Leonard Rickhard: Noe er galt

Når jeg står foran Leonard Rickhards meterhøye malerier på Astrup Fearnley-museet torsdag formiddag er det med lydbildet fra The Zone of Interest, som jeg så kvelden før, dirrende i hodet. Kanskje er det det som får meg til å oppleve bildene så sterkt; ubehaget fra Jonathan Glazers stiliserte Holocaust-fremstilling blør inn i Rickhards forsøk på å finne ut av … et eller annet ved å male det samme igjen og igjen. 

Rickhard og Solveig Øvstebø, sjefskurator og direktør på museet, hadde jobbet med den retrospektive utstillingen i over 3 år, før Rickhard døde bare to uker før åpning. Den inkluderer alle faser av kunstnerskapet og er sortert etter motiv: modellbordene, med sine uforståelige, tekniske prosjekter; tunnellsystemene, som sender tankene rett til Gaza og Saddam-memes; modellflybyggerne, skrekkslagent fanget i pastellfargede rom; fugleskapenes forsøk på å kategorisere og kontrollere naturen. Skisser og små tegninger utforsker de samme motivene, og i utprøvende, mindre malerier fra 70-tallet ligger malingen i tykkere lag, fargene mindre klare, mer grumsete. 

Rickhard ble født i skyggen av andre verdenskrig, og ekkoet av den suser gjennom maleriene, iblant eksplisitt, i form av små modellflydeler med hakekors på, i blant bare som en følelse. Han malte vakre landskap i skumringslys, rammet inn som om man ser det gjennom en søker, urovekkende industrielle konstruksjoner, fantasimaskiner. Store flater, klare, tydelige farger, skarpe linjer, millimeterpapirets nøyaktighet. Det er flatt, men kommer mot deg, skjematisk, men likevel fylt av mystikk.

I rom etter rom og meter på meter med maleri gjentas forsøket på å komme til bunns i noe. Men det er ikke noe å komme til bunns i, eller: man når aldri bunnen.

Fra Stillheten brytes ved daggry (2014-2023).

Den samme følelsen gjennomstrømmer The Zone of Interest, som denne uka fikk fem Oscar-nominasjoner, blant annet for beste lyd. Filmen er basert på Martin Amis fiksjonaliserte portrett av SS-offiser Rudolf Höss, men her opptrer alle karakterer med sine ekte navn. Vi får se Höss’ familie i idyllisk hverdagsliv med elvebad, hageselskap og tjenerskap, vegg i vegg med Rudolfs livsverk: konsentrasjonsleiren Auschwitz. Hva som foregår på andre siden av murene ser vi aldri, men i bakgrunnen durer den konstante lyden av forbrenningsovner, sporadiske skrik og skudd. Iskald filmmusikk av Mica Levis gjør kontrasten mellom det vi vet foregår og georgindyrkingen til Höss’ kone Hedwig skrikende tydelig, i overkant tydelig, kanskje, men kvalmende fylt av gru blir man.

Det er noe med selve fargesettingen i filmen, liksom kald og klar, som minner om Rickhards malerier. Jo mer jeg ser på bildene jo flere motiver fra filmen finner jeg, som når skjermen går i rødt som for å uttrykke noe som er for grufullt til å kunne vises, blaff av flammer, anonyme, langstrakte bygninger som skjuler noe. Som i filmen er det vakre så åpenbart tilstede hos Rickhard, det er morgenlys og nymåner og silhuetten av gamle furutrær som strekker seg mot himmelen. Men over ligger et slags strengt system av menneskelig inngripen, av rette linjer, forsøk på å organisere, kontrollere verden. Som om han viser frem det Höss legemliggjorde: det industrielle, ikke-menneskelige, men like fullt menneskeskapte, som muliggjorde Holocaust.

Men der kvalmen får eksplisitte uttrykk i The Zone of Interest, i form av Höss som kreker seg ned en staselig trappeoppgang mens han brekker seg, ligger den mer som en murrende uro i Rickhards kunstnerskap. Gjentakelsene går gjennom maleriene som en påminnelse like relevant i dag, et varsel, igjen og igjen: Noe er galt.

Fra Ryggvendt figur i nattlig interiør II (2007-2009).

Publisert

i

av