En mann forklarer meg hvorfor jeg ikke trenger å være redd for at han skal voldta meg

| 9 Comments

En av de mest oppløftene tingene som har skjedd meg de siste par ukene er at jeg tilfeldigvis plukka med meg Rebecca Solnits ikoniske essaysamling «Men explain things to me» på biblioteket. Så deilig å lese noen som ser så klart, og formulerer tanker så tydelig. Tittel-essayet om hvordan hun på en fest sto og pratet med en mann som fortalte henne overbærende om en viktig bok han hadde hørt om, uten å skjønne at det var hun som hadde skrevet den, fikk stor oppmerksomhet for noen år siden, og ga opphav til begrepet ‘mansplaining’. Og det er et nydelig essay, men resten av boka er kanskje enda viktigere, og setter mektige menns misbruk av kvinner i en større sammenheng.

Jeg har tenkt mye på #metoo-kampanjen de siste ukene, selvsagt har jeg det, tenkt at jeg på mange måter har vært heldig, sammenlignet med andre kvinner, men at det er helt forjævlig at jeg skal føle meg heldig fordi jeg bare har fått grensene mine overskredet en håndfull ganger. Jeg kunne fortalt om han på en fest på ungdomsskolen eller da jeg sto livredd foran en inngangsdør i Havana og hørte skrittene som nærmet seg rundt hjørnet, men jeg tror heller jeg forteller om en situasjon der jeg ikke egentlig var redd. Bare sint. Jeg gikk av nattbussen i Hegdehaugsveien og skulle gå det lille stykket hjem, da en mann i 20-åra fulgte etter meg og proklamerte at han skulle følge meg hjem, for han var en snill mann som faktisk aldri hadde voldtatt noen i det hele tatt, ikke litt en gang? Og da jeg ble irritert og ikke overveldet av takknemlighet ble han sur og kverulerende, og fulgte etter meg hele veien hjem mens han forklarte meg hvorfor det er dritt av jenter å tro at alle menn skal voldta dem. Noen ganger er ting komiske uten at man har det minste lyst til å le. «Skjønner du ikke at vi ikke vet hvem av dere vi skal være redd for og ikke?» nesten ropte jeg til ham til slutt, «skjønner du ikke at vi blir opplært til å være redd for alle menn fra vi går på barneskolen?» – her stoppa han litt opp og sa «men det er jo forjævlig?» hvorpå jeg svarte «eh ja??» – men han skjønte nok ikke egentlig noen ting likevel, og da vi til slutt sto utenfor porten min og han fortalte at han hadde venninner som aldri var redde for å bli voldtatt, og derfor ikke ble det heller, hadde jeg gleden av å himle med øynene til de forsvant opp i hodet og slenge den tunge, gamle treporten hardt i ansiktet hans.

Fortvilelsen over at menn ikke skjønner det. Alle som har skrevet kronikker de siste ukene, om hvordan litt vifting med tissen ikke er så farlig, og at man må lære seg å skille mellom hva som er overgrep og hva som bare er tøysing, de skjønner det jo rett og slett ikke. Det Rebecca Solnit skriver, at voldtekt, trakassering og upassende kommentarer ikke er adskilte fenomener, men grader av det samme, nemlig menns maktmisbruk mot kvinner. At alle kvinner har opplevelser som sitter i kroppen, som mugg. At man aldri kan vite hvem som plutselig finner det for godt å ta seg til rette, og at det går på bekostning av vår frihetsfølelse, ikke bare der og da, men hele tiden.

Men også det svimlende, fantastiske med #metoo-kampanjen, at den ser ut til å iallefall delvis ha dratt teppet til side og anerkjent det vi alltid har visst: Seksuell trakassering er noe veldig mange kvinner lever med. Menns maktmisbruk mot kvinner er et samfunnsproblem. Og plutselig får menns handlinger konsekvenser, de mister jobbene sine, de stilles til ansvar. Byrden er i ferd med å flytte seg fra offer til gjerningsmann. Det er nesten for godt til å være sant.