå skal jeg være fri, bare bundet av økonomiske kvaler og frilandsangst, i alle fall noen måneder. Det er iallfall planen.


Vil forøvrig vise fram denne søte lille keramikkskålen vi kjøpte av Victoria Günzler da vi besøkte Studio Brenneriet på Oslo Open. Som et lite skjell.

Hun stiller ut masse fint på Kunsnerforbundet nå forresten, ta turen innom i helgen! Forrige gang jeg leverte en bachelor feira jeg med å spise på Ylajali, så jeg får vel gå og finne på noe tilsvarende.

→ My second and last bachelor thesis is done, no more education for me thank you! Now I’m going to be a free, angst ridden freelance person for a few months. At least that’s the plan. Also wanted to show this shell like ceramic dish by Victoria Günzler.

Post comment

Ekstremt sommeraktig kollasje fra Costa Brava

Enda flere sommerspørsmål har kommet inn. Jeg skal levere bacheloroppgaven min i morgen så jeg bestemte meg for å bruke tiden på å svare:

«Hvordan unngå å bli lei av klærne sine når man prøver å stagge inflow/bruke «opp» det man har?»

Det er ikke lett faktisk. Jeg har ikke så stor tro på «upcycling» og omsøm, kanskje fordi jeg er skikkelig dårlig til det, og heller ender opp med å ødelegge plagget. Å kutte av beina på en bukse kan jeg klare, men det stopper der. *vifter tafatt i retning Jenny Skavlan*

Det kan hjelpe å legge dem bort litt, plagg man er lei av. For så å plukke dem fram igjen etter noen måneder og føle seg inspirert og livsglad. Pleier å funke for meg.

Jeg tror også på å gå tilbake og se på gamle bilder av seg selv (evt mentale bilder, ikke alle som har bloggarkiv), og tenke litt på hvordan man likte å kle seg før. Ofte blir man kanskje revet med av trendene, og glemmer *sin egen stil*. I steden for å prøve å bruke klærne man har på nye måter, bør man kanskje heller bruke dem på gamle måter. Sånn man følte seg fin da man kjøpte dem.

Hvis du aboslutt skal finne på noe nytt er jeg fan av å bruke skjorter som skjørt. Gjerne litt løse herreskjorter: man knepper dem rundt livet og knyter ermene foran, som et slags belte. Det blir flott. Redda meg mange kvelder i fjor sommer. Jeg kan ikke gjenta dette nok ganger; har man er rart skjørt trenger man ikke annet enn en enkel topp og noen HELT tilfeldige sko for å naile et antrekk.

«Hvor finner man den helt enkle hvite tskjorta?»

Å kjøpe dyre tskjorter i «god kvalitet» er 100 % unødvendig, det finnes ikke nyproduserte tskjorter i god kvalitet. Men les dette innlegget til Stine om snille tskjorter. Ellers må jeg inrømme at jeg kjøper dem på Weekday, der de har et ganske stort utvalg fine modeller så det er lett å finne det man vil ha. Jeg liker dem best trange, i litt tykk bomull uten stretch. Stretch er Satans dumme lillebrors verk.

«Hva skal du lese i sommer?»

Nightwood av Djuna Barnes, resten av Den lille vennen (tror jeg, den er litt kjedelig), Nei og atter nei av Nina Lykke, og Barndom ungdom gift av Tove Dilevsen. Hva skal dere lese?

Post comment