Tre boktips

| 2 Comments

Jeg ligger så etter med å skrive om bøkene jeg har lest at jeg like gjerne kjører på med tre på en gang. Alle passer bra å synke ned i en høstkveld. Ja, jeg har alltid flekker på duken.

Du visste det kanskje ikke, men Torborg Nedreaas er en av våre viktigste forfattere. Hun har skrevet romaner siden begynnelsen av etterkrigstiden, og Av måneskinn gror det ingenting kom ut i 1947. Nedreaas skriver om klasse- og kjønnskamp, gjennom historien om en arbeiderjente som faller for en gift mann som ikke egentlig vil ha henne. Fortvilende kjærlighet, selvpåførte aborter, ensomhet, ikke en veldig lystig bok, men både velskrevet og engasjerende. Den var nok ment mest som et manifest for kvinners rett til å bære frem ønskede barn, men kan like gjerne leses som et forsvar for abortrett. Et tilbakelagt kapittel, tenker man kanskje, men fremdeles sitter de der, styrende politikere, og pirker borti abortlovene. Kvinners rett til egen kropp er skjør, det visste Torborg Nedreaas.

Da jeg var i Paris satt jeg på ulike benker og uteserveringer og leste The year of magical thinking. Hvis du ikke har lest Joan Didion før er dette et fint sted å begynne, synes jeg. Didion beskriver med sårhet og presisjon året som fulgte etter at hun mistet mannen sin, brått – you sit down to dinner and life as you know it ends – og hvordan sorgen utarter seg, alltid til stede. Hun ser tilbake på livet de har hatt sammen, dveler ved detaljene, registrerer hvordan hun slås helt ut av ting som sjekkheftet hans, eller en skuff med sokker hun ikke lenger trenger. Hvordan hun følger med sykebilen etter at han får et hjerteinfarkt ved middagsbordet, prøver å løse problemet, hva var det hun gjorde galt, hva burde hun gjort i steden? Venter på at han skal, ikke våkne igjen, men slutte å være dø, han døde vel ikke, hvis hun bare klarer å tenke seg ut av situasjonen, selv etter at han er begravet klarer hun ikke å skjønne det. På sitt gjentakende, nesten messende vis registrerer hun sin egen sorgreaksjon, og som leser skjønner man hvordan hun må ha det, bare at vi egentlig ikke gjør det, det gjør man ikke før man opplever det selv.

Overveldende mange av favorittforfatterne mine har gitt ut bøker i høst, og jeg begynte øverst, med Vigdis Hjorths nye roman, Lærerinnens sang. Ikke hennes beste, viste det seg, men verdt å lese. Hun skriver om KHiO-læreren Lotte Bøk som blir objekt for en avgangsstudents filmprosjekt, og som en konsekvens ser sitt eget liv rakne foran seg. De første sidene syntes jeg famla litt, hva er det du driver med Vigdis, tenkte jeg tidvis, hang meg opp i luggete setninger, men det glemte jeg fort, lot meg trekkes med i voksen kvinnelig akademiker-sfæren som er en av grunnene til at jeg liker bøkene hennes så godt, det er liksom litt hyggelig. Derimot opplevde jeg den som litt for opptatt av å diskutere forholdet mellom liv og lære; litt for opptatt av å være en kommentar og litt for lite opptatt av å være en roman.