Måneoppgang: Marlene Dumas på Munchmuseet

| 0 Comments

Reklame


Marlene Dumas, Ondskap er banalt, 1984.

Jeg har tilbragt helgen på fjellet, sovet masse og lest litt og gått tur i skogen. Kløyva ved. Tent bål og hatt på tre lag ull. Akseptert høsten. Det er viktig å huske at man må gjøre ting, selv om det er høst, det naturlige er jo å tulle seg inn i et pledd og bli der, se noen filmer og en million episoder av Ex on the Beach, men det blir man deppa av i lengden. Det er tid for å gå på kino, gå i Operaen, se utstillinger. For eksempel Måneoppgang: Marlene Dumas & Edvard Munch, som nettopp åpnet på Munchmuseet.


Sør-Afrikanske Marlene Dumas er blant vår tids mest betyningsfulle malere – hun har hatt separatutstillinger på både MoMa og Tate Modern – og i Måneoppgang har hun, som mange før henne, forsøkt å sette sitt eget kunstnerskap i sammenheng med Munchs. Og jeg synes hun gjør det ganske vellykket.

Edvard Munch, Omega og blomsten og Omegas øyne, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

«Dumas ønsker at den besøkende skal ‘gå gjennom utstillingen som om den var et dikt, og forstå at hvert verk er atskilt og alene, men likevel forbundet ved hjelp av fantasien. Begynnelsen er slutten.’» skriver medkurator Trine Otte Bak Nielsen i boken som er utgitt i forbindelse med utstillingen. Den tar i stor grad utgangspunkt i Munchs snåle litografiserie Alfa & Omega, som gjennom tekst og bilde forteller kjærlighetshistorien mellom de to første menneskene på en øde øy, Alfa og Omega. «Omegas øyne skifter. Vanlige dager var de lyseblå, men når hun betraktet sin elskede ble de sorte med karmosinrøde flekker, og da kunne det hende at hun skjulte sin munn bak en blomst.»

Edvard Munch, Amaryllis, fra Alfa & Omega, 1908-1909.

Jeg har aldri sett denne serien før, men ble liksom sugd inn i den. Rar og fin liten historie, rare og fine tegninger. De andre rommene i utstillingen har fått tema etter de ulike delene i fortellingen.

Jeg synes utstillingen bærer seg selv uten å insistere på likheter mellom de to kunstnerne som føles tvungne, men det er likevel interessant å se at de er der, både tematisk og teknisk.


I rommet kalt Måneoppgang har Dumas inkludert malerier av kunstnervennen René Daniëls. Det var han som lærte henne å se Munch som en moderne maler, ifølge henne selv, og de nesten abstrakte månene hans gjør seg definivt ved siden av Munchs mange månerefleksjoner.

Marlene Dumas, Dorothy D-Lite, 1998.

Marlene Dumas, Genetisk lengsel, 1984.

Andre rom viser verk av begge kunstnerne, under temaer som Å være ung, Naken, og Å dø (alle hentet fra Alfa & Omega). Det er en utstilling man fint kan gli rundt i og velge hva man vil ta inn, høstmeditere litt over vannaktige penselstrøk eller fnise av Dumas rare titler.

Helt til slutt i utstillingen, som et speil til Alfa & Omega, står Dumas’ illustrasjonsserie Venus og Adonis, som hun laget på oppdrag fra og med utgangspunkt i Hafid Bouazzas sammendrag av Shakespeares episke dikt fra 1593. Begynnelsen er slutten. Jeg tenker på kjærlighetshistorier. Ikke dumt om høsten.

Utstillingen står fram til 13. januar 2019.