I love Dick

| 1 Comment

En gang tidlig i vår spurte jeg på Facebook om noen ville være med å starte lesesirkel. Det var det! Alt for mange egentlig, så jeg satte grensa ved de ti første som meldte seg og en kveld i april hadde vi vårt første møte. Vi valgte bok ved hjelp av poll, og vinneren ble I love Dick. Vår tids viktigste bok om forhold mellom menn og kvinner, ifølge The Guardian; skrevet i 1994-95 av Chris Kraus, utgitt og oversett i 1997, og plukket opp igjen rundt 2015 før den eksploderte i popularitet. «It has nothing to do with the literary merit of the book, it just fit into a niche of the moment and I embrace that,» sa Krauss i et intervju med Sleek et par år etterpå. Verden har tatt igjen Chris Krauss.

På overflaten handler boka om hvordan Chris, den mislykkede videokunstneren, forelsker seg i akademikeren Dick på en middag, og begynner å skrive brev til ham sammen med akademikerektemannen, Sylvére. De sender ham ikke brevene, ikke før senere, men forsøker å utvikle det hele til et slags kunstprosjekt. Chris blir besatt av Dick, og gjør alt hun kan for å få en unnskyldning til å ringe eller møte ham. At Dick er moderat interessert i Chris tilbake er en underdrivelse, men hvem Dick egentlig er blir mindre viktig, han er kun objekt, en muse for Chris i det som altså blir en bok. Skillet mellom kunsten og livet er syltynt for Krauss. Måten hun bruker en mann slik menn har brukt kvinner i kunsten sin til alle tider er, eller var, radikal.

Men The Guardian har ikke helt rett, for I love Dick handler ikke først og fremst om forholdet mellom menn og kvinner. For selv om fortellingen om Chris og Dick er interessant i sin grenseløshet, er det det kritiske aspektet som gjør den skikkelig bra. I love Dick er kunstkritikk, feministisk kunstkritikk. Innimellom brevskrivingen består boka av lange og korte utlegninger om Krauss møter med arbeidet til ulike kvinnelige kunstnere. Ikke at jeg hang med hele veien, og iblant kjeda jeg meg fordi jeg falt av, når man først har referansene på plass: wow. Jeg begynte nesten å gråte da jeg leste det hun skriver om Hanna Wilke og jeg innså at jeg hadde glemt henne, en av favorittkunstnerne mine da jeg var 19 og studerte kunstfoto. Hvordan kan man glemme sånt?? Hvor dum har jeg egentlig blitt av å gå på Westerdals? Neida. Men jeg savner akademia, å bli tvunget til å analysere og forstå ting som hele tiden er litt utenfor rekkevidde, før den grensa gradvis tøyes utover.

Da Krauss 10 år før Knausgård skrev om sitt eget liv uten å legge noe i mellom (som falske navn) ble hun truet med søksmål og deretter glemt. Mottakelsen av boka ble på en måte et bevis det hun forsøker å beskrive i den; hvordan kvinner i kunsten ignoreres eller henvises til det personlige, og alltid ses på som mindre viktig enn den universelle, mannlige kunstneren. Jeg tror ikke I love Dick er for alle, og det var delte meninger da vi diskuterte den i lesesirkelen. Men selv om den kanskje ikke er like radikal nå, 20 år senere – mye har heldigvis skjedd – er den fremdeles både relevant og viktig.

Lesesirkler er forøvrig en veldig fin måte å omgås på, en fin mulighet til å bli bedre kjent med folk. Og til å lese mer, og få mer ut av de bøkene man leser. En av de bedre idéene jeg har hatt hittil i år.