Slouching Towards Bethlehem

| 1 Comment

Det tok meg litt tid å lese gjennom Joan Didions berømte essaysamling Slouching Towards Bethlehem. Siden jeg tok dette bildet har lyset blitt varmere, klarere, mindre dunkelt. Det er da noe. Tenker også på hvor stor betydning havregrøten har i livet mitt, og hvordan den forandrer seg med sesongene. Om vinteren spiser jeg den med appelsin, gresskarkjerner og banan. Om sommeren bær. Til høsten epler.

Tekstene i boka er skrevet mellom 1965 og 1967, og er delt i tre løselig tematiske deler. Første del heter «Life styles in the golden land» og inneholder ulike beretninger fra California, fra drapssaker til snodige eiendommer til tittelessayet om hippiebevegelsen i Haight-Ashbury i San Fransisco. Det er en verden av støv og hete og pasteller, og jeg måtte tvinge meg gjennom en del av dem. Del to har den selvforklarende tittelen «Personals» og er, synes jeg, mye mer interessante. Siste del, «Seven places of the mind» består av syv fine små portretter av ulike steder, som ofte hos Didion med et tydelig personlig preg.

En av mine favoritter var «Goodbye to all that» der hun skriver om å forlate New York. Om å flytte dit som 20åring, hvordan hun aldri kjøpte møbler fordi hun bare skulle bli noen måneder til, men endte opp med å bli i åtte år. Om å gå på fester og møte de samme folka igjen og igjen og gå hjem i grålysningen, sove et par timer og gå på jobb. Om hvordan følelsen av at alt er mulig, at hva som helst venter rundt neste gatehjørne – «I could stay up all night and make mistakes, and none of it would count» – gradvis ble erstattet av en følelse av at ting har konsekvenser likevel, alle forventninger kommer ikke til å bli innfridd. Selv befinner jeg meg fremdeles et sted midt i mellom tror jeg.

Først og fremst synes jeg det er deilig å kunne få henge i Joan Didions verden, se ting med hennes blikk, følge observasjonene hennes som er skarpe som istappene som har vokst jevnt de siste månedene utenfor vinduet mitt. I «On keeping a notebook» skriver hun: «(…) not only have I always had trouble distinguishing between what happened and what might have happened, but I remain unconvinced that the distinction, for my purposes, matters.» Så befriende.