Archives: Culture

Reklame


I dag lanserer denne luringen poesipodcast med Storytel! Diktshots med Alexander Fallo er en lettbeint podcast om poesi og popkultur, som i fem episoder bringer sammen én poet og én artist for å prate om skriving. Jeg tvang ham ned på en stol ute i kulda for å fortelle mer.

– I Diktshots snakker jeg med både poeter og låtskrivere om faget, på min måte; slentrende og med mange sidestikkere og omveier, forteller han.
– Tanken er at de to gjestene har et likhetspunkt som blir interessant, og det har jeg en god magefølelse på at vi har fått til. Det har blitt samtaler rundt tekster og hvordan man jobber, og alle episodene er litt forskjellige. I første episode for eksempel, med Ando Woltman og Endre Ruset, snakker vi om språket i kunsten, enten det er i sang eller poesi, og at det er grenseløst på en annen måte enn i virkeligheten. Jeg føler at min rolle er å være Fredrik Skavlan, litt dum liksom. Det synes jeg er litt fint når man snakker om litteratur, at det ikke blir helt P2.


Andre gjester inkluderer Maia Kjeldset Siverts (som er sjukt morsom), Fredrik Høyer og Linni, Tobias Nordbø og Morten Jørgensen – som skrev Norges første bandroman på 80-tallet – samt Emilie Christensen og Sondre H. Bjørgum.

– Hvorfor er poesi og popkultur en så bra kombo?

– Jeg mener jo at en del poesi har en selvfølgelig plass i populærkulturen. Jeg vil få det smale ut til folket eller kidsa eller hem som helst, og tar på meg en rolle som en slags formidler, en av mange kanskje, som driver med det i 2018. Poesi er jo veldig populært nå, det er det nok mange grunner til. All poesi er ikke for alle, men noe poesi er for alle og jeg tror poesi er viktig. Jeg tror å lese er viktig. På ekte. Å åpne opp for dette ser jeg på som en viktig oppgave. Jeg er kanskje en motvekt til det innadvendte poesimiljøet, som jeg jo har stor respekt for, men jeg er bare ikke sånn. Jeg har vært opptatt av litteratur og poesi i mange år og er på en måte autodidakt på dette feltet. I tillegg vil jeg være som Tore Renberg i 1998 med Leseforeningen på NRK, bare at dette er en podkast. TV kommer senere. Målet er et eget program på NRK. Det kan du sitere meg på. Haha.


Mens vi venter på TVserien kan du høre Diktshots på Storytel – og få gratis abonnement i 30 dager her!

Post comment


Denne uka åpna nordens første utstilling med Lizzie Fitch og Ryan Trecartin på Astrup Fearnley-museet. Kunstnerduoen møttes på Rhode Island School of Design i 2001 og har jobba sammen siden. De har stilt ut på MoMA PS1, Venezia-biennalen og Whitney-biennalen for å nevne noe, og i 2016 gjorde de Kendall Jenner og Gigi Hadid om til to snille kjæledyr for W magazines kunstnummer, blant annet i en utrolig lol video dere kan se her.


Utstillingen blander skulptur, lyd og video i kunstnernes karakteristiske koko estetikk. Hovedrommet er gjort om til en skulpturhage, med teppelagte gulv, lunere veggfarger og oppbygde partier. Det minnet meg litt om å trå inn i Tori Wrånes’ suksessutstilling Hot Pocket på Samtidsmuseet i fjor, om enn ikke like huleaktig.


Skulpturene er satt sammen av et sammensurium av popkulturelle referanser, rusk og rask, natur og kultur, og tematiserer hvordan identitet endres og oppløses i en digital medievirkelighet.


Denne heter The Traveling Blonde Monster.


«Her skal det tas detaljbilder» tenkte jeg da jeg gikk rundt, ikke alle utstillinger lar seg overføre så bra til blogginnlegg bildemessig, men denne derimot. Et perfekt blogginnlegg skal få leseren til å ville gå og se utstillingen, tenker jeg, sant dere bare vil se mer?


Det er derimot tre dager siden jeg hadde tenkt til å publisere dette innlegget, av en eller annen grunn klarer jeg ikke å få ned det jeg følte da jeg gikk rundt og kikka. Det er kanskje en sånn utstilling man bare må oppleve.


Denne heter Mango Lady og er laget av, ja, tørket mango.


Jeg anbefaler å sette seg ned og se filmene som vises i andre etasje: Plotløse, fragmentariske filmer med slitsom klipp og redigering, internettestetikk og karakterer som fremstår løsrevet fra kategorier som kjønn, etnisitet og alder. Fitch og Trecartin er opptatt av språk, og hvordan det endrer seg med medievirkeligheten vi lever i. De dårlig sminka karakterene i billige parykker hiver ut av seg skripta replikker som nesten gir mening, men ikke helt, men som man kjenner igen fra amerikansk ungdomskultur. De er like mye morsomme som skrekkete, jeg begynte å tenke på alle ganger jeg har sittet i en maksitaxi eller på nach mens folk rundt meg hyler ut tomme fraser og tenkt at alt trenger jo ikke å være meningsfullt hele tiden men at det kanskje er litt mye tomhet i livet mitt noen ganger.


Det var kanskje det jeg gikk og tenkte underveis, at dette er en utstlling som sier noe sant om samtiden, både i form og innhold. Gå og se den. Utstillingen står til 20 mai.

Post comment

Jeg vet ikke om noen av dere la merke til at jeg nesten utelukkende leste bøker om ekteskap i oppløsning i fjor, men som nevnt har jeg en tendens til å søke meg mot litteratur som speiler mitt eget liv. Det er forsåvidt sikkert både naturlig og vanlig. For noen uker siden, en dag jeg egentlig skulle gjort noe annet, slukte jeg Ellen Sofie Lauritzens Snakkes til uka, en slags feltrapport fra ett år på Tinder.

Første gang jeg lasta ned Tinder var ganske nøyaktig en måned etter at jeg ble singel, jeg var på en veldig posh middag på den svenske ambassaden og var veldig skjør og ustabil, fem timer senere sletta jeg appen igjen i panikk. Det føltes som å bli sugd inn i et sort hull av skrekkelige valgmuligheter.

En måned senere prøvde jeg igjen, og plutselig syntes jeg det var kjempegøy. Den følelsen la seg derimot ganske fort.

Laurtitzen oppdager det samme når hun laster ned appen i begynnelsen av boka, og går forventningsfullt på sine første dater. Hun har dårlige opplevelser og gode opplevelser, og møter etterhvert en hun liker på ordentlig. De møtes jevnlig noen uker, men en dag skriver han «snakkes til uka» og siden hører hun aldri fra ham. Og hun begynner å oppdage baksiden med Tinder og hva uendelige valgmuligheter gjør med oss. Det er en god gjennomgang av datingappenes kick, nederlag og konsekvenser, krydra med erfaringene til Lauritzen og vennene hennes.

Jeg har vært heldig og utelukkende møtt hyggelige, fine folk, og de fleste datene må kunne klassifiseres som vellykka. Likevel har jeg bare sett på det som en slags lek som ikke er på ekte, og det er kanskje trikset. Eller fella. Jeg sklei rett inn i en datingkultur jeg hater intenst, men like fullt bidrar til selv; hvis alle andre ghoster og bencher og holder på er det vel ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det samme.

Jeg følte meg spesielt truffet av en anekdote fra Lauritzens venninne Ingeborg: «Jeg klarer ikke opparbeide interesse for noen jeg ikke har møtt i det virkelige liv. Jeg synes ikke det å gå på date er noe gøy i utgangspunktet, så jeg sliter veldig med å motivere meg til å møte en jeg ikke vet hvem er. Hvorfor skal jeg bruke tid på deg, liksom? (…) Jeg liker ikke hva det gjør med meg som menneske. Jeg blir så fiendlig, så dømmende, føler at mitt eget syn på andre mennesker krymper.»

Det er helt surrealistisk hva slags krav man plutselig setter når man sveiper gjennom folk på den måten, samtidig som man har veldig lite å basere utvelgelsen på. I virkeligheten er det jo typ bare kjemi det handler om, et fenomen helt utilgjengelig for internett.

Sissel Gran snakker om at vi ikke er laget for å ha «alle faner oppe, alle muligheter tilgjengelige». Og dette: «Med appene risikerer man å bli valgt bort ufattelig mange ganger. Det til sammen kan svi veldig. Og så skal man liksom tåle det» og jeg føler meg som en liten dritt, som klager fordi jeg ikke blir tatt med storm annenhver uke, som tillater meg å vifte bort folk med et skuldertrekk.

Vel vel. Appen ligger der i telefonen min fremdeles, men jeg har iallefall funnet en motgift mot Tinder-nummenheten: Gå på kino og se Call me by your name. Nå kan jeg ikke høre på denne sangen uten å begynne å gråte en gang, takk for meg.

Post comment

Jeg husker ikke når jeg ble oppmerksom på Maggie Nelson, men hun festa seg i bevisstheten min for alvor da hun besøkte Munchmuseet i oktober, og deltok i en samtale med Karl Ove Knausgård. Tema for samtalen var jeg-et i litteraturen og skillet mellom det såkalt ekte og det oppdiktede, og jeg ble helt oppslukt av det hun sa. Den finnes som podcast hos Morgenbladet, hør det her.

Siden har jeg hatt hennes siste bok, Argonautene, på leselista. Boka kom i norsk oversettelse i fjor på nettopp Knausgårds forlag Pelikanen og er oversatt av Anne Arneberg. Selv om den er en oppvisning i sjangerblanding og -overskridelse har boka fått merkelappen memoir, dog kvier Nelson selv seg for å bruke begrepet. Hun skriver i alle fall om seg selv og forholdet til partneren Harry Dodge, som er transkjønnet, og om å bære fram og oppfostre sønnen deres, Iggy. Underveis filosoferer hun rundt tematikker som kjønnsnormer, kjærlighet, familieliv og om hvordan det personlige blir politisk. Det er en sånn bok man føler seg opplyst etter å ha lest. «Glassklart» står det på baksiden om formuleringene hennes, og det er akkurat det de er. Hun ser ting fra uvante vinkler, og siterer Judith Butler og Deleuze i hytt og pine, men får alt til å høres enkelt ut. Enkelt som i tydelig, ikke som i simpelt.

For det er en rikdom og overflod i tankegodset hennes som gjør boka til en fryd å lese. På samme måte som det stilistiske i boka flyter mellom det teoretiske, filosofiske og det poestiske er tanker om flytende identitet gjennomgående. Hun skriver om sin egen flytende identitet, som kvinne, som gravid («Er det noe iboende skeivt med graviditet, i den grad det så dypt forvandler ens «normale» tilstand, og medfører en radikal intimitet med – og fremmedgjøring fra – ens egen kropp? Hvordan kan en så rar og vill og omveltende erfaring også symbolisere den ultimate konformitet?»), og kjæresten Harrys testosteroninnsprøytinger og masektomi.

Kjønnsidentitet er et tema folk ser ut til å ha problemer med å forstå og dermed akseptere, og derfor burde denne boka være grunnskolepensum. Det er ikke mange år siden folk nekta å skjønne at det finnes mennesker som ikke følte seg som verken mann eller kvinne, og lagde masse bråk når hen kom inn i ordboka. At kjønn og seksualitet ikke nødvendigvis kan settes i klare kategorier, at man ikke nødvendigvis vil velge ‘mann’ eller ‘kvinne’, ‘streit’ eller ‘skeiv’. Som Nelson skriver: «Hvordan skal man, i en kultur som er totalt hekta på løsninger, forklare at noen ganger må ting bare forbli akkurat så rotete som de er?»

Jeg synes også det var fint å lese det hun skriver om graviditet. Det er jo det vanligste i verden, og ikke akkurat et høyverdig motiv i litteraturen, men det er jo som sitatet over sier så sjukt koko og omveltende for den enkelte kvinne. Har snakka en del om dette med venner som nylig har fått barn. Nelson skriver om forelskelsen man kjenner til barnet sitt, «Dette minner ikke om en kjærlighetsaffære. Det er en kjærlighetsaffære. (…) Jeg har barnet mitt, og barnet mitt har meg.»

Post comment

I jula leste jeg Joan Didion. Det er jeg ikke alene om for tiden. Jeg begynte med hennes siste, Blå kvelder, der hun skriver om tapet av datteren, Quintana Roo, oppkalt etter en stat i Mexico.

Boka, hennes hittil nest siste, leses gjerne i sammenheng med The Year of Magical Thinking, som hun skrev etter at mannen hennes døde ikke så lenge før datteren. Mye ulykke på en gang, og jeg har hørt mang en podcast-intervjuer spørre «hvordan klarte du å skrive om det?» og hun svarer at hun ikke vet. At hun ikke kunne la være? Det er ikke en bok om tap generelt, men om hennes tap, hennes datter, hennes dødelighet.

Når april slutter og mai begynner blir kveldslyset blått en liten time etter solnedgang. I New York i allefall, der Didion bor, her er det blåtime året rundt føles det som.

This book is called “Blue Nights” because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of promise, the dwindling of the days, the inevitability of fading, the dying of the brightness.

Didion er 83 år gammel, på bilder og film litt fugleaktig inni de store kasjmirgenserne hun tilsynelatende alltid går med. Hun har mistet først mannen og så datteren, og hun merker hvordan hennes egen alder begynner å ta fra henne valg. En dag våkner hun opp blodig på sitt eget soveromsgulv, det tar lang tid før hun klarer å komme seg til telefonen for å ringe etter hjelp. Hun skriver om Quintanas bryllup, ikke så lenge før hun døde, om kaken og champagnen, de røde sålene på skoene hennes, historier fra barndommen, om da hennes biologiske familie – Quintana var adoptert – tok kontakt med henne.

Det er noe numment over boka, man får følelsen av at hun ikke selv klarer å ta inn over seg situasjonen, ikke vet hvordan hun skal reagere, hvordan hun skal leve videre. Hun gjentar seg selv, gjentar anektdoter, setninger, ord, gjennom hele boka, rytmisk og monotont. Sorg er ikke en prosess man skal gjennom, den bare er.

Hun beskriver scener fra livet deres, namedropper kjendiser og dyre varehus, beskriver et priviligert liv. Hun kommenterer det faktisk også, at mange nok ville beskrevet Quintana som et priviligert barn, og det slo meg som snodig hvordan hun liksom prøver å vri seg unna det.

“Privilege” is a judgment. 
“Privilege” is an opinion. 
“Privilege” is an accusation. 
“Privilege” is an area to which—when I think of what she endured, when I consider what came later—I will not easily cop.

Maggie Nelson påpeker akkurat dette i Argonautene, som jeg leste rett etterpå, at det er synd at hun prøver å fraskrive seg dette ordet og dermed undergraver det viktige i at privilegiet ikke kunne redde dem fra ulykkene. Døden rammer alle.

Jeg er kanskje ekstra selvsentrert om dagen, jeg vil speile meg i bøkene jeg leser, og er verken være mor, gammel eller i nær kontakt med døden. Men det er likevel nydelig å lese Didion, såklart, hun er fantastisk. Det samme er dokumentaren om henne, jeg vet ikke hvor mange som har tipsa meg om den de siste ukene, men dere har rett alle sammen.

Post comment

Pond

14 Comments | Post comment

Noen bøker må man lese så fort som mulig, man bare må se hva som skjer videre, hvordan det går med karakterene. Pond er ikke en sånn bok. Det har tatt meg mange timer med konsentrert lesing å komme gjennom den, men det er likevel en av de beste bøkene jeg har lest i år. Kanskje den beste.

«I feel quite at a loss for about ten minutes and it’s a sensation, I realise, that is not entirely dissimilar to indifference. So, naturally, I handle it rather well.»

Pond er Claire-Louise Bennetts første utgivelse, en samling korttekster fra 2015, der alle eller de fleste handler om samme kvinne. Hun bor alene i et hus hun leier på landsbygda, og i de ulike korttekstene utforskes tingene rundt henne i vanvittige tankerekker om alt og ingenting. Bennett formulerer seg veldig uvanlig, liksom komplisert og enkelt på en gang, og setningene renner av gårde uten komma og ender ofte opp et helt annet sted enn de begynner. Hvis tankene begynner å vandre mens man leser faller man helt ut og det man leser virker meningsløst, man blir nødt til å lese alt om igjen og da skjønner man at det tvert i mot er like essensielt som tannpasta. På samme måte som jeg er glad jeg slipper å legge meg uten å pusse tennene hver kveld er jeg glad jeg slipper å leve uten å ha lest denne boka. Den er snodig, skarp, fryktelig morsom og sann på en måte bare litteratur kan være.

«Sometimes a banana with coffee is nice. It ought not to be too ripe – in fact there should be a definite remainder of green along the stalk, and if there isn’t, forget about it.» Slik åpner en av de første tekstene, som fortsetter med å beskrive noe jeg kjenner meg så godt igjen i at man nesten kan begynne å gråte:

«A splendid deep wide sill with no wooden overlay, just the plastered stone, nice and chilly: the perfect place for a bowl. Even a few actually, a few bowls in fact. The sill’s that big it can accommodate three sizeable bowls very well without appearing the least bit encumbered. It’s quite pleasant, then, to unpack the pannier bags and arrange everything intently in the bowls upon the sill. Aubergine, squash, asparagus and small vine tomatoes look terribly swish together and it’s no surprise at all that anyone would experience a sudden urge at any time during the day to sit down at once and attempt with a palette and brush to convey the exotic patina of such an irrepressible gathering of illustrious vegetables, there on the nice cool windowsill.»

Faktisk mener jeg å huske at flere minutter av bryllupstalen som en gang ble holdt for meg handlet om hvordan jeg kjøper frukt og grønt på Grønland og arrangerer dem i ulike boller på kjøkkenbenken. At jeg en gang måtte legge avokadoene i kjøleskapet hvilket gjorde ham irritert for da modner de jo ikke, så jeg måtte forklare at det var fordi de ikke passet i noen av bollene og da sluttet han å være irritert. Det var en nydelig tale.

Visse setninger krøller seg så flott i øregangene at jeg ofte har gått og tenkt på dem i dagesvis: «(…) regrettably I don’t think my first language can be written down at all. I’m not sure it can be made external you see. I think it has to stay where it is; simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs.» Simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs. Betwixt my flickering organs? For et flott språk engelsk er. Jeg er misunnelig.

En annen favorittekst, kalt «Finishing touch» handler om at hun planlegger og deretter arrangerer en liten fest: «I think I’m going to throw a little party. A perfectly arranged but low-key soirée. I have so many glasses after all. And it is so nice in here, after all. And there’ll be plenty of places for people to sit now that I’ve brought down the ottoman – and in fact if I came here for a party on the ottoman is exactly where I’d want to sit – I’d want to sit there, on the ottoman.»

Noen ganger plukker man opp en bok på akkurat riktig tidpunkt. Jeg har lest Pond samtidig som jeg selv har opplevd hvordan det er å bo alene for første gang i livet, lagd nye tradisjoner rundt den; på lørdager går jeg alene til Kaffebrenneriet i Frognerveien, den ved Odinsgate, mitt første hjem, og spiser et stykke quiche som jeg spiser mens jeg leser. Helst vil jeg bare sitere hele boka, men det kan jeg jo ikke, så her kommer et siste sitat og en innstendig oppfordring om å sette seg på venteliste på biblioteket (den kom på norsk i år, og det er sikkert en god oversettelse, men les den likevel på engelsk):

«So even though it sometimes feels as if one could just about die from disappointment I must concede that in fact in a rather perverse way it is precisely those things I did not get that are keeping me alive.»

(Takk til Eline Lund Fjæren for tips!)

Post comment

I samarbeid med YME Art Posters

Min strålende venn Heidi har nettopp lansert runde to av prosjektet YME Art Posters, som presenterer en blanding av etablerte og fremadstormende kunstnere i plakatform. Hver kunstner bidrar med ett verk som printes i 50 x 70-format og selges i begrenset opplag og tidsperiode for 500 kroner. Denne gangen er blant annet Marianne R. Arnesen med, som jeg eier/eide to malerier av (dette og dette). Jeg falt for dette fotografiet av Jody Rocag, som fortjener en ordentlig ramme men som jeg foreløpig har hengt opp med maskeringsteip over enkeltsenga mi. En skikkelig bra måte å fylle veggene på for en rimelig penge! Sjekk ut hele utvalget her.

Post comment

Reklame


Denne uka åpnet en ny utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo nede i Bjørvika. Det er en fryd å jobbe med Munchmuseet igjen, og så luksus å bli vist rundt i en utstilling med både kuratoren og kunstnerne og høre hva de har tenkt. «Når vi døde vågner» tar utgangspunkt i Ibsens siste skuespill, og vel, gjenoppliver de få kvinnelige kunstnerne i Rolf Stenersens samling. Harriet Backer, Else Hagen, Julie de Holmboe Krohn, Teddy Røwde og Joronn Sitje vises frem i dialog med nye verk av Marius Engh, Mai Hofstad Gunnes, Eline Mugaas og Line Bøhmer Løkken.



På en smal hylle står fotografier av Line Bøhmer Løkken, som små objekter man kan plukke opp.


Bildene er hentet fra boka Sameti fra 2014, og dokumenterer gjenstander i hytta til Marcello Haugen – den mest kjente synske personen i Norge gjennom tidene, visstnok. Haugen døde for 50 år siden, men den myteomspunne hytta hans ved Otta i Oppland er åpen for besøkende. Det hender folk tar med seg ting derfra, eller legger igjen nye ting, og sånn skapes en tilfeldig samling som stadig endrer seg.

Ved siden av henger malerier av Joronn Sitje, som debuterte på Blomqvist i 1923 til begeistrede ord fra pressen. “Joronn Sitjes debututstilling er en av de eiendommeligste og mest lovende, vi har hatt her hjemme i de siste aar,” skrev Dagbladet. Kunstnerskapet hennes favnet bredt, fra landskap og portretter til fantasimotiver, og hun tilbragte mye tid i utlandet, blant annet i Kenya. Portrettet til venstre er fra 1926 og viser Jiddu Krishnamurti, som ble adoptert fra India til England av en tilhenger av teosofien, som utpekte han til typ den nye Messias. Krishnamurti avviste derimot bevegelsen da han ble eldre, og ble i steden en viktig skikkelse som fritenker. Marcello Haugen var visstnok tilhenger.


Fargeklatten Eline Mugaas stiller ut fire fotografier som går fra gulv til tak, og viser støttestrukturer i ulike former.


Man kan lese inn høyt og lavt i bildene hennes, fra det man ser konkret (en gipsstruktur som støtter opp en statue) til forhold både i kunstverdenen og samfunnet forøvrig (kvinnene rolle som muse for den mannlige kunstneren, og usynlige støttestrukturer for menn). Bildene er tatt fra et større bokprosjekt hun jobber med.


Else Hagen var opptatt av både det hverdagslige og det politiske i sine malerier, og har gjort flere prestisjefylte utsmykningsoppdrag. I utstillingen kan man blant annet se Familie fra 1950. Elsker det, haha. Så snodig blanding av hverdagslighet og noe helt koko.

Sammen med Teddy Røwdes landskaper viser Marius Engh to metallskulpturer laget for utstillingen. Inspirasjonen bak denne er på den ene siden de rare blokkskulpturene i Røwdes Landskap (hinder) som henger til høyre, og på den andre siden stativene gatekunstnere bruker for å gi inntrykk av å sveve over bakken. Han blander høyt med lavt og kommenterer samtidig materialbruk og hvordan objekter blir til, i måten platen øverst er skåret ut av bunnplaten.

Dettte og mer kan du se i «Når vi døde vågner» på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, fram til slutten av februar neste år. Videoverket B. The second letter av Mari Hofstad Gunnes er for eksempel nydelig. Filmen utforsker en kvinnes oppheng i bokstaven B, og hvordan hun gjør sine egne assosiasjoner til en form for arkivarbeid. Likte den skikkelig godt, se hele.

Post comment

Jeg sitter på toget til Bergen og kultiverer min tredje forkjølelse på to uker. Utenfor vinduet ligger snøen tungt over fjellet, tenker på at det knapt var snø i Oslo i fjor vinter og at det mest sannsynlig ikke blir det i år heller. Det føles veldig lett å ikke fly om dagen (har feks ikke råd), da jeg var i København tok jeg bussen begge veier, det var helt uproblematisk. Elsker jo å sitte i timesvis og pusle med mitt uten mulighet til å gjøre noe annet, det og å løpe rundt og danse og prate med folk hele natta, mvh ekstrovert introvert.

Noe av det første jeg gjorde i den nye leiligheten min var å spise frokoster i senga mens jeg leste Den andre kvinnen av Therese Bohman. Boka kom ut i Sverige for et par år siden og nå er ute på norsk. Plottet er egentlig ganske banalt; en ung kvinne i en småby jobber i oppvasken på et sykehus, men drømmer om å flytte til storbyen og skrive, hun føler seg både overlegen og underlegen menneskene rundt seg og innleder et forhold til en eldre, gift lege. Gjennom hovedkarakteren sin reflekterer Bohman over klasse og kjønn, hun føler seg ekskludert fra rom og sammenhenger på grunn av hvor hun kommer fra, en arbeiderfamilie som aldri leste bøker, gikk på teater eller museum, mange generasjoner tilbake. Gjennom affæren med legen får hun et glimt inn i en verden hun desperat ønsker å være en del av, tror hun iallefall, en kultuvert verden med vakre leiligheter og utstillingsåpninger og smakfulle klær. Samtidig må hun fremdeles ta bussen til sykehuset og skrubbe svære fat med størknede potetrester og puste inn den mugne, fuktige lukten fra industrioppvaskmaskinen for å overleve, ingen foreldre står klare til å hjelpe til økonomisk hvis hun skulle drite seg ut. Hun identifiserer seg med store, mannlige forfattere som tar for seg av livet, går i for trange, for billige kjoler, kan ikke kle seg som de smakfulle, feministiske studentvennene sine fordi hun ikke har råd til Filippa K og kroppen hennes er for kvinnelig, for vulgær, føler seg begrensa av den gjengse oppfatningen av hva en moderne kvinne skal være. Hun ser gjennom det, hun føler seg smartere enn dem, men likevel føler hun seg fanga av det. Den andre kvinnen er lettlest og spennende og jeg likte den veldig godt. Kan kjøpes her. (Tester å spore linken for å se hvor mange som klikker på den, men får ikke noe betalt av noen).

Om halvannen time ruller toget inn til Bergen, da skal jeg sjekke inn på hotellet, ta meg en dusj og spise middag med fremmede før jeg deltar i en panelsamtale om skjønnhetsidealer på Studentersamfunnet i kveld. Kom hvis du vil! Det begynner 18.00.

Post comment


På lørdag tok jeg turen til Kunsternes Hus for å se årets Høstutstilling. Der var det folksomt! Dette er siste uka, så pass på om du vil få det med deg.


Mye fint i år! En god del klassisk pen-å-se-på kunst du vil henge på veggen, skakke kimse av det.


Løp forøvrig litt overflatisk gjennom utstillingen pga ble dratt etter han her. De har robotverksted i rommet over restauranten, det var poppis.


Julie fant et favorittverk.


Her finner du åpningstidene.

Post comment