Snakkes til uka

| 6 Comments

Jeg vet ikke om noen av dere la merke til at jeg nesten utelukkende leste bøker om ekteskap i oppløsning i fjor, men som nevnt har jeg en tendens til å søke meg mot litteratur som speiler mitt eget liv. Det er forsåvidt sikkert både naturlig og vanlig. For noen uker siden, en dag jeg egentlig skulle gjort noe annet, slukte jeg Ellen Sofie Lauritzens Snakkes til uka, en slags feltrapport fra ett år på Tinder.

Første gang jeg lasta ned Tinder var ganske nøyaktig en måned etter at jeg ble singel, jeg var på en veldig posh middag på den svenske ambassaden og var veldig skjør og ustabil, fem timer senere sletta jeg appen igjen i panikk. Det føltes som å bli sugd inn i et sort hull av skrekkelige valgmuligheter.

En måned senere prøvde jeg igjen, og plutselig syntes jeg det var kjempegøy. Den følelsen la seg derimot ganske fort.

Laurtitzen oppdager det samme når hun laster ned appen i begynnelsen av boka, og går forventningsfullt på sine første dater. Hun har dårlige opplevelser og gode opplevelser, og møter etterhvert en hun liker på ordentlig. De møtes jevnlig noen uker, men en dag skriver han «snakkes til uka» og siden hører hun aldri fra ham. Og hun begynner å oppdage baksiden med Tinder og hva uendelige valgmuligheter gjør med oss. Det er en god gjennomgang av datingappenes kick, nederlag og konsekvenser, krydra med erfaringene til Lauritzen og vennene hennes.

Jeg har vært heldig og utelukkende møtt hyggelige, fine folk, og de fleste datene må kunne klassifiseres som vellykka. Likevel har jeg bare sett på det som en slags lek som ikke er på ekte, og det er kanskje trikset. Eller fella. Jeg sklei rett inn i en datingkultur jeg hater intenst, men like fullt bidrar til selv; hvis alle andre ghoster og bencher og holder på er det vel ingen grunn til at jeg ikke skal gjøre det samme.

Jeg følte meg spesielt truffet av en anekdote fra Lauritzens venninne Ingeborg: «Jeg klarer ikke opparbeide interesse for noen jeg ikke har møtt i det virkelige liv. Jeg synes ikke det å gå på date er noe gøy i utgangspunktet, så jeg sliter veldig med å motivere meg til å møte en jeg ikke vet hvem er. Hvorfor skal jeg bruke tid på deg, liksom? (…) Jeg liker ikke hva det gjør med meg som menneske. Jeg blir så fiendlig, så dømmende, føler at mitt eget syn på andre mennesker krymper.»

Det er helt surrealistisk hva slags krav man plutselig setter når man sveiper gjennom folk på den måten, samtidig som man har veldig lite å basere utvelgelsen på. I virkeligheten er det jo typ bare kjemi det handler om, et fenomen helt utilgjengelig for internett.

Sissel Gran snakker om at vi ikke er laget for å ha «alle faner oppe, alle muligheter tilgjengelige». Og dette: «Med appene risikerer man å bli valgt bort ufattelig mange ganger. Det til sammen kan svi veldig. Og så skal man liksom tåle det» og jeg føler meg som en liten dritt, som klager fordi jeg ikke blir tatt med storm annenhver uke, som tillater meg å vifte bort folk med et skuldertrekk.

Vel vel. Appen ligger der i telefonen min fremdeles, men jeg har iallefall funnet en motgift mot Tinder-nummenheten: Gå på kino og se Call me by your name. Nå kan jeg ikke høre på denne sangen uten å begynne å gråte en gang, takk for meg.