Pond

| 14 Comments

Noen bøker må man lese så fort som mulig, man bare må se hva som skjer videre, hvordan det går med karakterene. Pond er ikke en sånn bok. Det har tatt meg mange timer med konsentrert lesing å komme gjennom den, men det er likevel en av de beste bøkene jeg har lest i år. Kanskje den beste.

«I feel quite at a loss for about ten minutes and it’s a sensation, I realise, that is not entirely dissimilar to indifference. So, naturally, I handle it rather well.»

Pond er Claire-Louise Bennetts første utgivelse, en samling korttekster fra 2015, der alle eller de fleste handler om samme kvinne. Hun bor alene i et hus hun leier på landsbygda, og i de ulike korttekstene utforskes tingene rundt henne i vanvittige tankerekker om alt og ingenting. Bennett formulerer seg veldig uvanlig, liksom komplisert og enkelt på en gang, og setningene renner av gårde uten komma og ender ofte opp et helt annet sted enn de begynner. Hvis tankene begynner å vandre mens man leser faller man helt ut og det man leser virker meningsløst, man blir nødt til å lese alt om igjen og da skjønner man at det tvert i mot er like essensielt som tannpasta. På samme måte som jeg er glad jeg slipper å legge meg uten å pusse tennene hver kveld er jeg glad jeg slipper å leve uten å ha lest denne boka. Den er snodig, skarp, fryktelig morsom og sann på en måte bare litteratur kan være.

«Sometimes a banana with coffee is nice. It ought not to be too ripe – in fact there should be a definite remainder of green along the stalk, and if there isn’t, forget about it.» Slik åpner en av de første tekstene, som fortsetter med å beskrive noe jeg kjenner meg så godt igjen i at man nesten kan begynne å gråte:

«A splendid deep wide sill with no wooden overlay, just the plastered stone, nice and chilly: the perfect place for a bowl. Even a few actually, a few bowls in fact. The sill’s that big it can accommodate three sizeable bowls very well without appearing the least bit encumbered. It’s quite pleasant, then, to unpack the pannier bags and arrange everything intently in the bowls upon the sill. Aubergine, squash, asparagus and small vine tomatoes look terribly swish together and it’s no surprise at all that anyone would experience a sudden urge at any time during the day to sit down at once and attempt with a palette and brush to convey the exotic patina of such an irrepressible gathering of illustrious vegetables, there on the nice cool windowsill.»

Faktisk mener jeg å huske at flere minutter av bryllupstalen som en gang ble holdt for meg handlet om hvordan jeg kjøper frukt og grønt på Grønland og arrangerer dem i ulike boller på kjøkkenbenken. At jeg en gang måtte legge avokadoene i kjøleskapet hvilket gjorde ham irritert for da modner de jo ikke, så jeg måtte forklare at det var fordi de ikke passet i noen av bollene og da sluttet han å være irritert. Det var en nydelig tale.

Visse setninger krøller seg så flott i øregangene at jeg ofte har gått og tenkt på dem i dagesvis: «(…) regrettably I don’t think my first language can be written down at all. I’m not sure it can be made external you see. I think it has to stay where it is; simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs.» Simmering in the elastic gloom betwixt my flickering organs. Betwixt my flickering organs? For et flott språk engelsk er. Jeg er misunnelig.

En annen favorittekst, kalt «Finishing touch» handler om at hun planlegger og deretter arrangerer en liten fest: «I think I’m going to throw a little party. A perfectly arranged but low-key soirée. I have so many glasses after all. And it is so nice in here, after all. And there’ll be plenty of places for people to sit now that I’ve brought down the ottoman – and in fact if I came here for a party on the ottoman is exactly where I’d want to sit – I’d want to sit there, on the ottoman.»

Noen ganger plukker man opp en bok på akkurat riktig tidpunkt. Jeg har lest Pond samtidig som jeg selv har opplevd hvordan det er å bo alene for første gang i livet, lagd nye tradisjoner rundt den; på lørdager går jeg alene til Kaffebrenneriet i Frognerveien, den ved Odinsgate, mitt første hjem, og spiser et stykke quiche som jeg spiser mens jeg leser. Helst vil jeg bare sitere hele boka, men det kan jeg jo ikke, så her kommer et siste sitat og en innstendig oppfordring om å sette seg på venteliste på biblioteket (den kom på norsk i år, og det er sikkert en god oversettelse, men les den likevel på engelsk):

«So even though it sometimes feels as if one could just about die from disappointment I must concede that in fact in a rather perverse way it is precisely those things I did not get that are keeping me alive.»

(Takk til Eline Lund Fjæren for tips!)