Archives: Personal


Min foretrukne sosiale form denne sommeren har vært å invitere folk på frokost i hagen; sitte i timesvis og plukke i croissanter og jordbær og smøre fikensyltetøy på toast, prate om alle sommereventyr og gjøre seg klar til neste. I dag spiste jeg alene, plommer og blåbærgrøt, ble kald selv om jeg hadde strikkejakke over ullgenseren. Evighetssommeren forsvant like brått som den kom, det er kanskje ikke høst ennå men det ligner veldig. Jeg trenger litt tid til å tilpasse meg.


Manifisterer overgangen ved å klippe tuppene av håret mitt, det har vokst seg langt og slitt gjennom måneder med bading, klining og grining. Finner et gammelt speil på Finn, frakter det på 20-bussen fra Torshov til Fagerborg og plasserer det på kommoden. Kjøper to nye tannbørster og setter dem i glasset på badehylla.


Jeg er ikke helt klar for å gi slipp på tropenetter og saltvannshud, men snart blomstrer ormedruen i hagen og markerer at det er ett år siden jeg flytta hit, livets lykketreff, og jeg tror det blir en veldig fin høst.

Post comment

August

4 Comments | Post comment

Wow denne sommeren. Jeg har knust telefonen min, festa i stykker to par hvite Supergas, solbrillene mine ligger på havets bunn. Men jeg har klart meg for det gjør jeg alltid og nå er det august, det er fortsatt sommer, men jeg skal jobbe igjen, jeg skal skrive igjen og jeg skal blogge igjen så det er bare å glede seg.

Post comment

Det er sommerferie og jeg tar bussen til Tønsberg og går den kjente veien ned fra togstasjonen til havna og hopper om bord i Ziggy som foreldrene mine så søtt har døpt båten sin, vi kjører ut i fjorden og legger oss på en liten holme og blir der i to dager. Mamma lager god mat på det lille kjøkkenet og pappar ror seg en tur i gummibåten, vi bader morgenbad og leser bøker og gynges i søvn av bølgene. Jeg legger meg på et teppe på en stein og blir der hele dagen. Siste morgen kjører vi videre før jeg har stått opp, jeg ligger en stund og gynger under dekk og hører vannet fosse mot undersiden av båten, står opp og tisser og blir sjøsyk, tumler meg opp på dekk og sitter der i nattskjorte og caps og redningsvest og spiser bixit og navigerer mens pappa kjører. Vi legger til i gjestehavna i Sandefjord og jeg tar min første dusj siden før jeg dro hjemmefra, soler meg på dekk, har en ettermiddag og en kveld alene, jeg går inn i byen og kjøper tre bøker og en flaske vin og en kurv med overmodne jordbær og et ferskt krabbeskall fra Brødrene Berggren, legger meg ned igjen og sovner under et teppe. Om kvelden har jeg invitert meg selv på middag, vi griller og drikker sangria og ser fotballkampen og sitter ute på terrassen, det er nesten tropenatt, men ikke helt, og neste morgen kjører vi ut til øya, det er bare én øy. Jeg har vært der hver sommer så lenge jeg kan huske og jeg slapper av på en måte jeg aldri gjør ellers, vi gjør ingenting, går ned og bader på brygga, sitter i leveggen, klapper hundene, drikker litt vin. Jeg klatrer rundt den livsfarlige ruta som føttene mine kan utenat, som jeg har klatra barbeint siden jeg var liten, kjenner hver stein og hvert tre, ser utover horisonten, legger meg ned på de varme, blankskurte svabergene, tar av meg klærne og hopper i sjøen, er alene i verden, tørker i sola, drikker litt mer vin. Er voksen og barn på en gang. Og plutselig står jeg foran porten min på Fagerborg igjen, det er min siste dag som 27åring og jeg tenker at det går bra, nok ting har skjedd for et år, nå kan det godt skje litt mindre en stund.

Post comment


Juni forsvant mens jeg lå i en seng, men jeg skjønner ikke hvordan jeg har hatt tid til det. Jeg har kommet ut av alle sommerrutinene mine; plukke med blomster inn og sette dem på nattbordet, ta med et teppe og legge meg i Stensparken for å lese eller sove, spise frokost på trappa. Er aldri hjemme. Blir vant til å gå til kontoret om morgenen og sitte ved pulten og jobbe hele dagen, avbrutt av frokosteventer og lunsjeventer og middagseventer og fester som avløser hverandre. En eller annen gang mellom syrinen og jasminen går jeg i Operaen og ser Svanesjøen og begynner å grine når Maiko Nishino tar 32 piruetter på rad. En torsdag ettermiddag skal jeg ingenting spesielt for en gangs skyld så jeg stikker innom Fred og ligger i sofaen med Esra og Julie, spiser en croissant med ost og skinke, klapper Lola, planlegger lolle ting vi skal gjøre, slumrer litt. Det begynner å bli fullt i hjernen min, jeg husker samtaler jeg har hatt men ikke hvem jeg hadde dem med eller hvor jeg befant meg. Men det går bra, Fagerborg dufter tungt av sommer og det blir nok av tid til å sove i november,

Post comment

Det er jo ikke til å komme bort fra at det er litt vanskelig å blogge når man skal ha en jobb og ha det satans gøy hele tiden. Men det går bra, det er sommer, det er vel ingen som leser blogg nå uansett.

Til dere som likevel titter innom, på lørdag skal jeg holde foredrag om naturlig skjønnhet når Steen & Strøm arrangerer beauty-helg. Tror det blir gøy, har ikke skrevet det ferdig ennå pga vært opptatt med å ha det dritfint, men jeg har i alle fall tenkt til å snakke om temaet både på et konkret, produktaktig plan og på et mer filosofisk plan. Jeg går på klokka 15, førstkommende lørdag 9. juni, og de første 50 som kommer får et signert eksemplar av boka mi. Topp det vel! Håper vi ses.

Fredrik Austad tok bildet.

Post comment


Jeg mistenkte jo at det var en bra hage jeg hadde havna i da jeg flytta hit i oktober og det fremdeles blomstra i mange uker etterpå. Nå skjønner jeg at den er så bra som hager bare kan bli av titalls år med omhyggelig stell. Fra den første vårdagen var bedene ryddet, planter ble hentet opp fra vinterdvale i kjelleren, og snart begynte ting å sprette ut overalt. Tulipaner og skilla og magnolia.


Ganske fort ble det grønt og frodig på alle kanter. Utenfor døra mi klukker en liten fontene, når jeg sover med vinduet åpent er den alt man hører, selv om Majorstuakrysset er ti minutter bort. Nå spiser jeg alle måltider her.


Jeg aner ikke hva halvparten av plantene er en gang, disse enorme bladene poppa opp fra en dag til en annen.


Nå blomstrer irisen, og peonene er på vei ut.


Og rododendron i alle farger. 


Katten er enda rarere enn vanlig og biter kjapt etter meg hvis jeg ikke klapper den på magen hele hele tiden.


Om kvelden er det varmt og fuktig og sola gløder gjennom syrintrærne.


Da er det perfekt å få middagsgjester.


Her om dagen kom Vilde, vi spiste rekepasta og brownies og spilte mikado og drakk rar kombucha.


Elsker livet!!!

Post comment

Over natta blomstret kirsebærtrærne, kastanjene, syrinene og magnoliaen. Og heggen.

Det er ikke så mye hegg i byen, den er et skogstre, men der jeg vokste opp i kanten av Østmarka er det masse. Vi hadde et stort tre i hagen, veien hjem var kantet med hvite, fluffy trær noen uker i mai, jeg snuste meg høy på duften på vei til skolen. Jeg har et tydelig minne fra mai i fjor, av at jeg skulle besøke foreldrene mine, jeg var alene og det var nok ikke tilfeldig, jeg satt på t-banen og følte at livet løp fra meg og da jeg kom opp bakken der den første heggen står så jeg at den allerede hadde avblomstra. Det brast helt for meg, jeg klarte ikke å slutte å gråte, og noe mer husker jeg ikke fra dagen men jeg vet hvor takknemlig jeg hadde vært hvis jeg kunne se meg selv ett år senere, liggende på skogbunnen omgitt av nye og gamle venner, dunkende musikk og den trygge duften av hegg om natta.

I over halvannen måned nå har jeg holdt det gående, gått fra den ene utskeielsen til den andre, har alltid støv på teppet, alltid rent sengetøy. Fyller rommet mitt med syrinkvister og våkner av at fuglene slutter å synge. Kan man ha det så bra, har jeg tenkt, er det lov, og det er det kanskje ikke. Jeg har dansa i gresset med utsikt over byen til horisonten lysnet over Oslofjorden, begynt i min første ordentlige jobb, tatt årets første, andre og tredje bad, sykla hjem under et tak av syrin, halvsovet i Stensparken om dagen, nattbada på bassengfest i Holmenkollen, våkna med klor og glitter i håret – og sittet på stentrappa mi i begynnende dagslys og hylt lydløst inn i genserermet.

Våren har alltid et skår av smerte i seg, når som helst er den over. Om kanskje bare noen timer blomstrer heggen av igjen, men i år er jeg klar. Jeg har fått min dose.

Post comment

Jeg teller alle gangene jeg har vært i Paris: 15 år og henført, 17 år på skoletur (kjøper Vogue-sigg og Jalouse), 18 år under fashion week (bor på et loft med familien min og sniker meg inn på etterfestene), 20 år på kjærestetur (vi kliner i to timer i Kongens hage i Versailles), 21 år som modell, 22 år for å feire nyttårsaften, 23 år som student (ser 100 timer med kunst og arkitektur og ødelegger livet mitt), 27 år og endelig alene.

Avstanden mellom 23 og 27 virker enorm.

Jeg står på metroen og forsøker å knytte opp øretelefonene mine men hendene fungerer ikke.

Tenker på at ‘wow’ har blitt et negativt ladet ord.

Takker ja til tre Tinder-dater og avlyser alle rett før vi skal møtes.

Tilbringer dagene skrivende på kafe og lesende i alle byens parker: Ranelagh, Bois de Boulogne, Tuileries, Luxembourg, Buttes-Chaumont. Jeg stryker hånda over alle blomstene, puster helt ned i bunnen av lungene. Stopper foran en byste av Henry Murger i Luxembourg-parken: La jeunesse/Ses amis. Sender et bilde til Fred.

På vei ut fra Picasso-museet kjøper jeg et print av en kvinne i stripete kjole og hatt, Marie-Thérèse, tenker at jeg skal henge det opp hjemme og se på det og tenke på den gangen jeg var alene på Picasso-museet.

Den siste kvelden sitter vi ute og drikker amaretto på is, klokka er nesten ett men det er fremdeles 19 grader.

Jeg skriver med macen i fanget hele flyturen hjem og på Gardermoen, rett før midnatt, leverer jeg førsteutkastet til en tekst som skal gis ut i høst. På flytoget inn mot byen ser jeg snøen utenfor vinduet, selv i mørket, men jeg lar blikket gli videre inn i ingenting og når jeg våkner av sola morgenen etter er det vår, ingen snøfonner igjen å kollapse i, jeg spiser frokost ute og ligger på brygga på Tjuvholmen hele dagen mens venner kommer og går. Det blir kaldt om kvelden, men jeg har fått en ny ullfrakk, tar den på og går ut og danser. Jeg elsker å komme tilbake til Oslo, det føles som om hele byen er hjemmet mitt; jeg bor på 21-bussen, på Pauls Boutique, på baksiden av Bislett Stadion. Hver dag popper en ny blomst opp i bedet ved porten min, jeg oppdager et magnoliatre i hagen. Tenker på at å reise er en ufattelig luksus og at å komme hjem igjen er enda bedre.

Post comment

Videre

1 Comment | Post comment

Det går i ett dette livet. Jeg har levd på lite søvn og mye av alt annet den siste halvannen uka, vært hjemme i to dager og fiksa alt som må fikses, møtt alle som må møtes. I Aarhus var det vår, uendelige krokushav og varme solvegger. Jeg har spist og drukket og sett på kunst og kost meg, men mer om det senere, for nå drar jeg videre. Etter åtte flyfrie måneder brenner jeg av to turer på en uke.

Denne vinteren har vel vært helt ok, tenker jeg iblant, men den har også vært seig, det føles som jeg har venta mye, venta ut folk, jeg har lært meg å lage omelett og jeg har lært meg å aldri forvente noe som helst. Svette kvelder på Naboens og Villa og Hærverk som glir over i hverandre, våkne til nysnø igjen og igjen. Løpe, skrive, vaske badet. Ukene har vært så like, og når ukene er like merker man ikke at de går og forsvinner, få ting gir meg mer angst. Derfor har jeg bestemt meg for å ha en fantastisk vår. Vinteren har vært seig, men i morgen tidlig drar jeg til Paris.

Post comment


Det er lenge siden jeg har tatt med kameraet ut, liksom kvia meg for å være blogger i dagslys, men vi vet jo alle at det er sånt det blir bra blogginnlegg av (takk for påminnelsen). Så på torsdag bråbestemte jeg meg for å dokumentere dagen, etter å ha surra bort morgenen i vanlig mail- og havregrøtånd. Alltid appelsin i kjøkkenkarmen.


Det var en av de grå dagene med duskregn, men i gata mi er det alltid fint uansett.


Jeg trengte å slå opp en kilde, så jeg gikk til hoveddeichman for å jobbe for dagen. Jeg skriver på noe veldig skummelt men veldig gøy nå.


Her satt jeg noen timer og skrev og leste og spiste knekkebrød med makrell i tomat, jepp der har du meg.


Gikk hjem over St.Hanshaugen og ble fascinert av hvor sorte stammene på hekken langs gravlunden er.


Da jeg kom hjem hadde jeg plutselig litt dårlig tid og lagde min beste kjappe middag, pasta med masse parmesan og eggeplomme og brokkoli stekt med løk og hvitløk. Mmmm.


Tok jeg meg en kjapp dusj og en kjapp kaffe før jeg stakk ut for å gå på lanseringsfesten til Bitch City, en liten feministsatire to venner av meg fra Westerdals har laget for P3. Det er gøy, se det! Hans Olav Brenner blir drept bl.a. Kameraet ble hjemme, mens jeg hadde en kveld som fikk bli offisiell åpning av yolo-våren og starten på verdens lengste helg. Herregud. I morgen drar jeg til Aarhus!

Post comment