Jeg sitter på toget til Bergen og kultiverer min tredje forkjølelse på to uker. Utenfor vinduet ligger snøen tungt over fjellet, tenker på at det knapt var snø i Oslo i fjor vinter og at det mest sannsynlig ikke blir det i år heller. Det føles veldig lett å ikke fly om dagen (har feks ikke råd), da jeg var i København tok jeg bussen begge veier, det var helt uproblematisk. Elsker jo å sitte i timesvis og pusle med mitt uten mulighet til å gjøre noe annet, det og å løpe rundt og danse og prate med folk hele natta, mvh ekstrovert introvert.

Noe av det første jeg gjorde i den nye leiligheten min var å spise frokoster i senga mens jeg leste Den andre kvinnen av Therese Bohman. Boka kom ut i Sverige for et par år siden og nå er ute på norsk. Plottet er egentlig ganske banalt; en ung kvinne i en småby jobber i oppvasken på et sykehus, men drømmer om å flytte til storbyen og skrive, hun føler seg både overlegen og underlegen menneskene rundt seg og innleder et forhold til en eldre, gift lege. Gjennom hovedkarakteren sin reflekterer Bohman over klasse og kjønn, hun føler seg ekskludert fra rom og sammenhenger på grunn av hvor hun kommer fra, en arbeiderfamilie som aldri leste bøker, gikk på teater eller museum, mange generasjoner tilbake. Gjennom affæren med legen får hun et glimt inn i en verden hun desperat ønsker å være en del av, tror hun iallefall, en kultuvert verden med vakre leiligheter og utstillingsåpninger og smakfulle klær. Samtidig må hun fremdeles ta bussen til sykehuset og skrubbe svære fat med størknede potetrester og puste inn den mugne, fuktige lukten fra industrioppvaskmaskinen for å overleve, ingen foreldre står klare til å hjelpe til økonomisk hvis hun skulle drite seg ut. Hun identifiserer seg med store, mannlige forfattere som tar for seg av livet, går i for trange, for billige kjoler, kan ikke kle seg som de smakfulle, feministiske studentvennene sine fordi hun ikke har råd til Filippa K og kroppen hennes er for kvinnelig, for vulgær, føler seg begrensa av den gjengse oppfatningen av hva en moderne kvinne skal være. Hun ser gjennom det, hun føler seg smartere enn dem, men likevel føler hun seg fanga av det. Den andre kvinnen er lettlest og spennende og jeg likte den veldig godt. Kan kjøpes her. (Tester å spore linken for å se hvor mange som klikker på den, men får ikke noe betalt av noen).

Om halvannen time ruller toget inn til Bergen, da skal jeg sjekke inn på hotellet, ta meg en dusj og spise middag med fremmede før jeg deltar i en panelsamtale om skjønnhetsidealer på Studentersamfunnet i kveld. Kom hvis du vil! Det begynner 18.00.

Post comment

November

47 Comments | Post comment

Det føles litt som om jeg har masse søstre jeg aldri har møtt, tusen takk for alle fine ord og råd. Spesielt: Å la ting ta tid og at tacolefser kan fryses, det glemmer jeg hele tiden.

De første ukene klarte jeg meg ganske bra på en slags nå skal livet leves-strategi, sov lite, levde på eventmat og skåler med havregrøt. Overskudd på frihetsfølelse men underskudd på alt annet, nedturen kom såklart, med skrekk og feber forrige uke. Så nå hviler jeg.

Og nå er den her, årets verste måned. Jeg misunner alle som blir single om våren. Hvordan skal man orke. November alene. Det kommer jo uansett til å være over om 30 dager, men jeg har tenkt til å prøve å gjøre det så behagelig som mulig, ved hjelp av følgende tiltak:

– Jeg skal fylle leiligheten med tekstiler og henge opp bildene mine, bytte ut noen møbler, det skal bli så fint at det blir umulig å ha det dårlig her.

– Så skal jeg invitere bare folk jeg liker til en trang liten innflytningsfest og ha det dødens hyggelig.

– Jeg skal ta unødvendig godt vare på meg selv. Er i en form for hudpleierus om dagen etter å ha prøvd masse bra, nye produkter (ansiktsmaska i kollasjen! Gode gud!), huden min skal iallefall ikke bære spor av høst. Dessuten; spise nok, spise bra, spise godt, løpe, sove masse, alltid ha rent hår. Lage pannekaker til helgefrokosten selv om det bare er til meg.

– Etter boklanseringen har jeg ikke orka å sette i gang noen store, nye prosjekter, men har gjort enkeltoppdrag her og der. Nå skal jeg ta meg tid til å tenke over hva jeg har lyst til og hva jeg kan få til og brette opp ermene.

– Bøker må erstatte scrolling, ellers blir jeg gal. Nå leser jeg Rousseau fordi vi har fått for oss å diskutere selvbiografien hans i bokklubben min, han er jo søt, men jeg har masse titler på lista jeg gleder meg til. Kom gjerne med tips! Jeg vil lese bøker som får meg til å ville stå opp om morgenen.

Post comment

Det er vanskelig å blogge når man ikke kan skrive fritt, så nå gjør jeg det bare.

I slutten av september dro jeg proppen ut av livets badekar, og siden har jeg brukt tiden på å fylle det igjen. Med en ny leilighet, bare til meg, nye rutiner, lange turer, fester, middager, en helg i København, nye venner, gamle venner, nygamle venner. Jeg har begynt å elske å løpe, jeg skjønner ingenting, jeg bare løper og løper til jeg blir høy på endorfiner. Det har vært verdens lengste oktober, hver uke har føltes som et eget liv. Jeg nyter å bygge noe som er bare mitt, men våkner med jevne mellomrom med kvelende angst for å være alene. Ennå kan jeg ikke oppholde meg for lenge hjemme, men det føles i det minste som et hjem allerede, 27 kvadrat på Fagerborg med en seng, et spisebord og en gammel kommode. En søt nabokatt som følger etter meg hver gang jeg går ut eller inn, et stort vindu, en hage som fremdeles blomstrer: Høstanemoner, syrinhortensia, oktoberormedrue. Fire tallerkener og tre gafler fra Maritabutikken, to vinglass, en lånt, gammel Moccamaster, bare mine bøker i stabler.

I januar leste jeg et intervju med Gro Dahle der hun ble spurt om det beste rådet noen hadde gitt henne. Jeg kopierte det over i et dokument i notater-appen for å ikke glemme dette livsviktige:

Du må ikke være så snill jente. Du må gå dit det brenner. Du må bryte mer stein. Du må være der du er til det går over av seg selv. Du må kaste alt du har, og begynne på nytt.

Post comment

Okei her kommer et tips som er ekkelt men som jeg benytter meg av titt og ofte. Jeg har tro på klemming, i de rette tilfellene – dere vet, white heads, modne blackheads, alt som ser ripe ut – og tror det kan minske levetiden til urenheten med flere dager så lenge man gjør det riktig. Stikkord: Hygiene. Forbered gjerne huden ved å legge en varm klut over, så ting løsner lettere. Desinfiser en skarp pinsett, vask hender og ha bomullsdotter klare; pirk så vidt borti overflaten av urenheten med pinsetten så det blir hull, klem ut innhold med to bomullsdotter (med lett trykk, hvis du må klemme hardt er den ikke klar) og legg en ny, ren bomullsdott over og hold noen sekunder. Og her kommer trikset; desinfiserende salve. Pyrisept på tube. Dekk området med en klatt, og la det sitte til det har lagt seg. You’re welcome.

Post comment

Salty

0 Comments | Post comment


Dagen etter at jeg posta det forrige parfymeinnlegget bestemte jeg meg for at det var på tide med en ny. I flere år har spesielt to parfymer hengt ved meg uten at jeg har kjøpt dem. Jeg vet at jeg elsker dem, jeg har tømt flere testflasker men jeg har liksom aldri fått ut fingern. Men da jeg tilfeldigvis gikk forbi Heaven Scent svingte jeg inn, ba om å få teste begge, fikk vite at den ene var utsolgt og dermed ble valget enkelt. Det ble Tirrenico fra Profumi del Forte.


Det er en marin, salt duft, med noter av blant annet treverk, siciliansk appelsin og fennikel. Den er nok litt hit or miss, på noen lukter den antakelig bare fisk. På meg er den supersalt, men med fennikelen som gir et nesten karamellaktig anisdrag. Den er helt ulik de andre salte duftene jeg har, og et perfekt supplement til samlingen. Jeg bruker den masse, lukten av sommer sitter igjen i alle klærne og skjefene mine.


Den er sinnsykt dyr, 1400 for 75 ml, og sånn i ettertid hadde jeg vel ikke helt råd til den, ville kanskje noen sagt, for eksempel mamma, men sånn er det med parfyme, det er dyrt, det er unødvendig og jeg kan ikke tenke meg noe bedre å bruke penger på.

Post comment


På lørdag tok jeg turen til Kunsternes Hus for å se årets Høstutstilling. Der var det folksomt! Dette er siste uka, så pass på om du vil få det med deg.


Mye fint i år! En god del klassisk pen-å-se-på kunst du vil henge på veggen, skakke kimse av det.


Løp forøvrig litt overflatisk gjennom utstillingen pga ble dratt etter han her. De har robotverksted i rommet over restauranten, det var poppis.


Julie fant et favorittverk.


Her finner du åpningstidene.

Post comment


Velkommen til min høststil, en kåpe fra Dagmar med helhvitt, helsort eller helblått under. Det er alle bloggeres favorittsesong: snuggly kåpe men bare ankler-sesongen.


Jeg elsker disse høstdagene, går lange turer på Bygdøy og Frogner og rundt og rundt på Fagerborg, hører på gamle spillelister og legger nye planer. En oktoberormedrue blomstrer utenfor vinduet mitt, vinteren finnes ikke.

Post comment

Nok en uke dere. Jeg har glemt å dele denne morgenrutinefilmen jeg lagde for Pureskin for litt siden, så her kommer den. I tillegg til produktene jeg bruker om morgenen får dere en titt inn på soverommet og den omstendelige kafferutinen min.

Av produktene jeg bruker vil jeg spesielt trekke fram dagkremen fra Josh Rosebrook. De gjorde om formulaen på favorittsolkremen min for en stund siden, og den nye versjonen funker ikke så bra for meg dessverre. Men nå har denne tatt over; spf 30, nok pleie alene om sommeren, fin med et fuktserum under nå på høsten (bruker dette nå, og elsker det helt på ekte, bruker det morgen og kveld og har ikke antydning til tørr hud). Josh Rosebrook-kremen gir en skikkelig fin, halvmatt finish som holder seg gjennom dagen (obs det skjer aldri med meg). På vinteren kommer jeg sikkert til å bygge ut rutinen med Skin Food under i tillegg.

Post comment

Det tok meg noen forsøk å få tak i Nei og atter nei i sommer, men til slutt klarte jeg det på Gardermoen. Før vi landa i Barcelona hadde jeg lest to tredjedeler. Den beste typen ferieromaner er dem man leser gjennom raskt, som er underholdende men velskrevne, som man kan engasjere seg i men med en behagelig avstand. Akkurat sånn er boka til Nina Lykke. Nå er det vel så vidt jeg har forstått høstferie snart, så da passer det vel bra med en forsinka anbefaling.

Vi møter middelaldrende Ingrid, som jobber som lærer og bor i Solveien med mann og to voksne barn og er dritt lei alt, og har gitt opp å holde meningsløsheten på avstand. Hun tråkker seg gjennom dag etter dag på automatikk mens hun tenker hvorfor hvorfor hvorfor. Mannen hennes på sin side får ny livsglede i form av en 15 år yngre elskerinne, og elskerinnen igjen prøver å komme ut av sine egne dårlige mønstre. Vi følger historien fra alle tres synspunkt på omgang, og blir vitne til hvordan de med åpne øyne trår rett ut i noen relativt dårlige valg, og forsøker å takle store livsforandringer.

Som samfunnssatire synes jeg den er morsom og treffende i skildringen av trøtt øvre middelklasseliv, og hvordan karakterene prøver å bryte seg ut av det. Det var spesielt gøy å lese om hvordan Ingrid håndterer det når mannen flytter ut.

Jeg føler noen ganger at jeg har gjennomanalysert og avslørt alle potensielle feilsteg som ligger foran meg, men at jeg likevel tråkker rett i dem, som en tvangstanke. Som om det ikke er nok å være klar over at noe er feil, jeg må erfare at det er feil før jeg kan gå videre. Det er en slitsom innsikt. Men det deilige med Nei og atter nei er i at jeg i det minste kan tenke «yikes, nå var dere dummere enn meg».

Post comment


Denne turboaktuelle mannen hadde to utstillingsåpninger og en boklansering forrige uke. 2017 er visst Matias Faldbakkens år. Forrige uke var jeg på pressevisningen av soloutstillingen hans på Astrup Fearnley Museet som åpnet i helgen. Har måttet prioritere vekk pressevisninger i år mens jeg har jobba med boka, så det var digg å ha tid til igjen.


Utstillingen tar for seg Faldbakkens virksomhet det siste tiåret, men består nesten bare av nye verk, ofte versjoner av ting han har gjort før. Første etasje er tom, foruten tre flislagte vegger, et videoverk i vareheisen samt to høyttalere. Videoen viser et klipp av Trump som danser, opprinnelig spilt inn til Saturday Night Live, deretter brukt i en seiersvideo på internett laget av alt-rightere, med en sang av et ukjent band over. Da bandet ble sure og forsøkte å få klippet fjerna fra youtube reagerte trollere med å spre det enda mer – og nå har det endt opp i et dyrt museum.





I andre etasje har han samla masse mer eller mindre bearbeidede gjenstander, liksom readymade-kommenterende, og gjort dem til en form for skjermer ved å klistre på dem bilder han har funnet på internett, men printa på avispapir, men montert som et pc-vindu som har hengt seg opp. Mye forflytning av formater.


Lenger inn er et rom med ulike serier trykk og tegninger, klemt sammen og plassert om hverandre. Også her tar han utgangspunkt i et medie og overfører det til et annet, og undersøker sammehengen mellom bilde og tekst, som i denne serien basert på logoen til det engelske metal-bandet Saxon.


Og i disse pappesketrykkene. Her synes jeg han balanserer et fint sted mellom modernisme, postmodernisme og samtid, det kan jeg like. Typ – en pappeske er jo et slags objet trouvé, men det er bearbeidet og han har laget en ny versjon, som Warhols Brillo box, bare uten pop-referansen, for det er jo bare en støgg pappeske, hvilket føles veldig Faldbakken-samtidsaktig. Noen som er med, eh.


På messaninen står en ny versjon av den velkjente skoleskapskulpturen hans. Elsker når harde ting ser myke ut.


Og i rommet ut mot sjøen er to Tiedemann-malerier lånt fra Nasjonalmuseet og montert sidelengs foran vinduet som viser samme utsikt som motivene. Det er en ganske vanskelig utstilling, som krever litt av deg, men samtidig synes jeg den var overraskende lesbar og givende. Bruk en fridag her i høst!

Post comment