Det jeg leter etter, finnes ikke her

| 9 Comments

I går satte jeg meg på en kafe og leste den nye boka til Mari Tveita Stagrim. Det er så deilig å lese noe i ett strekk på den måten, fordype seg helt i teksten helt til man er ute på andre siden. Det er ikke ofte man har mulighet til, så jeg er glad jeg øynet sjansen på en stille tirsdag.

Jeg har kjent Mari ganske lenge, og ble dypt imponert av debuten hennes i fjor, korttekstsamlingen Alle nyanser av sinne. Det jeg leter etter, finnes ikke her er mer en slags eksperimentell roman; den består av korte tekstbolker etter hverandre, som små mikrokapitler, eller strofer. Jeg synes det fungerer veldig bra; historien males fram strøk for strøk, og man blir dratt inn i stemningen med en gang. Vi møter en jeg-person som prøver å mane fram et du, en del av fortiden, to jenter på 13 som sjonglerte vennskap, skilsmisse, svømmeambisjoner og forsøk på å nærme seg voksenverdenen. Små glimt inn i en hukommelse.

«Minnene er tydelige; en familie som ikke er en familie mer, stemmer som smeller i veggene, kroppen som hang fra greina, du som lå ved sida av meg i senga og sov. Skuldra dine, ungdomshuden, piercingen i navlen, den lille hvite diamanten, du tulla alltid med at den var ekte – at om det skjedde deg noe, kunne du selge den og reise et annet sted, bort fra det som var vanskelig.»

Det tar litt tid før man skjønner hva handlingen innebærer, antakelig veldig bevisst fra Maris side. Hun skriver så godt, og er flink til å skape ubehagelige stemninger. Den minner meg på hvor glad jeg er for at jeg ikke er tenåring lenger, på alt som virka så stort og umulig, hvordan man trodde man visste alt men så visste man egentlig ingenting. Hvor utsatt man er, spesielt som jente. Det jeg leter etter, finnes ikke her er brutal og gjenkjennelig og trist, og verdt og settes på leselista di i høst.