Archives: Personal

Kanskje nettopp fordi jeg trodde november kom til å bli så grusom var det over før jeg visste ordet av det, har fått sol i øynene nesten hver dag og nå er jeg heller litt stressa over at det plutselig er desember. Omstiller meg til jul og huker av ting på to do-lista. I mellomtiden har jeg endelig landa i dette nye livet, alt blir bra, det visste jeg jo.

Jeg får sikkert ikke så mange julegaver i år, men det er jo lov å ønske seg noe. Hvis jeg må velge én ting tror jeg jeg går for en fin høyttaler, nå hører jeg på musikk fra macen og det går faktisk ikke an. Dessuten god olivenolje, det trenger man, men jeg prioriterer heller glass med prosecco på Kunstnernes hus. Ullsokker, fine, digge ullsokker, COS har mange bra nå. Nattkremen fra Exuviance som jeg elsker, men heller ikke tar meg råd til. Og en silkepysj, sort, klassisk, til å gå med hver dag og en og annen natt. Samt 1 milliard kroner! Skal bygge toglinje fra Oslo til Karibien.

Post comment


Utsikten fra kjøkkenvinduet var så vakker da jeg flytta inn, helt i begynnelsen av oktober. Jeg plasserte fruktkurven min i vinduskarmen og fylte den med norske epler, hang en plakat av et Munch-litografi på en krok i murveggen, satte vaser i de åpne hyllene. Tok oppvasken mens jeg så ut på klatreplantene som ble litt rødere for hver dag.


En halvtime om ettermiddagen kom lyset inn vinduet i stua, gyldent og mykt. Jeg våkna hver morgen av meg selv rett etter halv åtte, da morgensola ble reflektert inn og la seg over planta på toppen av klesskapet i fotenden av senga. Jeg fulgte med mens det sakte gled over veggen og forsvant før jeg sto opp.


For hver uke avblomstra en ny plante i hagen, og en dag var alt dekket av snø. Jeg våkner fremdeles med lyset, men mye senere, mye seigere. Jeg tar oppvasken med ryggen til vinduet, men jeg tar oppvasken, som regel rett etter at jeg har spist, så det ikke samler seg opp, livet ruller på med en dag etter den andre. Jeg avlyser planer når novemberkvelden blir for mørk og våt, tenker på hvor fint det kommer til å bli her til våren.

Post comment

En av de mest oppløftene tingene som har skjedd meg de siste par ukene er at jeg tilfeldigvis plukka med meg Rebecca Solnits ikoniske essaysamling «Men explain things to me» på biblioteket. Så deilig å lese noen som ser så klart, og formulerer tanker så tydelig. Tittel-essayet om hvordan hun på en fest sto og pratet med en mann som fortalte henne overbærende om en viktig bok han hadde hørt om, uten å skjønne at det var hun som hadde skrevet den, fikk stor oppmerksomhet for noen år siden, og ga opphav til begrepet ‘mansplaining’. Og det er et nydelig essay, men resten av boka er kanskje enda viktigere, og setter mektige menns misbruk av kvinner i en større sammenheng.

Jeg har tenkt mye på #metoo-kampanjen de siste ukene, selvsagt har jeg det, tenkt at jeg på mange måter har vært heldig, sammenlignet med andre kvinner, men at det er helt forjævlig at jeg skal føle meg heldig fordi jeg bare har fått grensene mine overskredet en håndfull ganger. Jeg kunne fortalt om han på en fest på ungdomsskolen eller da jeg sto livredd foran en inngangsdør i Havana og hørte skrittene som nærmet seg rundt hjørnet, men jeg tror heller jeg forteller om en situasjon der jeg ikke egentlig var redd. Bare sint. Jeg gikk av nattbussen i Hegdehaugsveien og skulle gå det lille stykket hjem, da en mann i 20-åra fulgte etter meg og proklamerte at han skulle følge meg hjem, for han var en snill mann som faktisk aldri hadde voldtatt noen i det hele tatt, ikke litt en gang? Og da jeg ble irritert og ikke overveldet av takknemlighet ble han sur og kverulerende, og fulgte etter meg hele veien hjem mens han forklarte meg hvorfor det er dritt av jenter å tro at alle menn skal voldta dem. Noen ganger er ting komiske uten at man har det minste lyst til å le. «Skjønner du ikke at vi ikke vet hvem av dere vi skal være redd for og ikke?» nesten ropte jeg til ham til slutt, «skjønner du ikke at vi blir opplært til å være redd for alle menn fra vi går på barneskolen?» – her stoppa han litt opp og sa «men det er jo forjævlig?» hvorpå jeg svarte «eh ja??» – men han skjønte nok ikke egentlig noen ting likevel, og da vi til slutt sto utenfor porten min og han fortalte at han hadde venninner som aldri var redde for å bli voldtatt, og derfor ikke ble det heller, hadde jeg gleden av å himle med øynene til de forsvant opp i hodet og slenge den tunge, gamle treporten hardt i ansiktet hans.

Fortvilelsen over at menn ikke skjønner det. Alle som har skrevet kronikker de siste ukene, om hvordan litt vifting med tissen ikke er så farlig, og at man må lære seg å skille mellom hva som er overgrep og hva som bare er tøysing, de skjønner det jo rett og slett ikke. Det Rebecca Solnit skriver, at voldtekt, trakassering og upassende kommentarer ikke er adskilte fenomener, men grader av det samme, nemlig menns maktmisbruk mot kvinner. At alle kvinner har opplevelser som sitter i kroppen, som mugg. At man aldri kan vite hvem som plutselig finner det for godt å ta seg til rette, og at det går på bekostning av vår frihetsfølelse, ikke bare der og da, men hele tiden.

Men også det svimlende, fantastiske med #metoo-kampanjen, at den ser ut til å iallefall delvis ha dratt teppet til side og anerkjent det vi alltid har visst: Seksuell trakassering er noe veldig mange kvinner lever med. Menns maktmisbruk mot kvinner er et samfunnsproblem. Og plutselig får menns handlinger konsekvenser, de mister jobbene sine, de stilles til ansvar. Byrden er i ferd med å flytte seg fra offer til gjerningsmann. Det er nesten for godt til å være sant.

Post comment

November

47 Comments | Post comment

Det føles litt som om jeg har masse søstre jeg aldri har møtt, tusen takk for alle fine ord og råd. Spesielt: Å la ting ta tid og at tacolefser kan fryses, det glemmer jeg hele tiden.

De første ukene klarte jeg meg ganske bra på en slags nå skal livet leves-strategi, sov lite, levde på eventmat og skåler med havregrøt. Overskudd på frihetsfølelse men underskudd på alt annet, nedturen kom såklart, med skrekk og feber forrige uke. Så nå hviler jeg.

Og nå er den her, årets verste måned. Jeg misunner alle som blir single om våren. Hvordan skal man orke. November alene. Det kommer jo uansett til å være over om 30 dager, men jeg har tenkt til å prøve å gjøre det så behagelig som mulig, ved hjelp av følgende tiltak:

– Jeg skal fylle leiligheten med tekstiler og henge opp bildene mine, bytte ut noen møbler, det skal bli så fint at det blir umulig å ha det dårlig her.

– Så skal jeg invitere bare folk jeg liker til en trang liten innflytningsfest og ha det dødens hyggelig.

– Jeg skal ta unødvendig godt vare på meg selv. Er i en form for hudpleierus om dagen etter å ha prøvd masse bra, nye produkter (ansiktsmaska i kollasjen! Gode gud!), huden min skal iallefall ikke bære spor av høst. Dessuten; spise nok, spise bra, spise godt, løpe, sove masse, alltid ha rent hår. Lage pannekaker til helgefrokosten selv om det bare er til meg.

– Etter boklanseringen har jeg ikke orka å sette i gang noen store, nye prosjekter, men har gjort enkeltoppdrag her og der. Nå skal jeg ta meg tid til å tenke over hva jeg har lyst til og hva jeg kan få til og brette opp ermene.

– Bøker må erstatte scrolling, ellers blir jeg gal. Nå leser jeg Rousseau fordi vi har fått for oss å diskutere selvbiografien hans i bokklubben min, han er jo søt, men jeg har masse titler på lista jeg gleder meg til. Kom gjerne med tips! Jeg vil lese bøker som får meg til å ville stå opp om morgenen.

Post comment

Det er vanskelig å blogge når man ikke kan skrive fritt, så nå gjør jeg det bare.

I slutten av september dro jeg proppen ut av livets badekar, og siden har jeg brukt tiden på å fylle det igjen. Med en ny leilighet, bare til meg, nye rutiner, lange turer, fester, middager, en helg i København, nye venner, gamle venner, nygamle venner. Jeg har begynt å elske å løpe, jeg skjønner ingenting, jeg bare løper og løper til jeg blir høy på endorfiner. Det har vært verdens lengste oktober, hver uke har føltes som et eget liv. Jeg nyter å bygge noe som er bare mitt, men våkner med jevne mellomrom med kvelende angst for å være alene. Ennå kan jeg ikke oppholde meg for lenge hjemme, men det føles i det minste som et hjem allerede, 27 kvadrat på Fagerborg med en seng, et spisebord og en gammel kommode. En søt nabokatt som følger etter meg hver gang jeg går ut eller inn, et stort vindu, en hage som fremdeles blomstrer: Høstanemoner, syrinhortensia, oktoberormedrue. Fire tallerkener og tre gafler fra Maritabutikken, to vinglass, en lånt, gammel Moccamaster, bare mine bøker i stabler.

I januar leste jeg et intervju med Gro Dahle der hun ble spurt om det beste rådet noen hadde gitt henne. Jeg kopierte det over i et dokument i notater-appen for å ikke glemme dette livsviktige:

Du må ikke være så snill jente. Du må gå dit det brenner. Du må bryte mer stein. Du må være der du er til det går over av seg selv. Du må kaste alt du har, og begynne på nytt.

Post comment

Snart er det helg! I tillegg til å spise helgefrokost og feire bursdagen til mamma skal jeg ha to signeringer i helgen. Så hyggelig hvis noen vil komme innom og kjøpe boka mi med en personlig hilsen. Her kommer info:

Lørdag er jeg på Ark på Strømmen Storsenter mellom 12 og 15. Tenkte å demonstrere en krem og henge ut. Det er nemlig *Strømmen Fashion Weekend* i helgen, så det skjer masse gøy rundt på senteret. Legg lørdagshandelen hit da veeel. Mer info her.

Søndag er jeg på Studio Bazar, som ligger midt på St.Hanshaugen, fra 13 og utover ettermiddagen. De selger boka til rabatt og serverer kaffe, tror det blir veldig kos! Facebook-event her.

God helg!

Post comment

Post launch

0 Comments | Post comment

Nok en uke. Det regner, jeg spiser havregrøt, Geir Gulliksen blir intervjua på P2, leiligheten er full av blomster etter lanseringsfesten. Takk alle som kom! Så utrolig hyggelig. Jeg skulle ønske jeg rakk å hilse på alle, men det var veldig fint å snakke litt med noen av dere i alle fall. Kvelden forsvant i et blaff, men jeg koste meg skikkelig. Og takk til dere som tagger meg i bilder på insta! Gøy å se! Bruk gjerne #naturlignok så jeg får med meg alt.

I dag sov jeg litt lenger enn vanlig, og resten av dagen tenkte jeg å jobbe litt i fred og ro, gå innom forlaget og signere et par bøker, besøke en venn som fikk baby i sommer og gå på valgvake. Har dere stemt? Jeg gjorde det i går, det ble MDG.

Post comment


På søndag var vi 100 % friskuser og tok toget til Snippen i Maridalen for å gå Tur I Skogen. Jeg hadde høytlesning av resultatet av personlighetstesten jeg tok for et par år siden som jeg fant i mail-arkivet mitt (høy score på følelsesmessig instabilitet og åpenhet for erfaring).


Ahhhh her er vi! Skogen! Funfact: Jeg har vokst opp praktisk talt I SKOGEN men kanskje gått på ti skogturer hele mitt liv (ok jeg underdriver).


Fant en død sommerfugl.


Først satte vi oss ved Movatn for å spise frokost.


Det var varmt og deilig, med hint av høst i lufta.


Så gikk vi innover langs Greveveien. Etter noen kilometer foreslo jeg at vi heller skulle gå opp i skråninga, inn i selve skogen liksom, for å se hva vi fant. Åpenhet for erfaring osv. Først fant vi blåbær.


Vi kava oss oppover helt til toppen av en høyde, der vi kikka litt på utsikten og jeg fant fire kantareller. Yes!!!


Titt titt!


Så gikk vi ned igjen. Fint i skogen.


Neste stopp var tilbake til Movatn for å møte resten av gjengen.


Bålekspertisen på plass.


<3


Eirik måtte hvile litt. Tar på å gå på skogtur.


Disse var proffe og hadde med ostesmørbrød for grilling.


Kaffe og fruktnøtt *grøss*


Så kom sola kom tilbake og alt var idyll.


Lykke og Claus sa at jeg fikk åtte kaker og åtte is og åtte godteri samt brev og tegning i posten hvis jeg bada, så da var det bare å hoppe uti.


Så digg!!!


Er kanskje ikke så proff på skogtur, men bading kan jeg.


Som dere ser hadde vi det hyggelig.


I fire-tiden gikk vi tilbake til toget, og så var den skogturen slutt.

Post comment

Monday

4 Comments | Post comment

Ja hallo og god mandag. Forrige uke fikk jeg tilbake litt livslyst og dermed litt bloggelyst, og selv om jeg ikke hadde så mye tid til å faktisk blogge så har jeg i alle fall samla opp materiale. Helgen har jeg brukt på å gjøre ting jeg elsker, som å sortere i skuffer og flytte rundt på malerier, drikke drinker med bringebærskum på Torggata Botaniske og tung rødvin på Cru, lese, kjøpe weirdo-liljer og lage kantarellpasta. Og jeg har vært i skogen! Det blir et eget innlegg.

Denne uka er det full fart med lansering og alt det fører med seg, og dessuten har vi tre års bryllupsdag på onsdag og skal feire på Bon Lio. Der har jeg faktisk ikke vært før så jeg gleder meg. Bla bla bla. Snakkes snart igjen!

Post comment


For å kickstarte hverdagen på bloggen igjen tok jeg bilder av alt jeg gjorde på onsdag. Jeg har en uke med mye veldig jobb og ganske mye sosialt, og ærlig talt takler jeg det ikke spesielt bra, men det er jo lov å prøve. For eksempel ved å begynne dagen med espresso-pads til å legge under øynene for å prøve å se litt våken ut.


Her har vi et definitiv tegn på at hverdagen er tilbake. Jeg er godt nede i min andre pose med havregryn allerede. Her satt jeg og jobba febrilsk og drakk kaffe hele formiddagen.


Rundt lunsj dro jeg opp til Solveien for en fotojobb. Ikke det styggeste strøket i Oslo.


På vei hjem gikk jeg innom showroomet til Patriksson, som hadde pressevisning av de såkalte pre spring-kolleksjonene som kommer neste år. Falt ikke overraskende for noe myk, champagnefarget silke og ull fra Filippa K. 


Etter en kort runde gikk jeg hjem via Skovveien.


Og satte meg her igjen for å jobbe frenetisk frem til jeg måtte dra igjen. 


Hit! Stylingvors på Gevir. Glamorama. Fortsatte å jobbe med macen i fanget mens noen fiksa håret mitt, lakka neglene mine og sminka meg. Hehe.


Vi gikk for glossy, glatt hår, for en gangs skyld, skader ikke å prøve noe nytt.


Samt masse eyeliner. Agnes som driver sjappa sminka meg, ble sjukt fornøyd.


Så chill at jeg nesten sovna.


Målet med all denne stæsjinga var å se søt ut på front row under visningen av Høyers nye merker, Maud og Fram, i Jakob kirke.


Det var mye fløyel, juveltoner og tilbakeskuende glamour.


Og en litt yngre, friskere vårkolleksjon. I dag er det Elle-fest, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst, men jeg kommer ikke på noe annet jeg har spesielt lyst til heller. Hardt liv.

Post comment