Frihet under ansvar

| 20 Comments

I morgen flyr vi til Thailand. Med det slipper vi ut 3,3 tonn CO2 hver, en mengde som tilsvarer fire år med kjøttspising eller 16 år med kildesortering. Det er en del år siden jeg begynte å føle på klimaangsten rundt flyreiser, kutta ned drastisk og skrev om det her i håp om at andre skulle få øynene opp for det samme. Siden da, og kanskje mest de siste månedene, har det skjedd noe fantastisk; konsensus er i ferd med å flytte seg fra at det er fett å reise masse til at det er skamfullt å ha et så stort CO2-avtrykk.

Samtidig kjenner jeg en sterk frustrasjon over at det ikke gjøres stort fra øvre hold. Jeg er, i likhet med mange antar jeg, på et dystopisk sted for tiden, jeg tror dette går rett til helvete i en rasende fart, men mindre verdens ledere får ut fingeren og tar noen upopulære men viktige avgjørelser. For min del kan de gjerne forby fritidsflyvninger.

Det er kanskje ikke enkeltpersoners valg som skal redde planeten, men før noe skjer, hva annet kan man gjøre enn å ta de små valgene man bestemmer over selv? Det er fire år siden sist jeg fløy utenfor Europa, og planen er at det skal gå minst like lenge til neste gang. Likevel skammer jeg meg. Jeg må jo ikke til Thailand. Men det gjør i alle fall at det er enklere å takke nei til gratis, luksuriøse presseturer, til å velge togferie neste gang.

Klimaangsten gir noen ganske apatiske utslag, og jeg befinner meg et sted midt i mellom å ville gjøre det jeg kan og å ville ha det så fint som mulig før tredje verdenskrig bryter ut, typ. Jeg skammer meg over flyturen min til Thailand, men fy faen som jeg skal kose meg.