Effects of good government in the pit

| 1 Comment


Denne turboaktuelle mannen hadde to utstillingsåpninger og en boklansering forrige uke. 2017 er visst Matias Faldbakkens år. Forrige uke var jeg på pressevisningen av soloutstillingen hans på Astrup Fearnley Museet som åpnet i helgen. Har måttet prioritere vekk pressevisninger i år mens jeg har jobba med boka, så det var digg å ha tid til igjen.


Utstillingen tar for seg Faldbakkens virksomhet det siste tiåret, men består nesten bare av nye verk, ofte versjoner av ting han har gjort før. Første etasje er tom, foruten tre flislagte vegger, et videoverk i vareheisen samt to høyttalere. Videoen viser et klipp av Trump som danser, opprinnelig spilt inn til Saturday Night Live, deretter brukt i en seiersvideo på internett laget av alt-rightere, med en sang av et ukjent band over. Da bandet ble sure og forsøkte å få klippet fjerna fra youtube reagerte trollere med å spre det enda mer – og nå har det endt opp i et dyrt museum.





I andre etasje har han samla masse mer eller mindre bearbeidede gjenstander, liksom readymade-kommenterende, og gjort dem til en form for skjermer ved å klistre på dem bilder han har funnet på internett, men printa på avispapir, men montert som et pc-vindu som har hengt seg opp. Mye forflytning av formater.


Lenger inn er et rom med ulike serier trykk og tegninger, klemt sammen og plassert om hverandre. Også her tar han utgangspunkt i et medie og overfører det til et annet, og undersøker sammehengen mellom bilde og tekst, som i denne serien basert på logoen til det engelske metal-bandet Saxon.


Og i disse pappesketrykkene. Her synes jeg han balanserer et fint sted mellom modernisme, postmodernisme og samtid, det kan jeg like. Typ – en pappeske er jo et slags objet trouvé, men det er bearbeidet og han har laget en ny versjon, som Warhols Brillo box, bare uten pop-referansen, for det er jo bare en støgg pappeske, hvilket føles veldig Faldbakken-samtidsaktig. Noen som er med, eh.


På messaninen står en ny versjon av den velkjente skoleskapskulpturen hans. Elsker når harde ting ser myke ut.


Og i rommet ut mot sjøen er to Tiedemann-malerier lånt fra Nasjonalmuseet og montert sidelengs foran vinduet som viser samme utsikt som motivene. Det er en ganske vanskelig utstilling, som krever litt av deg, men samtidig synes jeg den var overraskende lesbar og givende. Bruk en fridag her i høst!