Søndag og senvinter

| 14 Comments

«Jeg tror jeg har blitt vant til å ha det kjipt,» sa jeg til noen i går og innså at det stemmer, med kjipt mener jeg at vinteren har satt seg i knoklene, for å overleve har jeg bare akseptert at man må snuble og kjempe seg fram på gatene uansett hvor man skal, gå hjem i snøstorm klokka fire på natta, alltid være kledd i klumpete sko og tunge jakker. At livet kan være så mye mer behagelig, men at jeg har glemt det.

Likevel føler jeg en slags lettelse over at dette er livet mitt, uansett hvor omveltende og forvirrende ting har vært de siste månedene; friheten, leiligheten, at jeg har laget dette til meg selv. At det hele tiden skjer noe nytt. Virkelighetsoppfatningen justerer seg ørlite hele tiden. Dagene går i en blanding av orden og kaos, havregrøt og klubbstempler, jeg oppsummerer uka for meg selv: en natt sov jeg 11 timer, en natt sov jeg typ ingenting, en kveld dansa jeg toppløs på Internasjonalen og en annen lå jeg i en snøfonn i Stensparken med kaldt vann i ørene. I går var jeg i Operaen og så Tosca, jeg synes opera er krevende, men så plutselig får man frysninger over hele kroppen og det er lett likevel. Vi dro videre til Dansens hus og så en performance med Stina Nyberg, blir dette en dødelig dose kulturell kapital spøkte vi, syv dansere beveget seg til techno som hver sin lyd, som om lyden kom fra bevegelsen, ikke omvendt. Det var helt fantastisk, etterpå gikk vi til Tranen der vi fikk bord ved den store, runde hjørnesofaen selv om det var fullt og vi bare var to og det føltes som om universet var friksjonsfritt.

Og selv om snøen raser tungt ned fra taket utenfor merker jeg at våren lusker et eller annet sted der framme, lyset kommer sakte tilbake. Det kan bare bli bedre. Det må det.