Hjulskift

| 13 Comments

Wow kroppen min er helt mørbanka etter et tredagers maraton med rave på lørdag, takmaling på søndag og fotoopptak for boka hele dagen i går. Men det har vært gøy og blir så fint og jeg føler meg ekte glad for første gang i år typ?

Ellers fortsetter jeg å lese to bøker i måneden, og februars første bok ble Hjulskift av Vigdig Hjorth. Som alltid når jeg leser bøkene hennes synker jeg inn i dem og leser dem i ett jafs med stor glede. Denne handler om en akademikerdame i 40-årene som innleder et slags forhold til en bilselger fra Skien, og reflekterer rundt temaer som maktforhold og klasse- og kulturmessige ulikheter. Bilselgeren og akademikeren møtes tilfeldig på Notodden Bluesfestival og blir snart klar over at det er lett for dem å henge sammen, at de har god seksuell kjemi, men hun kan jo ikke være sammen med en bilselger, og tviholder på at de bare har en «relasjon». Likevel kjører de fram og tilbake mellom Oslo og Skien for å besøke hverandre, møter hverandres barn, opptrer i sosiale settinger. Og det går jo egentlig fint?

Parallelt med forholdet har hun fått stipend for å skrive bok om en glemt, kvinnelig forfatter, samtidig som hun er lei av sitt eget miljø, av intellektuelle middagsselskaper med det samme bondebordet med umake stoler rundt (check), viner smuglet med fra ferie i Italia og hagefester i Ullevål hageby. Det beste med boka er hvordan hun avkler de ulike kulturelle klassene, og skriver ting som føles sanne: «Det ligger en stor frihet i ikke å være for opptatt av renslighet, ryddighet, og en stor selvtillit som forutsetning. Klasseforskjellen finnes ikke i økonomien, men i stilen, i smaken.» Jeg kan ikke la være å tenke på Fotballfrue, som selvsagt tjener mye mer enn meg, men likevel; jeg kan bleke håret trashy blondt og ta bilder av uoppredde senger og estetisere rotete overflater, mens Caroline Berg Eriksen redigerer sofaputene så de ser perfekte ut og må forsvare seg mot lesere når håndverkerne som jobber på det nye huset hennes har glemt å beise gulvet under listene. Det er jo litt absurd.

Men biler kan også estetiseres, for eksempel av Bertolt Brecht:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?