Teddy Røwde resurrected

| 5 Comments

Reklame: I samarbeid med Munchmuseet


Teddy Røwde. Høres det kjent ut? Ikke for meg heller, før nå. I helgen åpnet Drømmelandskap på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, en utstilling som viser verker av den nesten-glemte, kvinnelige kunstneren (for du tenkte vel at det var en mann, gjorde du ikke).


Jeg setter pris på at Munchmuseet etter manne-kavalkaden løfter fram både unge, kvinnelige kunstnere, og de som har blitt oversett historisk. Utstillingsrommet er delt inn i soner ved hjelp av duse veggfarger; inntrykket av rommet er virkelig et helt annet enn under Ragna Bley-utstillingen. Denne utstillingen tar publikum tilbake til 30- og 40-tallet, til post-impresjonisme, fantasilandskaper og en myldrende detaljrikhet.


Teddy Røwde levde et spennende men vanskelig liv; hun kom fra en priviligert familie, gikk ut av kunstakademiet i Oslo i 1931, reiste masse, blant annet til Paris og New Orleans og Haiti, giftet seg og fikk en sønn. Her er hun, malt av Reidar Aulie tidlig på 30-tallet.

Hun hadde en helt spesiell stil, og malte små, detaljerte landskaper. Dette har verken tittel eller årstall, men er mest sannsynlig malt i Ohio. Man må liksom lene seg inn mot alle bildene for å få med seg alt. Stadig flere små streker og prikker trer frem, i hvert eneste blad, hver eneste flate. Det synes av hun ble inspirert av naivistiske malere som Henri Rousseau, min favoritt, og Van Gogh.

Det som ved første øyekast ser ut som noe realistisk, blir merkeligere, mer fantastisk, nesten psykedelisk, jo lenger man ser på det. Dette er malt i en kolonihage i Oslo, og minner meg om alle gangene jeg har stått utenfor nettinggjerdet ved kolonihagen i Telthusbakken om våret og kikka inn, latt blikket gli over allt som blomstrer og gror, som i en hemmelig, magisk hage. Legg merke til at hun ikke malte skygger.


Det gikk først ganske bra for Røwde. I 1940 solgte hun ut sin første store utstilling på Kunstnerforbundet, og var i ferd med å slå gjennom som kunstner. Men så kom krigen, og senere forelsket hun seg i en annen mann og forlot familien sin for å bli med ham til New York. Valgene hun tok var utradisjonelle, modige og totalt uakseptable for en kvinne på hennes tid, og det kostet henne alt. Dette bildet, som ble malt under krigen, kan man se på i evigheter. Det er vanskelig å si om formene skal representere natur, eller noe helt annet. Legg også merke til de falliske gravstenene nede i høyre hjørne, og hvordan stilen går igjen i kvinnens hatt.


Under kriget tok hun også oppdrag som barnebokillustratør. Sjukt fine.


Røwde skal ha hatt «nerveproblemer» og henfalt til alkoholisme, sønnen hennes tok selvmord og hun malte aldri igjen. Karriæren hennes døde før den kom ordentlig i gang. Dessuten var hun åpenbart en selvkritisk perfeksjonist, for 90 % av produksjonen sin har hun destruert; de få titalls bildene som henger på Kunsthall Oslo utgjør nesten en tredjedel av alt som er igjen av arbeidet hennes. Noen av dem er fra Stenersen-samlingen, kjøpt under utstillingen hennes på Kunstnerforbundet, andre er sporet opp hos familie eller private kjøpere. Følte nesten at jeg var med på å oppdage en gjemt skatt da jeg gikk rundt.


Utstillingen er åpen til slutten av august (tirsdag til søndag kl. 12.00 til 17.00). Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo ligger i Dronning Eufemias gate 34, i Bjørvika.