Tanker om blogg

| 19 Comments

Under eksamensperioden kjente jeg på følelsen av at ett blogginnlegg i uka ikke er nok. Så fort jeg er ferdig skal jeg blogge hver dag, tenkte jeg, endelig, masse tid, ingenting står i veien for at jeg skal kunne levere ett innlegg om dagen. Slik ble det ikke, for å si det mildt. I steden for å sitte inne og skrive, merka jeg fort at det var deiligere å hoppe rett i yogaklærne og ut døra, dra rett for å bade etter timen, møte vennene, drikke vinen, i det hele tatt. Plutselig føltes det som om blogging var det siste jeg hadde tid til. Det jeg derimot har gjort, er å tenke litt på hva en blogg er, eller bør være. Jeg kjenner at det er på tide at bloggen vender seg inn mot seg selv og blir mer selvrefleksiv, som maleriet etter fotografiets inntog i kunsten; hvorfor skal man fortsette å male noe en maskin kan fremstille perfekt, og hva er egentlig poenget med å blogge?

Jeg vet hva som skal til for å skape en stor blogg; kvalitet, selvsagt, men først og fremst hyppige innlegg og nisja innhold. Jeg kunne bestemt meg for å bli moteblogger og kjøpt et dyrt objektiv, posert liksom tilfeldig vandrende over fotgjengerfelt hver dag og linket til nettbutikker som sender meg gratis klær. Eller valgt å kun skrive om hudpleie og naturlig sminke og gjort større samarbeider med kosmetikkprodusenter. Eller jeg kunne blitt en ren bokblogger; skrevet meg inn i anmelderstaben til Morgenbladet. Men jeg vil ikke. Jeg vil ikke velge. Jeg vil skrive en blogg som jeg synes er interessant selv, med variasjon og tematisk miks og et bilde av meg selv her og der, for det er jo min blogg, ikke et nøytralt nettmagasin. Jeg har ingenting imot å gjøre samarbeider med bedrifter jeg liker, så lenge det kan løfte bloggens innhold, men de siste ukene har jeg takka nei til jobb for mange tusen, til tross for at jeg er blakk, fordi det ikke føltes riktig. Integritet er den viktigste verdien jeg har i en blogg som denne, og hvis jeg først mister den får jeg den aldri tilbake. Jeg kommer nok heller aldri til å oppdatere hver enste dag, fordi jeg vet at jeg ikke kan skrive et interessant innlegg hver eneste dag. Når Thomas Moen sier at hvert tredje blogginnlegg bør være ordentlig, og resten bare fyllstoff, har han sikkert rett i at det skaper leserstrøm, men det føles ikke relevant for meg. Jeg kommer aldri til å få 100 000 lesere i uka, og det er helt greit.

Med tiden har jeg blitt mer og mer opptatt av at hvert innlegg skal handle om noe; en bok, en solkrem, en kunstner. Faren er at bloggen blir en paradegang av tips. Jeg fikk en vekker når noen skrev «jeg følger alltid tipsene dine» i kommentarfeltet, og jeg kjente at det er halvveis flatterende og halvveis dritskummelt. Jeg vil jo ikke at alle skal gjøre akkurat som jeg gjør, og det føles ubehaglig å ha bare ørlite makt over fremmede mennesker. Men hvorfor er det ellers jeg deler alle disse tipsene? Kjøp dette, les dette. Jeg skriver med de beste intensjoner, og kan stå for alt jeg tipser om, men en blogg må være noe mer.

Men hva? I mine øyne er styrken i blogg som medium innblikket i en annens liv. En spesifikk annen, en person med et ansikt og en kropp. Derfor vil jeg at bloggen også skal fortsette å være en form for visuell dagbok, og kanskje i enda større grad; et kikkehull inn i et liv som ikke er ditt eget, tekst og bilder, til inspirasjon eller adspredelse eller hva som helst. Det er kanskje ikke viktig i verdenssammenheng, men jeg har endelig innsett at alt ikke trenger å være så himla viktig hele tiden. Hvis dere vil lese det er det hyggelig, og hvis ikke er det greit. Slutte skal jeg hvertfall ikke, ikke med det første.