Ting som finnes

Jeg har vært på reise i flere uker enn jeg har oversikt over og jeg har sluttet å skrive. Det er noe med å skrive om reising jeg finner veldig utfordrende, som kan få meg til å krympe meg i skam uten at jeg en gang har skrevet noe, annet enn i hodet. Det er flaut på samme måte som det er flaut å legge ut skrytete ting på instagram, som jeg iblant gjør likevel, for å plage meg selv.

Tingen med skriving er at man må gjøre det selv om man ikke har lyst.

Jeg tar toget til Marseille og skjønner med en gang jeg kommer ut på perrongen, utslitt, forsinket, at Marseille er fantastisk. Det er også der jeg føler meg ensom første gang. Den knappe uka jeg tilbringer der er litt som Cornichen som snirkler seg langs sørsiden av byen, med Middelhavet rett ut og hvit stein og små badevennlige bukter og sørfranske villaer: spektakulært vakker, men utenpå byen. Jeg tar årets første og andre bad og tester følgende iskremsmaker fra kiosken på hjørnet: fiken, safran, kardemomme, appelsinblomst, kakaosorbet.

I Bordeaux bor jeg i en leilighet ved elva med en død mus under kjøkkenbenken, men det vet jeg heldigvis ikke før jeg skal dra derfra. Trærne blir grønne mens jeg ser på dem. Planen er å jobbe masse og ta det med ro, jeg gjør det motsatte, drikker billig Bordeaux-vin og spiser kjøtt og bakverk og henger med folk jeg aldri skal se igjen.

En følelse av at livet mitt ikke er på ordentlig.

På toget mellom Bordeaux og Paris tenker jeg på alle tingene som finnes. Det finnes en meitemark som har druknet i kaffe sølt ut over dørstokken av en av mennene som på kveldstid fyller fortauet i Saint Michel. Det finnes en stabel stråhatter på kjøkkenbordet i et vinterstengt sommerhus fra 1800-tallet ved stranden i Arcachon. Det finnes en mann med et ansikt så innsunket at det er umulig å se hvor gammel han er, men jeg aner ikke hvor han er lenger. Det finnes en hund som heter Pongo. Det finnes en flaske cologne på størrelse med en melkekartong med håndskrevet etikett på toalettet på en restaurant i Marseille. Det finnes en jente i Berlin som er klar som en bekk. Det finnes fire bartrær som står som en liten familie på rekke i en åker langs togskinnene utenfor Paris, alle har ulik form og størrelse, men også en slående likhet. 

En nydelig kveld med lilla lys og høytlesning fra Mykles Rubicon, som veldig flott beskriver reising. “Stille, uten at noen har merket det, uten at man har merket det selv, er man kommet inn i Frankrike. Skjer ikke alle store ting i stillhet? I fullstendig ubemerkethet? (…) Jeg drømmer, tenkte han. Det er ikke sant at jeg er kommet levende over Rhinen; det er ikke sant at jeg sitter her og hører franske fugler kvidre i trærne; det er ikke sant. Så kløp han seg i låret, hardt. Det er sant, tenkte han. Han skjulte ansiktet i hendene. Han svelget. Det er sant, tenkte han.”

Nå har jeg krysset Rhinen igjen, men motsatt vei. Jeg har tatt tog i 32 timer og gått over en halv million skritt de siste ukene. Høres ikke det helt sinnsykt ut? Jeg synes det.


Publisert

i

av