De polyglotte elskerne

| 6 Comments

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese Lina Wolffs augustprisvinnende bok De polyglotte elskerne, som ganske nylig kom på norsk, men det var først da jeg kom over et intervju med henne under research til en tekst at jeg fikk ut fingern. Boka er delt i tre deler, fortalt av hver sin karakter, som flettes gradvis inn i hverandre og danner en sirkel. Den var ganske annerledes enn jeg hadde forventet, uten at jeg vet helt hva jeg hadde forventet.

Boka går gjennom en snål klassereise; fra Ellinor, en bygdedame fra ukultivert arbeiderklasse, via Max, Stockholms-kulturelite, til Luctrezia, som er vaskeekte italiensk adel, men har mistet hele formuen. En dame jeg møtte på en kafe fortalte at hun ikke syntes den levde opp til forventningene, men at hun likte siste del best, jeg synes første del er klart mest interessant. Den fortelles av Ellinor, 36, som søker en øm, men ikke for øm mann, og ender opp i skjærgårdshuset til en litteraturkritiker hun møter på internett som behandler henne vekselvis bra og veldig dårlig, og hvordan hun finner sine egne måter å hevde seg på, å ta igjen.

I intervjuet jeg fant snakker Wolff om hvor vanskelig det er å finne balansen mellom det seksuelle og åndelige, at #metoo kanskje er et tegn på at vi har overseksualisert blikket vårt på bekostning av noe annet. Et gjennomgående tema i boka er maktkamp og seksualitet i forholdet mellom menn og kvinner, og det noe litt ynkelige ved det. Det jeg ikke hadde forventet ligger kanskje i at det er en så klassisk roman, med omhyggelig historiefortelling og karakterbygging og et plot som gradvis og hemmelighetsfullt utfolder seg. Det føles liksom litt gammeldags, men med et moderne blikk på kjønn og seksualitet som gjør den veldig lesverd.