Duften av hegg

| 15 Comments

Over natta blomstret kirsebærtrærne, kastanjene, syrinene og magnoliaen. Og heggen.

Det er ikke så mye hegg i byen, den er et skogstre, men der jeg vokste opp i kanten av Østmarka er det masse. Vi hadde et stort tre i hagen, veien hjem var kantet med hvite, fluffy trær noen uker i mai, jeg snuste meg høy på duften på vei til skolen. Jeg har et tydelig minne fra mai i fjor, av at jeg skulle besøke foreldrene mine, jeg var alene og det var nok ikke tilfeldig, jeg satt på t-banen og følte at livet løp fra meg og da jeg kom opp bakken der den første heggen står så jeg at den allerede hadde avblomstra. Det brast helt for meg, jeg klarte ikke å slutte å gråte, og noe mer husker jeg ikke fra dagen men jeg vet hvor takknemlig jeg hadde vært hvis jeg kunne se meg selv ett år senere, liggende på skogbunnen omgitt av nye og gamle venner, dunkende musikk og den trygge duften av hegg om natta.

I over halvannen måned nå har jeg holdt det gående, gått fra den ene utskeielsen til den andre, har alltid støv på teppet, alltid rent sengetøy. Fyller rommet mitt med syrinkvister og våkner av at fuglene slutter å synge. Kan man ha det så bra, har jeg tenkt, er det lov, og det er det kanskje ikke. Jeg har dansa i gresset med utsikt over byen til horisonten lysnet over Oslofjorden, begynt i min første ordentlige jobb, tatt årets første, andre og tredje bad, sykla hjem under et tak av syrin, halvsovet i Stensparken om dagen, nattbada på bassengfest i Holmenkollen, våkna med klor og glitter i håret – og sittet på stentrappa mi i begynnende dagslys og hylt lydløst inn i genserermet.

Våren har alltid et skår av smerte i seg, når som helst er den over. Om kanskje bare noen timer blomstrer heggen av igjen, men i år er jeg klar. Jeg har fått min dose.