Lizzie Fitch og Ryan Trecartin på Astrup Fearnley-museet

| 2 Comments


Denne uka åpna nordens første utstilling med Lizzie Fitch og Ryan Trecartin på Astrup Fearnley-museet. Kunstnerduoen møttes på Rhode Island School of Design i 2001 og har jobba sammen siden. De har stilt ut på MoMA PS1, Venezia-biennalen og Whitney-biennalen for å nevne noe, og i 2016 gjorde de Kendall Jenner og Gigi Hadid om til to snille kjæledyr for W magazines kunstnummer, blant annet i en utrolig lol video dere kan se her.


Utstillingen blander skulptur, lyd og video i kunstnernes karakteristiske koko estetikk. Hovedrommet er gjort om til en skulpturhage, med teppelagte gulv, lunere veggfarger og oppbygde partier. Det minnet meg litt om å trå inn i Tori Wrånes’ suksessutstilling Hot Pocket på Samtidsmuseet i fjor, om enn ikke like huleaktig.


Skulpturene er satt sammen av et sammensurium av popkulturelle referanser, rusk og rask, natur og kultur, og tematiserer hvordan identitet endres og oppløses i en digital medievirkelighet.


Denne heter The Traveling Blonde Monster.


«Her skal det tas detaljbilder» tenkte jeg da jeg gikk rundt, ikke alle utstillinger lar seg overføre så bra til blogginnlegg bildemessig, men denne derimot. Et perfekt blogginnlegg skal få leseren til å ville gå og se utstillingen, tenker jeg, sant dere bare vil se mer?


Det er derimot tre dager siden jeg hadde tenkt til å publisere dette innlegget, av en eller annen grunn klarer jeg ikke å få ned det jeg følte da jeg gikk rundt og kikka. Det er kanskje en sånn utstilling man bare må oppleve.


Denne heter Mango Lady og er laget av, ja, tørket mango.


Jeg anbefaler å sette seg ned og se filmene som vises i andre etasje: Plotløse, fragmentariske filmer med slitsom klipp og redigering, internettestetikk og karakterer som fremstår løsrevet fra kategorier som kjønn, etnisitet og alder. Fitch og Trecartin er opptatt av språk, og hvordan det endrer seg med medievirkeligheten vi lever i. De dårlig sminka karakterene i billige parykker hiver ut av seg skripta replikker som nesten gir mening, men ikke helt, men som man kjenner igen fra amerikansk ungdomskultur. De er like mye morsomme som skrekkete, jeg begynte å tenke på alle ganger jeg har sittet i en maksitaxi eller på nach mens folk rundt meg hyler ut tomme fraser og tenkt at alt trenger jo ikke å være meningsfullt hele tiden men at det kanskje er litt mye tomhet i livet mitt noen ganger.


Det var kanskje det jeg gikk og tenkte underveis, at dette er en utstlling som sier noe sant om samtiden, både i form og innhold. Gå og se den. Utstillingen står til 20 mai.