«Når vi døde vågner» på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo

| 1 Comment

Reklame


Denne uka åpnet en ny utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo nede i Bjørvika. Det er en fryd å jobbe med Munchmuseet igjen, og så luksus å bli vist rundt i en utstilling med både kuratoren og kunstnerne og høre hva de har tenkt. «Når vi døde vågner» tar utgangspunkt i Ibsens siste skuespill, og vel, gjenoppliver de få kvinnelige kunstnerne i Rolf Stenersens samling. Harriet Backer, Else Hagen, Julie de Holmboe Krohn, Teddy Røwde og Joronn Sitje vises frem i dialog med nye verk av Marius Engh, Mai Hofstad Gunnes, Eline Mugaas og Line Bøhmer Løkken.



På en smal hylle står fotografier av Line Bøhmer Løkken, som små objekter man kan plukke opp.


Bildene er hentet fra boka Sameti fra 2014, og dokumenterer gjenstander i hytta til Marcello Haugen – den mest kjente synske personen i Norge gjennom tidene, visstnok. Haugen døde for 50 år siden, men den myteomspunne hytta hans ved Otta i Oppland er åpen for besøkende. Det hender folk tar med seg ting derfra, eller legger igjen nye ting, og sånn skapes en tilfeldig samling som stadig endrer seg.

Ved siden av henger malerier av Joronn Sitje, som debuterte på Blomqvist i 1923 til begeistrede ord fra pressen. “Joronn Sitjes debututstilling er en av de eiendommeligste og mest lovende, vi har hatt her hjemme i de siste aar,” skrev Dagbladet. Kunstnerskapet hennes favnet bredt, fra landskap og portretter til fantasimotiver, og hun tilbragte mye tid i utlandet, blant annet i Kenya. Portrettet til venstre er fra 1926 og viser Jiddu Krishnamurti, som ble adoptert fra India til England av en tilhenger av teosofien, som utpekte han til typ den nye Messias. Krishnamurti avviste derimot bevegelsen da han ble eldre, og ble i steden en viktig skikkelse som fritenker. Marcello Haugen var visstnok tilhenger.


Fargeklatten Eline Mugaas stiller ut fire fotografier som går fra gulv til tak, og viser støttestrukturer i ulike former.


Man kan lese inn høyt og lavt i bildene hennes, fra det man ser konkret (en gipsstruktur som støtter opp en statue) til forhold både i kunstverdenen og samfunnet forøvrig (kvinnene rolle som muse for den mannlige kunstneren, og usynlige støttestrukturer for menn). Bildene er tatt fra et større bokprosjekt hun jobber med.


Else Hagen var opptatt av både det hverdagslige og det politiske i sine malerier, og har gjort flere prestisjefylte utsmykningsoppdrag. I utstillingen kan man blant annet se Familie fra 1950. Elsker det, haha. Så snodig blanding av hverdagslighet og noe helt koko.

Sammen med Teddy Røwdes landskaper viser Marius Engh to metallskulpturer laget for utstillingen. Inspirasjonen bak denne er på den ene siden de rare blokkskulpturene i Røwdes Landskap (hinder) som henger til høyre, og på den andre siden stativene gatekunstnere bruker for å gi inntrykk av å sveve over bakken. Han blander høyt med lavt og kommenterer samtidig materialbruk og hvordan objekter blir til, i måten platen øverst er skåret ut av bunnplaten.

Dettte og mer kan du se i «Når vi døde vågner» på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, fram til slutten av februar neste år. Videoverket B. The second letter av Mari Hofstad Gunnes er for eksempel nydelig. Filmen utforsker en kvinnes oppheng i bokstaven B, og hvordan hun gjør sine egne assosiasjoner til en form for arkivarbeid. Likte den skikkelig godt, se hele.