Fra badekaret

I fjor sommer møtte jeg en kvinne et bryllup. Hun var 90 år gammel, ekstremt velkledd og – fikk jeg vite senere – dement. Vi hadde en sånn samtale der det føles som man deler hjerne. «Du må reise», sa hun. «Ja, må jeg ikke?» svarte jeg. «Jo», sa hun, «det er klart du må.»  Men så var det så mye å styre med, og jeg ble i Oslo hele høsten og vinteren.

Nå har jeg reist. Litt tilfeldig er jeg i Berlin, gatene er bare, lufta tidvis femten grader varm, iblant passerer jeg en busk med grønne skudd eller løkblomster skutt opp av den brune jorda.

Å være i en ny by er som å trå ned i et litt for varmt badevann, kroppen stritter imot i starten, man må langsomt akklimatisere før man fra ett øyeblikk til det neste kan slappe av, la seg synke ned. Simone de Beauvoir skriver om det i dagboka si fra 1947, da hun besøkte New York for første gang: «Jeg går i gater som ikke er anlagt for meg, der mitt liv ennå ikke har satt noen spor, der det ikek svever noen lukt fra fortiden. Ingen her bryr seg om mitt nærvær, jeg er fremdeles et spøkelse og lister meg rundt i byen uten å være til bry.»

Jeg har vært i Berlin før, men det er nesten femten år siden, svimlende å tenke på at jeg har vært voksen i over femten år. Jeg husker fossen i Viktoriapark, glimt fra klubber, at vi spiste frokost på Café Einstein Stammhaus hver dag. Nå bor jeg like i nærheten av den staselige byvillaen fra 1878, men portene er lenket igjen, kaféen stengt for renovering.

«Jeg drikker en appelsinjuice ved en bardisk, jeg setter meg i boden til en skopusser, på en av de tre stolene som står oppe på en liten trapp; litt etter litt blir jeg en kropp, og byen blir temmet», skriver Beauvoir. Gradvis dreier jeg døgnrytmen min fra vinterdvalen jeg har vært i hjemme, der jeg våkner mellom seks og syv hver morgen, til Berlin-tid, som stort sett består av våkne timer. Når sover folk i Berlin? I dagslys er ansiktene innbitte og harde, men så fort det blir mørkt strømmer noe varmt gjennom gatene.

Om dagen skriver jeg fra ulike kaféer. Jeg har kjørt meg inn i et dagbokspor, skrevet en spalte om dagbokskriving for D2 og anmeldt Sheila Hetis Alphabetical Diaries for Vinduet. Skrivingen går lett, utfordringen er å finne riktig kafé. Man kan ikke stole på folks anbefalinger, hjemme sitter jeg på Kaffebrenneriet åtte av ti dager, men jeg ville aldri funnet på å anbefale noen på besøk i Oslo å dra til Kaffebrenneriet.

Jeg leser Kirsty Bells Berlin-memoar The Undercurrents, blir oppmerksom på vannet som trenger seg på fra alle kanter, som siger gjennom kanalene, som synes å ligge i lufta til enhver tid og får håret mitt til å krølle seg, jeg våkner stadig av dryppelyder. Leiligheten jeg bor i er tung som en svamp av historie, omtrent der senga mi står levde en jødisk ung kvinne i skjul under krigen, i naboleiligheten pleide visstnok keiser Wilhelm å sove over etter festligheter i nærheten. En formiddag når jeg har kjempet den søvntørstende kroppen min gjennom dusjen trår jeg ut på et gulv som er fullstendig oversvømt. Det er bare å gå ut igjen.


Publisert

i

av