Et eget rom, del 2

| 5 Comments


Om bare noen dager forlater jeg dette redet jeg har brukt de siste 19 månedene på å sette i stand. 27 kvadrat i den hemmelige delen av Pilestredet, her ingen går forbi med mindre de bor her, besøker noen. Følelsen av å komme hjem og være alene, å vite at ingen andre skal være her med mindre jeg inviterer dem, at jeg kan gå rundt i åpen morgenkåpe og spise pasta med olivenolje til middag tre dager på rad, det har vært uvurdelig. Å plassere tingene mine på kommoden og inn i skap, bare mine produkter på glasshylla under speilet på badet, ha full kontroll på hva som er i kjøleskapet. Jeg har hatt det så bra her.


For noen uker siden kjøpte jeg et nytt bord på Finn, henta det i Groruddalen med t-banen, plukket de siste blomstene fra hagen og satte i vase. Så kom snøen, hagen er død og snart skal bordet bæres ut igjen og plasseres på kjøkkenet vårt.



Jeg er veldig nostalgisk om dagen, dette året har vært så mye, jeg har aldri hatt det så bra eller så dritt. Og det er vemodig å forlate leiligheten, men den har ganske enkelt utspilt sin rolle.


Å innrede trangt har vært en morsom utfordring heller enn et problem, jeg har ikke savna noe, men nå som jeg får mulighet til å spise frokost på kjøkkenet, ha en sofa, vaske klær inne i leiligheten, kunne ta søndagsbad fremstår det som en drøm.


Speilet er også fra Finn og åpner liksom rommet, dessuten er det et perfekt selfiespeil, jeg henta det en klam augustdag og dagen etter ble alt annerledes. Og nå skal jeg flytte og gi plass til en ny, nysingel ung kvinne som skal finne ut av hvordan det er å bo alene, mens jeg tar med meg kjøkkenbordet og speilet og kunsten og bøkene og flytter til St.Hanshaugen. Det kommer til å bli minst like bra, ikke på grunn av badekaret eller plassen eller en gang de to balkongene men fordi jeg skal bo med henne.