Glassfiberstein og Cynar spritz

Jeg har ingen anelse om hva som foregår i Oslo, så dette blir inntil videre et slags serialisert reisebrev.

I Berlin beveger jeg meg rundt i fortiden. Skriver på Statsbiblioteket i Potsdamer Straße om dagen, ser Wings of Desire på Babylon om kvelden, der englene vandrer rundt over det samme teppegulvet. Hører på Bowies 70-tallsalbum om morgenen og går forbi bygningen han bodde i da han spilte dem inn. Sender et bilde til familien min, som er besatt av David Bowie. Leser om keisertid og krigen og tomrommet etterpå, og plutselig er den der, til venstre for meg mens jeg haster ned et fortau: muren.

En innsikt jeg har hatt siden jeg ankom er at jeg ikke vet noe om andre verdenskrig. Jeg visste at jeg ikke vet noe om første verdenskrig, men jeg innbilte meg virkelig at jeg visste noe om andre. Nå vet jeg i det minste noe.

Det er interessant hvordan ting oppstår synkront, tilsynelatende uavhengig av hverandre. På omtrent alle barer jeg besøker foreslår noen at jeg skal bestille Cynar spritz – forøvrig en klassiker på baren jeg pleier å gå til i Oslo – og når jeg etterhvert begynner å påpeke at det ser ut til å være en greie, ser de uforstående på meg, som om: nei, det er bare akkurat denne baren som har funnet ut av det med Cynar spritz.

Jeg har sett mange vakre, fargerike glassfibersteinvegger, lokalisert perfekte steder å spise et kakestykke og lese om ettermiddagen, kjøpt en nydelig, rosa løk på lørdagsmarkedet, funnet et klubbsystem for å ikke omkomme: legge meg 21.30, stå opp igjen 03.30. Jeg kan ikke la være å si til alle, som en idiot: det er så herlig at det er vår!! Er dere klar over hvor kaldt og glatt og stygt det er der jeg kommer fra, alle svarer: don’t get your hopes up, it might snow next week, og det kan hende, men det er det ikke noe vits i å tenke på, for neste uke eksisterer ikke. Og dessuten har jeg dratt videre da. Til havet.


Publisert

i

av