Det er sommerferie og jeg tar bussen til Tønsberg og går den kjente veien ned fra togstasjonen til havna og hopper om bord i Ziggy som foreldrene mine så søtt har døpt båten sin, vi kjører ut i fjorden og legger oss på en liten holme og blir der i to dager. Mamma lager god mat på det lille kjøkkenet og pappar ror seg en tur i gummibåten, vi bader morgenbad og leser bøker og gynges i søvn av bølgene. Jeg legger meg på et teppe på en stein og blir der hele dagen. Siste morgen kjører vi videre før jeg har stått opp, jeg ligger en stund og gynger under dekk og hører vannet fosse mot undersiden av båten, står opp og tisser og blir sjøsyk, tumler meg opp på dekk og sitter der i nattskjorte og caps og redningsvest og spiser bixit og navigerer mens pappa kjører. Vi legger til i gjestehavna i Sandefjord og jeg tar min første dusj siden før jeg dro hjemmefra, soler meg på dekk, har en ettermiddag og en kveld alene, jeg går inn i byen og kjøper tre bøker og en flaske vin og en kurv med overmodne jordbær og et ferskt krabbeskall fra Brødrene Berggren, legger meg ned igjen og sovner under et teppe. Om kvelden har jeg invitert meg selv på middag, vi griller og drikker sangria og ser fotballkampen og sitter ute på terrassen, det er nesten tropenatt, men ikke helt, og neste morgen kjører vi ut til øya, det er bare én øy. Jeg har vært der hver sommer så lenge jeg kan huske og jeg slapper av på en måte jeg aldri gjør ellers, vi gjør ingenting, går ned og bader på brygga, sitter i leveggen, klapper hundene, drikker litt vin. Jeg klatrer rundt den livsfarlige ruta som føttene mine kan utenat, som jeg har klatra barbeint siden jeg var liten, kjenner hver stein og hvert tre, ser utover horisonten, legger meg ned på de varme, blankskurte svabergene, tar av meg klærne og hopper i sjøen, er alene i verden, tørker i sola, drikker litt mer vin. Er voksen og barn på en gang. Og plutselig står jeg foran porten min på Fagerborg igjen, det er min siste dag som 27åring og jeg tenker at det går bra, nok ting har skjedd for et år, nå kan det godt skje litt mindre en stund.

Post comment

Reklame


Her kommer et utstillingstips for deg som er fan av Warhol eller interessert i trykketeknikk. Sommerens utstilling på Munchmuseet i bevegelse Kunsthall Oslo er dedikert til Andy Warhols Munch-appropriasjoner, som han lagde ikke lenge før han døde. Munch var en av Warhols favorittkunstnere, og tidlig på 70-tallet besøkte han Nasjonalgalleriet og Munchmuseet i Oslo for å se nærmere på kunsten hans.


Tre av de femten silketrykkene han laget er utstilt, sammen med skisser fra prosessen. Warhol tegnet av Munchs litografier før han bearbeidet dem videre.


Resten av utstillingen består av mer masseproduserte silketrykk, der hvert enkelt er laget med egne farger. Ser man nærmere på noen av de store trykkene ser man hvordan malingen er penslet på som om det var et maleri, liksom tilfeldig, ikke så mekanisk som et vanlig silketrykk.


Innerst i hjørnet vises filmen Kiss fra 1963, som viser 12 par som kliner sammenhengende gjennom en hel filmrull, det vil si tre og et halvt minutt hver. Det er visst blant de første gangene kyss mellom homofile og ulike hudfarger ble vist på film. Den er uansett veldig fin.

Utstillingen står til 26. august! Åpningstider og infomasjon finner du her.

Post comment


Juni forsvant mens jeg lå i en seng, men jeg skjønner ikke hvordan jeg har hatt tid til det. Jeg har kommet ut av alle sommerrutinene mine; plukke med blomster inn og sette dem på nattbordet, ta med et teppe og legge meg i Stensparken for å lese eller sove, spise frokost på trappa. Er aldri hjemme. Blir vant til å gå til kontoret om morgenen og sitte ved pulten og jobbe hele dagen, avbrutt av frokosteventer og lunsjeventer og middagseventer og fester som avløser hverandre. En eller annen gang mellom syrinen og jasminen går jeg i Operaen og ser Svanesjøen og begynner å grine når Maiko Nishino tar 32 piruetter på rad. En torsdag ettermiddag skal jeg ingenting spesielt for en gangs skyld så jeg stikker innom Fred og ligger i sofaen med Esra og Julie, spiser en croissant med ost og skinke, klapper Lola, planlegger lolle ting vi skal gjøre, slumrer litt. Det begynner å bli fullt i hjernen min, jeg husker samtaler jeg har hatt men ikke hvem jeg hadde dem med eller hvor jeg befant meg. Men det går bra, Fagerborg dufter tungt av sommer og det blir nok av tid til å sove i november,

Post comment

Produktspons

Jeg blogger når jeg er alene hjemme om kvelden og det har jeg ikke vært på veldig lenge. Hva har jeg egentlig gjort? Jeg begynner å miste oversikt. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne igjen, men jeg går for noe lett og dessuten veldig nyttig:

En ny solkrem for ansiktet har kommet inn i livet mitt. Det som er gøy med hudpleie er at produktene stadig blir bedre, og en sjelden gang blir jeg dødsimponert. Jeg trodde jeg hadde funnet den perfekte dagkremen med solfaktor i Exuviance sin Sheer Refining Fluid, men nå har de lansert Sheer Daily Protector og jeg kan rett og slett ikke fatte hvor bra den er. Den har faktor 50, kun fysiske filtre, nesten flytende konsistens og en eller annen magisk finish som gjør at jeg har slutta å sminke huden. Den har litt pigment i seg, men gir egentlig ikke noe særlig farge. Derimot gjør den huden jevn, matt og finpora, og det holder seg sånn HELE DAGEN. Herregud. Den er dessuten superfin under sminke, om jeg likevel skulle få lyst til å bruke det. Rist godt før bruk, grunn gjerne med et fuktgivende serum, og pass på at du går over kriker og kroker under påføring.

Post comment

Det er jo ikke til å komme bort fra at det er litt vanskelig å blogge når man skal ha en jobb og ha det satans gøy hele tiden. Men det går bra, det er sommer, det er vel ingen som leser blogg nå uansett.

Til dere som likevel titter innom, på lørdag skal jeg holde foredrag om naturlig skjønnhet når Steen & Strøm arrangerer beauty-helg. Tror det blir gøy, har ikke skrevet det ferdig ennå pga vært opptatt med å ha det dritfint, men jeg har i alle fall tenkt til å snakke om temaet både på et konkret, produktaktig plan og på et mer filosofisk plan. Jeg går på klokka 15, førstkommende lørdag 9. juni, og de første 50 som kommer får et signert eksemplar av boka mi. Topp det vel! Håper vi ses.

Fredrik Austad tok bildet.

Post comment


Jeg mistenkte jo at det var en bra hage jeg hadde havna i da jeg flytta hit i oktober og det fremdeles blomstra i mange uker etterpå. Nå skjønner jeg at den er så bra som hager bare kan bli av titalls år med omhyggelig stell. Fra den første vårdagen var bedene ryddet, planter ble hentet opp fra vinterdvale i kjelleren, og snart begynte ting å sprette ut overalt. Tulipaner og skilla og magnolia.


Ganske fort ble det grønt og frodig på alle kanter. Utenfor døra mi klukker en liten fontene, når jeg sover med vinduet åpent er den alt man hører, selv om Majorstuakrysset er ti minutter bort. Nå spiser jeg alle måltider her.


Jeg aner ikke hva halvparten av plantene er en gang, disse enorme bladene poppa opp fra en dag til en annen.


Nå blomstrer irisen, og peonene er på vei ut.


Og rododendron i alle farger. 


Katten er enda rarere enn vanlig og biter kjapt etter meg hvis jeg ikke klapper den på magen hele hele tiden.


Om kvelden er det varmt og fuktig og sola gløder gjennom syrintrærne.


Da er det perfekt å få middagsgjester.


Her om dagen kom Vilde, vi spiste rekepasta og brownies og spilte mikado og drakk rar kombucha.


Elsker livet!!!

Post comment

Sponsede produkter


Det er lenge siden jeg har skrevet om hudpleie, men det er ikke fordi jeg ikke har noe å melde. Tvert imot har jeg fått meg jobb som skjønnhetsredaktør i Stella siden sist, og snart er det ikke plass til meg i leiligheten på grunn av alle produktene som strømmer inn. Det er helt drømmen, jeg får teste produkter, velge ut det beste, finne på gøyale saker og ikke minst skrive. Jeg ber iallefall ikke om mer. For å ta igjen har jeg samlet noen nye favoritter i alle kategorier; jeg så muligheten til å fargesortere og grep den selvsagt med begge hender. Har spart det beste til slutt så les hele innlegget (eller bare scroll ned).

Brume solaire hydrante fra Biotherm er solproduktet du har drømt om hele livet: En mist med faktor 50 som du kan spraye over sminken uten at du en gang merker at du har noe i ansiktet. Den er helt tørr, helt usynlig, men gir likevel beskyttelse. Har vært åtte timer på Sørenga med denne som eneste solbeskyttelse bortsett fra dagkrem med spf 35 som jeg tok på om morgenen uten å brenne meg det minste. Har ikke notert noe kviseutbrudd etter bruk heller. Eneste minus er eventuelt at den ikke er det minste økologisk og har kjemisk filter.

Den perfekte mimosagule neglelakken kommer fra Chanel og heter Giallo Napoli. Du trenger to lag men den er ganske lett å legge og holder seg godt en liten uke. Gult er jo årets farge og greier.

Life radiance fra Decléor er en ganske standard ansiktsskrubb, men jeg har brukt den jevnlig det siste halve året og vært veldig fornøyd. Skrubb er egentlig ikke min greie, jeg foretrekker kjemisk eksfoliering (blant annet fordi det er mer skånsomt for huden), men med tiden kommer jeg ikke unna at det synes det er ganske digg å skrubbe huden ordentlig innimellom. Den inneholder både grovere korn, finere korn og fruktsyre, men føles likevel skånsom. Og så lukter den veldig behagelig.

Jeg har hatt merkelig tørre hender i vår, og det eneste som hjalp var å smøre dem inn med L’Occitanes klassiske sheabaserte håndkem. Det er ikke for ingenting at det er bestselgeren deres skjønner jeg, den er tykk og myk og digg i konsistensen, men blir ikke klissete på huden og trekker ganske raskt inn, samtidig som den gir hendene en beskyttende hinne.

En annen favorittneglelakk er Kinetic blue fra YSL. Man kan gå hele livet og være classy og bare bruke rouge noir, eller man kan helbleke håret, få seg en hvit bikini og kødde det til med gul og turkis neglelakk. Har åpenbart falt ned i sistnevnte hull. Jeg tenker hele tiden at jeg skal gå over til snille, giftfrie neglelakker, men jeg er så sjukt tiltrukket av de glossy dyre neglelakkforpakningene, og klarer ikke la være å gi etter. Kvaliteten på YSL er også godt over middels synes jeg.

I det gammelrosa hjørnet finner vi Retexturizing Mask fra Origins, som er en rosa leiremaske jeg alltid drar fram fra hylla etter flere harde netter på rad. Jeg liker ikke å bruke leiremasker for ofte fordi de er uttørrende, men et par ganger i måneden kan de virkelig gjøre forskjell synes jeg. Leire trekker urenheter ut av huden og får porene til å se mindre ut, og jojobaperler gir en lett skrubb når du vasker den av. Ofte bruker jeg den bare i t-sonen og rett på kviser, og har heller en mer fuktgivende maske i resten av ansiktet.

Patê lavante volumisante au rossoul pur et extraits de rose fra Christophe Robin er akkurat det, hvis du kan fransk, og hvis ikke: Et lite mirakel for håret? Det er ikke ofte jeg blir imponert av hårprodukter, jeg holder meg til Shu Uemura og Oribe synes liksom ikke noe kan leve opp, men dette er noe helt annet. Det er en sjampo, en hårmaske, en leirerens, alt i ett, og jeg kan ikke forklare det, men håret mitt ser fantastisk ut etterpå. Den påstår å gi volum, jepp, det gjør den, den lukter sjukt godt av rose, og den får håret mitt til å legge seg på en veldig flatterende måte når det lufttørker, i samlede bølger, som om jeg har bada i havet, bare ikke like messy. Den har konsistens som bløt leire, og når du masserer den inn i hodebunnen skummer den lett og blir enklere å fordele. Det er kanskje hakket mer jobb å vaske håret med denne enn med en vanlig, flytende sjampo, men det er det verdt, og dessuten holder det med én sjamponering fordi den er så grundig (til vanlig såper jeg det inn to ganger). Selv om det er en slags maske også følger jeg alltid på med balsam. Den har 85 % prosent naturlige ingredienser men føles veldig luksuriøs. En digg kombo.

Til sist har jeg lagt min elsk på en lipgloss. Er jo skjønnhetsredaktør nå. Korres har kommet med noen veldig digge som lukter godis og føles bra på leppene. Fargen Honey nude er min soleklare favoritt, en seminaturlig, peachy nude som ser veldig bra ut til rød øyeskygge og min hudtone. Eneste minus er at applikatoren gir etter når man trykker den mot leppene, ganske irriterende.

Post comment

Over natta blomstret kirsebærtrærne, kastanjene, syrinene og magnoliaen. Og heggen.

Det er ikke så mye hegg i byen, den er et skogstre, men der jeg vokste opp i kanten av Østmarka er det masse. Vi hadde et stort tre i hagen, veien hjem var kantet med hvite, fluffy trær noen uker i mai, jeg snuste meg høy på duften på vei til skolen. Jeg har et tydelig minne fra mai i fjor, av at jeg skulle besøke foreldrene mine, jeg var alene og det var nok ikke tilfeldig, jeg satt på t-banen og følte at livet løp fra meg og da jeg kom opp bakken der den første heggen står så jeg at den allerede hadde avblomstra. Det brast helt for meg, jeg klarte ikke å slutte å gråte, og noe mer husker jeg ikke fra dagen men jeg vet hvor takknemlig jeg hadde vært hvis jeg kunne se meg selv ett år senere, liggende på skogbunnen omgitt av nye og gamle venner, dunkende musikk og den trygge duften av hegg om natta.

I over halvannen måned nå har jeg holdt det gående, gått fra den ene utskeielsen til den andre, har alltid støv på teppet, alltid rent sengetøy. Fyller rommet mitt med syrinkvister og våkner av at fuglene slutter å synge. Kan man ha det så bra, har jeg tenkt, er det lov, og det er det kanskje ikke. Jeg har dansa i gresset med utsikt over byen til horisonten lysnet over Oslofjorden, begynt i min første ordentlige jobb, tatt årets første, andre og tredje bad, sykla hjem under et tak av syrin, halvsovet i Stensparken om dagen, nattbada på bassengfest i Holmenkollen, våkna med klor og glitter i håret – og sittet på stentrappa mi i begynnende dagslys og hylt lydløst inn i genserermet.

Våren har alltid et skår av smerte i seg, når som helst er den over. Om kanskje bare noen timer blomstrer heggen av igjen, men i år er jeg klar. Jeg har fått min dose.

Post comment

Sko og cardigan er sponset


Jeg henger ikke helt med om dagen, for tre uker siden var det snø på bakken, forrige uke var dette et befriende lett antrekk og nå er det helt utenkelig å gå med bukse.


Uansett, denne cardiganen fra Dagmar er mitt nye favorittplagg, den passer til aboslutt alt jeg har.


Buksa er en gammel favoritt, perfekte 501 som sitter som støpt.


Og skoene er en slags erstatning for de ihjelgåtte COS-skoene jeg har tråkka rundt i to somre på rad. Disse er enda litt finere synes jeg, med skrå skjæring og mykt mykt lammeskinn. Fra Marimekko.

Takk til bestegutten Fredrik Austad som har tatt bildene.

Post comment

Reklame


På tirsdag hadde jeg invitert en gjeng til Munchmuseet for å spise frokost og se den nye utstillingen, Mellom klokken og sengen, som åpnet denne uka.


De hadde dekket på så fint i kaféen, med croissanter og boller og kaffe og eplemost.



Først spiste vi.


Så tok Tove som jobber med formidling på museet oss med inn i utstillingen. Mellom klokken og sengen har fokus på Munch som maler, og inkluderer mange av mine egne favoritter. Her er tittelmaleriet, det siste selvportrettet Munch malte.


Så mye fint. Det er ingen kronologi eller historiefortelling i utstillingen, man står helt fritt til å gå rundt som man vil, stoppe opp ved noe og bare gå forbi annet.


Dessuten er det ingen informasjon om tittel eller årstall ved bildene, for å oppfordre publikum til å bare se på maleriene og tolke dem som man vil selv, ikke henge seg opp i hva «kunstneren har ment» eller lignende. Det kan jeg like.



Snøhetta har laget noen digge sitteinnretninger så man virkelig kan slå seg ned og nyte kunsten fred og ro.


Jepp.



Masse fint å se på! Utstillingen står fram til september og du kan lese mer om den her.



Etterpå satt vi i sola og glemte tiden og nå er det sommer og det holder på å klikke for meg.

Post comment