Ikke det

| 8 Comments

I går sto jeg opp tidlig, vanna orkidéen og tok ut søpla, slepte den ordinære sorte trillekofferten min mot Nationaltheateret og satte meg på flytoget. Klar til å gå av på Gardermoen, sjekke inn med et kvarters margin, kjøpe meg en kaffe og sette meg for å spise de tre appelsinene jeg hadde kutta opp og putta i en boks kvelden før, fly til København, bli plukka opp og kjørt til Nobis og ha det chill i tre dager.

I steden reiste jeg meg for å løfte ned kofferten min og fant bare en tom hylle. Jeg løp panisk etter alle de sortkledde menneskene med ordinære sorte trillekofferter og prøvde å spotte min, ga opp da jeg kom til sikkerhetskontrollen og innså at folk allerede var spredd for alle vinder. Jeg tenkte: Er det kødd. Dette kan ikke skje. Kvarteret tikka av gårde mens jeg henvendte meg til alle tenkelige instanser, og ganske fort måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle prøve å få igjen kofferten min eller rekke flyet. Jeg tenkte på kameraet mitt og alle de dyre klærne jeg har lånt og bestemte meg for sistnevnte, var hos politiet, informasjonen, hittegodskontoret, flytoget, men det var faktisk 0 % hjelp å få og da ingen annen koffert dukka opp måtte jeg innse at idiotpersonen som tok feil, antar jeg, må ha sjekka den inn og flydd av gårde.

Så jeg satte meg på toget tilbake til byen. Uten koffert. Sjukt at en helt fremmed i løpet av to sekunder kan fucke opp livet mitt uten at det er noe jeg kan gjøre med det.

Men det går bra, det er jo bare ting, og jeg har heldigvis en venn som kom med en gang, fora meg med mandelboller og lot meg ligge på gulvet og klage, før vi dro og akte i Stensparken og spiste lunsj på Litteraturhuset. Favorittforeldrene mine tok meg med ut på middag og det ble i grunn en fin dag.

Nå blir det detox-uke i Oslo i steden, jeg skal jobbe og trene og spise ordentlig mat, ikke bare energibarer og kanelboller og champagne. Jeg har en fin sak i Stella denne måneden, der jeg har snakka med Gisella Francisca, Andrea Pharo Ronde og Maria Pasenau om å tørre å tøye grensene for hvilke utseender det er plass til i offentligheten. Elsker å ha mulighet til å kunne løfte fram folk jeg liker. Hater meg selv som ikke har navnelapper på koffertene mine.