Et eget rom

| 38 Comments

Det er vanskelig å blogge når man ikke kan skrive fritt, så nå gjør jeg det bare.

I slutten av september dro jeg proppen ut av livets badekar, og siden har jeg brukt tiden på å fylle det igjen. Med en ny leilighet, bare til meg, nye rutiner, lange turer, fester, middager, en helg i København, nye venner, gamle venner, nygamle venner. Jeg har begynt å elske å løpe, jeg skjønner ingenting, jeg bare løper og løper til jeg blir høy på endorfiner. Det har vært verdens lengste oktober, hver uke har føltes som et eget liv. Jeg nyter å bygge noe som er bare mitt, men våkner med jevne mellomrom med kvelende angst for å være alene. Ennå kan jeg ikke oppholde meg for lenge hjemme, men det føles i det minste som et hjem allerede, 27 kvadrat på Fagerborg med en seng, et spisebord og en gammel kommode. En søt nabokatt som følger etter meg hver gang jeg går ut eller inn, et stort vindu, en hage som fremdeles blomstrer: Høstanemoner, syrinhortensia, oktoberormedrue. Fire tallerkener og tre gafler fra Maritabutikken, to vinglass, en lånt, gammel Moccamaster, bare mine bøker i stabler.

I januar leste jeg et intervju med Gro Dahle der hun ble spurt om det beste rådet noen hadde gitt henne. Jeg kopierte det over i et dokument i notater-appen for å ikke glemme dette livsviktige:

Du må ikke være så snill jente. Du må gå dit det brenner. Du må bryte mer stein. Du må være der du er til det går over av seg selv. Du må kaste alt du har, og begynne på nytt.