Archives: Personal

Over natta blomstret kirsebærtrærne, kastanjene, syrinene og magnoliaen. Og heggen.

Det er ikke så mye hegg i byen, den er et skogstre, men der jeg vokste opp i kanten av Østmarka er det masse. Vi hadde et stort tre i hagen, veien hjem var kantet med hvite, fluffy trær noen uker i mai, jeg snuste meg høy på duften på vei til skolen. Jeg har et tydelig minne fra mai i fjor, av at jeg skulle besøke foreldrene mine, jeg var alene og det var nok ikke tilfeldig, jeg satt på t-banen og følte at livet løp fra meg og da jeg kom opp bakken der den første heggen står så jeg at den allerede hadde avblomstra. Det brast helt for meg, jeg klarte ikke å slutte å gråte, og noe mer husker jeg ikke fra dagen men jeg vet hvor takknemlig jeg hadde vært hvis jeg kunne se meg selv ett år senere, liggende på skogbunnen omgitt av nye og gamle venner, dunkende musikk og den trygge duften av hegg om natta.

I over halvannen måned nå har jeg holdt det gående, gått fra den ene utskeielsen til den andre, har alltid støv på teppet, alltid rent sengetøy. Fyller rommet mitt med syrinkvister og våkner av at fuglene slutter å synge. Kan man ha det så bra, har jeg tenkt, er det lov, og det er det kanskje ikke. Jeg har dansa i gresset med utsikt over byen til horisonten lysnet over Oslofjorden, begynt i min første ordentlige jobb, tatt årets første, andre og tredje bad, sykla hjem under et tak av syrin, halvsovet i Stensparken om dagen, nattbada på bassengfest i Holmenkollen, våkna med klor og glitter i håret – og sittet på stentrappa mi i begynnende dagslys og hylt lydløst inn i genserermet.

Våren har alltid et skår av smerte i seg, når som helst er den over. Om kanskje bare noen timer blomstrer heggen av igjen, men i år er jeg klar. Jeg har fått min dose.

Post comment

Jeg teller alle gangene jeg har vært i Paris: 15 år og henført, 17 år på skoletur (kjøper Vogue-sigg og Jalouse), 18 år under fashion week (bor på et loft med familien min og sniker meg inn på etterfestene), 20 år på kjærestetur (vi kliner i to timer i Kongens hage i Versailles), 21 år som modell, 22 år for å feire nyttårsaften, 23 år som student (ser 100 timer med kunst og arkitektur og ødelegger livet mitt), 27 år og endelig alene.

Avstanden mellom 23 og 27 virker enorm.

Jeg står på metroen og forsøker å knytte opp øretelefonene mine men hendene fungerer ikke.

Tenker på at ‘wow’ har blitt et negativt ladet ord.

Takker ja til tre Tinder-dater og avlyser alle rett før vi skal møtes.

Tilbringer dagene skrivende på kafe og lesende i alle byens parker: Ranelagh, Bois de Boulogne, Tuileries, Luxembourg, Buttes-Chaumont. Jeg stryker hånda over alle blomstene, puster helt ned i bunnen av lungene. Stopper foran en byste av Henry Murger i Luxembourg-parken: La jeunesse/Ses amis. Sender et bilde til Fred.

På vei ut fra Picasso-museet kjøper jeg et print av en kvinne i stripete kjole og hatt, Marie-Thérèse, tenker at jeg skal henge det opp hjemme og se på det og tenke på den gangen jeg var alene på Picasso-museet.

Den siste kvelden sitter vi ute og drikker amaretto på is, klokka er nesten ett men det er fremdeles 19 grader.

Jeg skriver med macen i fanget hele flyturen hjem og på Gardermoen, rett før midnatt, leverer jeg førsteutkastet til en tekst som skal gis ut i høst. På flytoget inn mot byen ser jeg snøen utenfor vinduet, selv i mørket, men jeg lar blikket gli videre inn i ingenting og når jeg våkner av sola morgenen etter er det vår, ingen snøfonner igjen å kollapse i, jeg spiser frokost ute og ligger på brygga på Tjuvholmen hele dagen mens venner kommer og går. Det blir kaldt om kvelden, men jeg har fått en ny ullfrakk, tar den på og går ut og danser. Jeg elsker å komme tilbake til Oslo, det føles som om hele byen er hjemmet mitt; jeg bor på 21-bussen, på Pauls Boutique, på baksiden av Bislett Stadion. Hver dag popper en ny blomst opp i bedet ved porten min, jeg oppdager et magnoliatre i hagen. Tenker på at å reise er en ufattelig luksus og at å komme hjem igjen er enda bedre.

Post comment

Videre

1 Comment | Post comment

Det går i ett dette livet. Jeg har levd på lite søvn og mye av alt annet den siste halvannen uka, vært hjemme i to dager og fiksa alt som må fikses, møtt alle som må møtes. I Aarhus var det vår, uendelige krokushav og varme solvegger. Jeg har spist og drukket og sett på kunst og kost meg, men mer om det senere, for nå drar jeg videre. Etter åtte flyfrie måneder brenner jeg av to turer på en uke.

Denne vinteren har vel vært helt ok, tenker jeg iblant, men den har også vært seig, det føles som jeg har venta mye, venta ut folk, jeg har lært meg å lage omelett og jeg har lært meg å aldri forvente noe som helst. Svette kvelder på Naboens og Villa og Hærverk som glir over i hverandre, våkne til nysnø igjen og igjen. Løpe, skrive, vaske badet. Ukene har vært så like, og når ukene er like merker man ikke at de går og forsvinner, få ting gir meg mer angst. Derfor har jeg bestemt meg for å ha en fantastisk vår. Vinteren har vært seig, men i morgen tidlig drar jeg til Paris.

Post comment


Det er lenge siden jeg har tatt med kameraet ut, liksom kvia meg for å være blogger i dagslys, men vi vet jo alle at det er sånt det blir bra blogginnlegg av (takk for påminnelsen). Så på torsdag bråbestemte jeg meg for å dokumentere dagen, etter å ha surra bort morgenen i vanlig mail- og havregrøtånd. Alltid appelsin i kjøkkenkarmen.


Det var en av de grå dagene med duskregn, men i gata mi er det alltid fint uansett.


Jeg trengte å slå opp en kilde, så jeg gikk til hoveddeichman for å jobbe for dagen. Jeg skriver på noe veldig skummelt men veldig gøy nå.


Her satt jeg noen timer og skrev og leste og spiste knekkebrød med makrell i tomat, jepp der har du meg.


Gikk hjem over St.Hanshaugen og ble fascinert av hvor sorte stammene på hekken langs gravlunden er.


Da jeg kom hjem hadde jeg plutselig litt dårlig tid og lagde min beste kjappe middag, pasta med masse parmesan og eggeplomme og brokkoli stekt med løk og hvitløk. Mmmm.


Tok jeg meg en kjapp dusj og en kjapp kaffe før jeg stakk ut for å gå på lanseringsfesten til Bitch City, en liten feministsatire to venner av meg fra Westerdals har laget for P3. Det er gøy, se det! Hans Olav Brenner blir drept bl.a. Kameraet ble hjemme, mens jeg hadde en kveld som fikk bli offisiell åpning av yolo-våren og starten på verdens lengste helg. Herregud. I morgen drar jeg til Aarhus!

Post comment

Jeg skulle bare samle meg litt og plutselig var det april.

Påsken har vært helt nydelig, selv om jeg innledet den med omgangssyke. Etter at jeg frisknet til har jeg holdt meg i byen og hos foreldrene mine, sugd til meg sol, flere timer om dagen, kroppen må ha fått sjokk. I en hage på Bygdøy, bål på stranda, tur langs Hvervenbukta, der jeg som liten helst ville dra hjem fordi det var så mange folk, mammas vafler i solveggen, bare traske rundt i byen til man havner på en uteservering, Skillebekk, St.Hanshaugen, Lovisenberg, Adamstuen, årets første glass rosé i kveldssol. Det er kveldssol nå, jeg myser forvirret mot klokka og tilbake på sola, fremdeles høy på himmelen. Snøen forsvinner sakte men sikkert og igjen ligger byen som en slagmark av grus og søppel, hele Bislet lukter hundebæsj. Men det gjør ingenting.

Midt i mars var det 11 år siden jeg begynte å blogge. Siden da har jeg blitt voksen et par ganger, noen ganger føles det som å ta ett skritt fram og to tilbake, jeg har tatt to og en halv utdannelse, flytta fire ganger, gifta meg, skilt meg igjen. Jeg oppdaget nylig at jeg har omtrent dobbelt så mange lesere som jeg trodde. Jeg skjønner ikke helt hvordan, men det er både gøy og skremmende at det er så mange av dere, selv om jeg ikke merker så mye til det. Kanskje det er på tide å høste inn litt feedback igjen, spørre dere hva dere liker best å lese, om dere har noen ønsker? Jeg gjør jo som jeg vil, men det er fremdeles dere jeg skriver for.

Post comment

Barbara Kruger, Untitled (Your gaze hits the side of my face), 1981

For en oppløftende kvinnedag dette er, om man tenker på alt som har skjedd siden 8. mars i fjor. En vaskeekte omveltning i løpet av ett år? Wow. Selv menn begynner visst å skjønne greia.

I kjølvannet av #metoo tenker jeg mye på det faktum at jeg er en kropp. I større grad enn før er jeg bevisst på at jeg ikke bare har en kropp, men at jeg er en. Jeg beveger meg mellom gymmen og klubben, der man ikke trenger å tenke, løper og danser, bygger opp og bryter ned muskelmasse. Og jeg blir sett på. Hvem er jeg egentlig utenfor det blikket? Det tenker jeg mye på.

En av årets paroler er «Det er lov å være stygg – Stopp skjønnhetstyranniet». Pil Teisbo i Kvinnefronten skriver:  «(…) i en stadig mer visuell kultur, hvor selvobjektivisering vellykket har «re-brandet» seg som en progressiv, kroppspositivistisk og ja, feministiske bevegelse, så har behovet for det å få lov til å være «stygg» aldri vært større.» At vi ser et større mangfold av kropper og ansikter er bra og viktig, men budskapet er fremdeles «du er fin som du er», ikke «det er ikke så viktig å være fin hele tiden».

Jeg kom i skade for å se en episode KUWTK her om dagen, og så hvordan Kim satt i en solstol i et nydelig strandhus i Mexico og, i steden for å slappe av og kose seg, var stressa og bekymra fordi et uflatterende strandbilde av henne hadde kommet ut i media. «I’m just gonna go and untag myself in everything,» sa hun og forsvant inn i huset. Og ble der. Verdens mest vellykkede selvobjektifiserende kvinne vet kanskje bedre enn noen at man ikke kan hvile i styggheten. Det kan nok føles styrkende å ta kontroll over sin egen selvfremstilling gjennom sosiale medier – jeg skjønner jo hvorfor vi holder på – men det kommer med en bismak.

Selvsagt må det være lov å være stygg. Jeg har bare ikke noe lyst.

Post comment

«Jeg tror jeg har blitt vant til å ha det kjipt,» sa jeg til noen i går og innså at det stemmer, med kjipt mener jeg at vinteren har satt seg i knoklene, for å overleve har jeg bare akseptert at man må snuble og kjempe seg fram på gatene uansett hvor man skal, gå hjem i snøstorm klokka fire på natta, alltid være kledd i klumpete sko og tunge jakker. At livet kan være så mye mer behagelig, men at jeg har glemt det.

Likevel føler jeg en slags lettelse over at dette er livet mitt, uansett hvor omveltende og forvirrende ting har vært de siste månedene; friheten, leiligheten, at jeg har laget dette til meg selv. At det hele tiden skjer noe nytt. Virkelighetsoppfatningen justerer seg ørlite hele tiden. Dagene går i en blanding av orden og kaos, havregrøt og klubbstempler, jeg oppsummerer uka for meg selv: en natt sov jeg 11 timer, en natt sov jeg typ ingenting, en kveld dansa jeg toppløs på Internasjonalen og en annen lå jeg i en snøfonn i Stensparken med kaldt vann i ørene. I går var jeg i Operaen og så Tosca, jeg synes opera er krevende, men så plutselig får man frysninger over hele kroppen og det er lett likevel. Vi dro videre til Dansens hus og så en performance med Stina Nyberg, blir dette en dødelig dose kulturell kapital spøkte vi, syv dansere beveget seg til techno som hver sin lyd, som om lyden kom fra bevegelsen, ikke omvendt. Det var helt fantastisk, etterpå gikk vi til Tranen der vi fikk bord ved den store, runde hjørnesofaen selv om det var fullt og vi bare var to og det føltes som om universet var friksjonsfritt.

Og selv om snøen raser tungt ned fra taket utenfor merker jeg at våren lusker et eller annet sted der framme, lyset kommer sakte tilbake. Det kan bare bli bedre. Det må det.

Post comment

Ikke det

8 Comments | Post comment

I går sto jeg opp tidlig, vanna orkidéen og tok ut søpla, slepte den ordinære sorte trillekofferten min mot Nationaltheateret og satte meg på flytoget. Klar til å gå av på Gardermoen, sjekke inn med et kvarters margin, kjøpe meg en kaffe og sette meg for å spise de tre appelsinene jeg hadde kutta opp og putta i en boks kvelden før, fly til København, bli plukka opp og kjørt til Nobis og ha det chill i tre dager.

I steden reiste jeg meg for å løfte ned kofferten min og fant bare en tom hylle. Jeg løp panisk etter alle de sortkledde menneskene med ordinære sorte trillekofferter og prøvde å spotte min, ga opp da jeg kom til sikkerhetskontrollen og innså at folk allerede var spredd for alle vinder. Jeg tenkte: Er det kødd. Dette kan ikke skje. Kvarteret tikka av gårde mens jeg henvendte meg til alle tenkelige instanser, og ganske fort måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle prøve å få igjen kofferten min eller rekke flyet. Jeg tenkte på kameraet mitt og alle de dyre klærne jeg har lånt og bestemte meg for sistnevnte, var hos politiet, informasjonen, hittegodskontoret, flytoget, men det var faktisk 0 % hjelp å få og da ingen annen koffert dukka opp måtte jeg innse at idiotpersonen som tok feil, antar jeg, må ha sjekka den inn og flydd av gårde.

Så jeg satte meg på toget tilbake til byen. Uten koffert. Sjukt at en helt fremmed i løpet av to sekunder kan fucke opp livet mitt uten at det er noe jeg kan gjøre med det.

Men det går bra, det er jo bare ting, og jeg har heldigvis en venn som kom med en gang, fora meg med mandelboller og lot meg ligge på gulvet og klage, før vi dro og akte i Stensparken og spiste lunsj på Litteraturhuset. Favorittforeldrene mine tok meg med ut på middag og det ble i grunn en fin dag.

Nå blir det detox-uke i Oslo i steden, jeg skal jobbe og trene og spise ordentlig mat, ikke bare energibarer og kanelboller og champagne. Jeg har en fin sak i Stella denne måneden, der jeg har snakka med Gisella Francisca, Andrea Pharo Ronde og Maria Pasenau om å tørre å tøye grensene for hvilke utseender det er plass til i offentligheten. Elsker å ha mulighet til å kunne løfte fram folk jeg liker. Hater meg selv som ikke har navnelapper på koffertene mine.

Post comment


Jeg har ennå ikke drukket alkohol så langt i 2018, og det er helt sjukt hvor stor forskjell jeg merker på huden min. Den har gått fra julekatastrofe til klar og jevn og lysende som snøen på bakken utenfor vinduet mitt, med litt hjelp av syrer og retinoid fra The Ordinairy, som jeg endelig har begynt å teste litt (topp én ting dere har spurt om det siste året).

Dessverre har ikke det hindret meg i å bruke enda en uke på å sove, surre og lengte etter å legge meg under et pledd. Forrige uke føltes det deilig og spaaktig, denne uka bare angstfremkallende. Jeg har sannsynligvis spist for mange østers i mitt liv til å noen gang få B12-mangel, så det er vel bare vanlig vinterfatigue. Tenker på sammenhengen mellom produktivitet og lykkefølelse og tiner meg en ny kanelbolle. Dette er baksiden av frilansmedaljen. I går kveld satt jeg i den enorme senga til Roscoe og beklagde meg over at jeg ikke klarer å slappe av når jeg vet at jeg burde tjene mer penger, hvorpå hun, mens hun satt som en dronning i vinduskarmen med hårruller og perfekt sminke, svarte «for en kapitalistisk tankegang». Hun har et poeng. Snart snur det vel igjen, som det alltid gjør. Jeg krysser fingrene for i morgen.

Post comment


Lørdag våknet jeg uthvilt til sol og pakka meg inn i ull og lammepels for å handle ferskt brød og aviser som jeg fortærte med bløtkokt egg og plommesyltetøy til. Dette tar jeg som et svært godt tegn.


I klassisk januarånd har jeg satt meg selv i festkarantene og på dobbel dose d-vitamin, etter en høst med mange lange netter og konstant forkjølelse. Denne uka har vært behagelig seig, i steden for å gå ut har jeg forskansa meg i leiligheten og invitert folk hit. Stikkord for 2018 er lat vertinne. Fråtser i søvn, overtenker ingenting, plotter inn ting i kalenderen og aner konturene av en lys vinter.

Post comment